K.K.Downing | Heavy Duty – Days and Nights in Judas Priest

Perseus Books Group

Forventningene til biografien til ex-Judas Priest-gitarist K.K.Downing har vært store de siste månedene, av mange grunner. For det første har Priest alltid vært et ganske lukket band, som har vært særs sparsommelige med informasjon om hva som skjer innenfor organisasjonen. De har hatt standardsvar på de fleste spørsmål, og vridd seg unna de mer nærgående. Dette er dermed den første boken om bandet som kommer fra noen av de som har vært direkte involverte. For det andre har fansen aldri fått noe skikkelig svar på hva som forårsaket at K.K. i 2011 tilsynelatende brått og uventet sluttet i bandet som han var med på å starte 40 år tidligere sammen med bassist Ian Hill. Ikke engang direkte spørsmål til gitarist Glenn Tipton ga oss noe konkrete svar. I den siste tiden har ordkrigen mellom K.K. og hans tidligere partnere eskalert, med stadige stikk til motparten – noe som naturlig nok har økt interessen for denne boken.

Likevel er ikke denne biografien veldig annerledes fra dusinvis av andre rockebiografier. K.K. går grundig igjennom barndom i stusslige og industrielle West Bromwich, under nærmest slumlignende forhold med en nevrotisk og spillegal far som satte sitt permanente preg på K.K.s konfliktsky personlighet, ungdomstiden da han fikk en musikalsk åpenbaring ved å høre Jimi Hendrix (fortsatt hans største idol) og begynte å spille gitar, og hvordan de rappet bandnavnet Judas Priest fra deres første vokalists nedlagte band. Det er forholdsvis detaljert, selv om han ikke kommer så veldig mye inn på konkrete låter, og vi ser tidlig tegn på konflikten og konkurransen mellom ham og Tipton, hvor sistnevnte stadig tar mer kontroll over bandet og kjører seg selv frem som Gitarhelten som skal spille de fleste soloene. Vi får selvsagt mange historier fra Priests gyldne periode, med suksessen i USA, de mange og villige groupiene, rettssaken i Reno, hvorfor han hadde solbriller på «Priest…Live!»-videoen, om hvor godt de kom overens med Def Leppard og Lemmy, og hvor grenseløst han irriterte seg over de arrogante og kjepphøye jyplingene i deres supportband Iron Maiden.

90-årene hoppes lett bukk over, den 12 år lange perioden da Rob Halford ikke var en del av bandet blir bare tilgodesett med noen få sider. Jeg satte på «Jugulator» på anlegget i det Tim «Ripper» Owens dukker opp i fortellingen, men innen jeg var halvveis igjennom den skiva, var allerede Halford tilbake i bandet. Downing er derimot lite fornøyd med stemningen i bandet på 2000-tallet, med hvordan Tipton og manager Jayne Andrews styrer bandet, og hvordan Tipton underpresterer på scenen mens han stadig prøver å sette K.K. i skyggen.

K.K. er på ingen måte ufin mot verken Judas Priests ettermæle, mot Glenn Tipton eller mot Rob Halford, men han er ærlig, og legger ikke skjul på at han slet med å komme overens med den mer dominerende Tipton, og at han mener at managementets beslutninger ødela mye for bandets potensiale. De stygge historiene som virkelig kan ødelegge en persons omdømme styrer han unna, eller refererer til «en som skal forbli navnløs». Han tar ingen stilling til ex-trommis Dave Hollands påståtte seksuelle misbruk som ble kjent mange år etter at han forlot bandet, og Rob Halfords homoseksualitet var han fra dag 1 så komfortabel med at det var aldri noensinne noen sak i bandet – og det er det heller ikke i boka. Det er litt trist å få ødelagt glansbildet om et band man har fulgt i så mange år, og som utad har bevart fasaden om samhold og heavy metals brorskap. De færreste fans av f.eks Metallica eller Queensrÿche likte å se sine favorittband dratt ned i søla på den måten «Some Kind Of Monster» eller feiden med Geoff Tate gjorde. Likevel er det interessant for fansen å omsider få et glimt bak fasaden, selv om dette selvsagt kun er fra K.K.s synspunkt, og Tipton og Halford ville sikkert ha vært uenige i mye av dette. Om vi noensinne får høre den samme historien fra deres perspektiv er vel heller tvilsomt.

Boken er forholdsvis lettlest, og gjøres uten stress unna på et par tre kvelder. Språkmessig er ikke dette all verden – det er en god del skrivefeil, og det virker ikke som om noen redaktør eller korrekturleser har gått altfor grundig igjennom manuskriptet som K.K. og hans medskribent Mark Eglinton har levert. Men er du fan av Judas Priest, er dette nærmest obligatorisk litteratur med Priest-katalogen som soundtrack på stereoen.

Les intervju med K.K.Downing i neste nummer av Norway Rock Magazine! (I mellomtiden kan du jo lese vårt intervju med Rob Halford!)

4,5/6 | Geir Amundsen

Utgivelsesdato: 20.09.2018

,