Judas Priest – lar seg ikke stoppe

Den klassiske heavy metals fremste fanebærere er tilbake med et nytt og knallsterkt album, «Firepower», og en konsert i Oslo Spektrum i begynnelsen av juni. Men mørke skyer driver samtidig inn og sprer usikkerhet om Judas Priests fremtid. Metalguden personlig, Rob Halford, oppdaterte oss pr telefon fra USA.
 
Tekst og livefotos: Geir Amundsen
Foto: Justin Borucki
 
– Sir Robert! Jeg hører at du har en fridag på USA-turnéen?
– Ja, jeg sitter i turnébussen vår nå, vi er vel fremme på hotellet i Portland om en halvtimes tid, så da passer det jo ypperlig å slå av en prat med deg så lenge!
– Rekker du å få sett litt av byene dere spiller i, eller er det bare transportetapper mellom hoteller og konsertstedene?
– Nei, det går mye i ett, det blir mye frem og tilbake mellom hotell og arena, og neste dag kjører vi til neste by, men sånn er livet på turné med et rockeband, jeg klager ikke. Av og til får vi tid til å gå oss en tur i byen og se oss litt om, noe jeg alltid setter pris på. Alle byer har noe unikt å by på, så jeg snører på godt fottøy og får meg en tur og litt frisk luft så ofte jeg kan, og får sett severdighetene, som en ekte heavy metal turist, ha ha!
– Rob, jeg må bare få sagt at jeg har vært fan siden jeg var tenåring, «Screaming For Vengeance» var den skiva som fikk meg hekta på den hardere rocken.
– Kult å høre!
– Jeg har til og med spilt masse konserter med et Priest tributeband her i Oslo.
– Utrolig! Tributebands er en flott måte å dele Judas Priests musikk på i konserter, jeg tar det som en stor ære at noen musikere vil lage et tributeband som dedikerer seg til å spille våre låter. Jeg støtter de bandene 100%, og jeg er glad for at andre musikere kan ha glede av å spille musikken som vi lagde for 30-40 år siden. Det låter så mye bedre å høre disse låtene fra en scene i stedet for på en CD eller iPod. Ingenting slår livemusikk, det er verdens beste opplevelse, det får deg til å forstå et band fullt og helt, hvordan det hele fungerer.
 
– Dere har en ny skive ute nå, «Firepower», og det virker som om fansen er skjønt enige om at dette er det beste dere har gitt ut på et kvart århundre. Salget har vært over all forventning, og dere var på Topp 5 her i Norge og.
– Tusen takk til våre norske fans! Vi har virkelig kost oss med å lage denne skiva også. Og at den traff så bra passer veldig godt på dette tidspunktet i bandets karriere, av mange grunner.
– Ble du overrasket over at denne skiva gjør det så mye bedre enn «Redeemer Of Souls» eller «Nostradamus»?
– Ja, faktisk! Vi er jo alltid veldig fornøyde selv når vi slipper et nytt album – ellers hadde vi ikke sluppet det! Men man vet aldri hvordan fans og kritikere vil like det. Jeg vil anslå at rundt halvveis i innspillinga begynte vi å få litt tilbakemeldinger på musikken som kom ut av høyttalerne, og det ga oss en medvind og ny energi til å fortsette i samme sporet, og ikke begynne å tvile og spore av fra det som tydeligvis er riktig vei for oss.Vi hadde ingen klar plan eller idé om hva vi ville med denne skiva da vi satte igang med prosessen, vi ville bare lage de beste låtene vi kunne. Vi ville uttrykke hvor enn vi måtte befinne oss på det tidspunktet i Priests verden. Men vi var klare på at det skulle gjenspeile Judas Priests klassiske uttrykk. Men det kan jo igjen være alt fra «Rocka Rolla» til «Redeemer Of Souls». Og vi har vært helt ekstatiske over mottagelsen. Det viser bare at det ikke er noen tidsbegrensning for musikk. Tid har ingenting med musikk å gjøre – musikk eksisterer i øyeblikket. Dette er solide, tidløse metal-låter.
 
– Denne skiva har et lydbilde som er mer klassisk Priest enn forgjengerne. Hvor viktig var det å få tilbake Tom Allom i produsentstolen for første gang på 30 år?
– Vi kjenner jo Tom godt, og han kjenner oss godt, etter at han produserte samtlige av våre studioskiver på 80-tallet. Tom og hans medprodusent Andy Sneap skapte metallmagi sammen. En fra den gamle skolen, og en fra den nye. Hvis en låt ikke er bra nok, spiller det ingen rolle hvordan den blir produsert, den kommer ikke til å låte bra. Men de fikk sterkt materiale å jobbe med, og det sporet dem til å gjøre sitt ypperste for å få frem det spesielle lydbildet. Vi var alle klar over at denne skiva representerer noe unikt for Judas Priest på dette punktet i våre liv.
– Spesielt de tre første låtene på skiva setter standarden, og slår som en knyttneve i ansiktet på lytteren, med klassisk Priest som gir fansen akkurat det de hadde håpet på.
– Takk, det var just det vi siktet etter. Hvis du er som meg, at du går og gleder deg til den nye skiva til ditt favorittband, så er man særs spent når man trykker på ‘Play’ for første gang. Da er det viktig å treffe med en gang, å overbevise lytteren om at her kommer det store ting ut av høyttalerne. Derfor er spesielt de tre første låtene veldig viktige. Tre hardtslående trøkker. Etter åpninga «Firepower» føler du forhåpentligvis energien og vibrasjonene, og så griper neste låt deg enda sterkere. Og videre på tredje låt, og mot slutten av den skal du helst føle en blanding av iver, glede, energi og antagelig lettelse! ‘Hurra, mitt favorittband leverer nok et strålende album!’. På resten av skive gjelder det å holde flammen i live, variere litt, og gjøre innholdet så sterkt som mulig. Og det er hva vi har prøvd å gjøre med låtene på «Firepower», en etter en. I starten var jeg veldig innstilt på å lage et kort og konsist album rundt 40 minutter med ti låter på, i likhet med de fleste av våre største album. Ti kanonlåter var hele tiden målet mitt. Men Glenn sto på og insisterte på at det kom til å bli mer enn ti, og da jeg en kveld i ro og mak fikk høre disse fjorten låtene som en helhet, innså jeg at ingen av de kunne kuttes. Sammen utgjør disse fjorten låtene alt jeg hadde håpet at «Firepower» skulle bli.
– Høydepunktet på skiva er i mine ører «Guardians»/ «Rising From Ruins».
– Det er en låt litt i stil med «Blood Red Skies» eller «The Sentinel». Episke låter med masse drama, enorme i størrelse. Nok et eksempel på den type låt som vi elsker å lage.
– Hvem spiller piano?
– Godt spørsmål. Jeg aner ikke! Jeg tror det er Glenn, men jeg var ikke tilstede i studio da de spilte inn dette. Kanskje er det spilt på gitar? Jeg vet ikke, nå gjetter jeg bare! Men det ble en fantastisk intro, og som du kanskje vet, bruker vi «Guardians» som introtape på konsertene, for å slå an tonen og få alles oppmerksomhet rettet mot scenen før første låt dundrer i gang.
 
– Jeg var overlykkelig over å se at dere på årets turné har dratt inn låter som dere aldri har spilt før, som «Saints In Hell» fra «Stained Class».
– Ja! Og den låter knallbra. Det er utrolig at den fortsatt treffer så intenst, en låt som vi skrev for førti år siden! Og det beviser bare det jeg nettopp sa om at musikk er tidløs og hever seg over tiårene og generasjonene – «Saints In Hell» låter ikke gammel og muggen selv om den er eldre enn den gjennomsnittelige publikummer. I går kveld spilte vi «Freewheel Burning» for første gang på mange år, og «Some Heads Are Gonna Roll» plukket vi frem til denne turnéen – den har vi ikke spilt siden «Painkiller»-tida. .
– På den pågående turnéen i nord-Amerika spiller dere tre låter fra «Firepower», alt annet er fra 1990 eller enda eldre. Skulle du gjerne ha spilt flere låtere fra de nyere skivene?
– Ja, og innen vi kommer til Europa i juni, så har vi sikkert tatt inn flere nye låter. Vi vil gjerne gi fansen litt tid til å fordøye det nye albumet, og få et forhold til de nye låtene.
– Ta gjerne inn «Rising From Ruins» eller «Sea Of Red»!
– Ja, gjerne! Vi følger godt med i sosiale media på hva fansen sier, og akkurat de to du nevner der er de som hyppigst nevnes som låter folk vil høre live. Og som du igjen sikkert vet, så spilte vi inn grunnkompet på disse låtene live i studio. Det har vi for så vidt alltid gjort, men tanken bak er at vi ikke spiller inn låter som vi ikke kan gjenskape på en scene. Vi øvde inn «Rising From Ruins» da vi var i England og øvde til turnéen, og den låter helt majestetisk. Så jeg vil tro at den står på setlista når vi kommer til Norge.
 
– Judas Priest fikk et skudd for baugen da Glenn Tipton nylig annonserte at han ikke kan turnere med bandet lenger på grunn av Parkinsons sykdom.
– Sånn er livet, man vet aldri hva som kommer til å skje, men man kan jo ikke legge seg ned og dø av den grunn. Glenn har levd med denne sykdommen i mange år, og det var en avgjørelse som han var nødt til å ta selv. Det gjorde det litt enklere at vi allerede hadde Andy blant oss, i stedet for å måtte dra inn en helt ny gitarist som vi ikke kjente. Vi kommer godt overens med ham, etter at han har produsert våre to nyeste skiver, og at han faktisk var til stede i rommet da Glenn fortalte oss hva han hadde bestemt seg for. Så vi begynte umiddelbart å øve inn Andy, med Glenn til stede for å vise og støtte. Så den faktiske endringen, hvor vanskelig som det var, gikk mye mer kontrollert og rolig for seg enn om vi måtte hyre inn noen som ikke allerede var i den indre sirkel. Andy har gjort en fantastisk jobb på de 15-20 konsertene vi har gjort hittil, han er jo en glimrende gitarist og en særs travel og etterspurt som produsent, men han kansellerte alt for å hjelpe oss på denne turnéen.
– Og han hadde en måned på seg til å lære seg et totimers sett feilfritt?
– Noe sånt, ja! Låtene fra «Firepower» kunne han jo allerede godt, men han var litt rusten og måtte øve opp hendene til jobben. Det er litt av en oppgave å lære så mange låter på så kort tid.
– Føler du at fansen har godtatt ham, nå som Priest turnerer uten noen av de to gitaristene fra den klassiske besetningen?
– Ja, det har ikke vært noen sak, fansen vet hva situasjonen er, og ingen føler at han har dyttet Glenn til side og overtatt hans plass. Alle vet at han hjelper bandet til å kunne gjennomføre denne turnéen i stedet for å kansellere.
– Det var det samme da Richie Faulkner kom inn i bandet – han ble akseptert fra første stund og gled sømløst inn i Priest. Og han ga dere tilsynelatende ny energi da dere egentlig la ut på en siste turné i 2011.
– Sant nok. Han ble slengt ut på dypt vann, men gikk ut på scenen kveld etter kveld og vant publikums respekt. Og han har blitt en viktig bidragsyter på låtskrivinga og kommet med massevis av riff og låtidéer. Så han har forlengst blitt en helt naturlig og viktig del av bandet.
– Det var jo litt snakk i media om at dere kunne ha invitert K.K. Downing tilbake da Glenn kastet inn håndkleet.
– Ja, jeg har registrert det, men det er en ikke-sak. K.K. sluttet, han var klar på at han ikke ville fortsette i bandet, da ville det vært like merkelig å invitere ham tilbake når vi ikke har hørt noe fra ham på syv år. Vi ønsker ikke å bidra til å skape noen kontrovers rundt dette, vi setter musikken først og fremst.
– Jeg hører at Glenn var på scenen med dere i går kveld i Seattle.
– Ja, stemmer, han fløy inn fra London kvelden i forveien, og sitter rett foran meg på bussen akkurat nå. Han var også med på tre konserter tidligere på turnéen, og det er en fantastisk følelse å se ham stå der på sin faste plass på min venstre side. Han spiller på de tre ekstranumrene sammen med oss – «Metal Gods», «Breaking The Law» og «Living After Midnight» – og publikum går fullstendig av skaftet når de skjønner at Glenn er med oss akkurat denne kvelden. Det er en herlig følelse for både fansen og oss i bandet å se at han fortsatt er med oss, og han er i stand til å spille de låtene han ønsker å gjøre.
 
– Mange fans spør seg hva dette betyr for Judas Priests fremtid. Kan du se for deg at dere lager en skive til, uten Glenn?
– Vi har ikke langt så langsiktige planer, for å være helt ærlig. Vi har nok med å gjøre den jobben som trengs akkurat nå, og resten av denne turnéen. Ingen vet hva fremtiden bringer. Vi har masse konserter å gjøre, og titusener av fans å spille for, og vi kommer helt sikkert til å gjøre konserter langt inn i 2019. Så det er eneste fokus nå, så får vi ta neste steg når den tid kommer.
– Hvordan er helsa di for tida da? Du har jo slitt veldig med ryggproblemer, det truet vel bandets fremtid en stund?
– Det stemmer, det var riktig ille for noen år siden, hvor jeg nesten var henvist til rullestol i perioder. Men jeg har blitt operert og fått trent meg opp, så jeg kunne ikke vært mer fornøyd med helsa enn det jeg er nå! Man må bare være takknemlig for hver dag man er frisk – man kan alltids ta godt vare på kroppen, men man kan likevel bli alvorlig syk. Noen ting har man ikke kontroll på. Men joda, nå føler jeg meg sterk, jeg koser meg, og stemmen er i ganske godt slag.
 
– Jeg snakket med Glenn for noen år siden, og han fortalte at Judas Priests første konserter utenfor Storbritannia var i Norge, og at dere kjørte rundt midtvinters i en iskald kassebil uten varme og spilte småsteder på bygda. Har du noen minner om dette?
– Hahaha! Ja, absolutt, det glemmer jeg aldri. Og det er en av grunnene til at vi alltid liker å komme tilbake til Norge, for vi har et sterkt forhold til landet deres siden det var vår første utenlandstur, noe som selvsagt var veldig spennende og eksotisk for oss. Vi tok ferga over Nordsjøen fra Newcastle, tror jeg. Så ja, dere nordmenn har vært med oss fra den spede begynnelse, og derfor blir vi litt glade av å komme tilbake. Det skal bli godt å se et publikum bestående av en kombinasjon av gamle metalheads som har vært med oss hele veien, og de yngre metalheads som har oppdaget Judas Priest flere tiår senere, alle samlet i en felles aften med heavy metal.
 
– For å holde oss til det norske temaet – i dette nummeret har vi også et intervju med en viss kar ved navn Ihsahn, som jeg har forstått at du er fan av, og at dere har vurdert å gjøre noe sammen en dag?
– Ja! Vi har snakket om det i evigheter! Vi er store fans av hverandres musikk. Jeg håper å treffe ham på en av festivalene vi begge skal gjøre i sommer, så vi kan få diskutert det litt mer. Jeg har alltid likt den type metal. Det er noe intenst og komplekst i den musikken som tiltaler meg.
– Så hvor sannsynlig er det at dette faktisk blir noe av?
– Vi må bare finne et tidsvindu hvor vi begge har anledning. Det virker som om Ihsahn er veldig nøye på hvor han spiller inn musikken sin, så antagelig må jeg komme til Norge for å jobbe med ham, og jeg bor for det meste i Phoenix, Arizona nå. Men om det skjer i år, neste år, eller om fem år fra nå spiller ingen rolle. Vi er begge nysgjerrige og spente på hvordan et samarbeid mellom oss vil låte, og hvis det er bra nok, så kan vi la alle andre også få høre resultatet.
– Hva er favorittskiva?
– Det må nok være «Anthems To The Welkin at Dusk» med Emperor.
– Av og til får man inntrykk av at du er 100% heavy metal. Er det andre musikkstiler som også tiltaler deg?
– Joda, du ville nok bli overrasket over platesamlinga mi! Jeg kan like gjerne høre på Pavarotti som Emperor! Jeg har stor sans for en del country som Willie Nelson og Hank Williams, jeg kan høre på både The Eagles og Barbra Streisand eller klassisk musikk.
 
– Har du vurdert å gjøre flere soloskiver?
– Igjen, det avhenger av tid. Siden jeg kom sammen med Priest igjen, har det vært en nærmest endeløs syklus av skriving, innspilling og turnering, og da rekker man ikke så mye annet. Men det er en mulighet for at det skjer. Jeg er jo særs priviligert som kan ha en parallell solokarriere, og vil gjerne spille med Halford-bandet igjen på et tidspunkt. Tidligere i dag, i Seattle, ble jeg bedt om å signere både Halford-CDer, Two-CDer og Fight-CDer. Så musikken er fortsatt der ute, og fansen hører på det, så det er tydeligvis stadig et marked for det. Så…når tiden er moden!
– Apropos Fight, har du hatt noen kontakt med din gamle gitarist Russ Parrish etter at han ble Steel Panthers Satchel?

– Jada, ved flere anledninger, Judas Priest hadde jo med seg Steel Panther på «Redeemer Of Souls»-turnéen. Og jeg er stadig i kontakt med Russ Parrish. For en stund siden spurte jeg ham om hvis vi skulle få tid og anledning til å samle Fight og gjøre noe, ville han vært interessert? Og han sa ‘Ja selvsagt, regn med meg!’. Jeg har en god følelse på at det kan bli en realitet, men det kommer an på hva de andre gjør, spesielt Jay Jay og Brian. Scott Travis har jeg grei kontroll på!

Opprinnelig publisert i Norway Rock Magazine #2/2018

,