Judas Priest + Bokassa @ DNB Arena, Stavanger

14. juni 2022

Denne uken er det utvilsomt Stavanger som er Norges rockehovedstad, etter at ikke mindre enn to av rockens giganter inntar Rogaland i løpet av drøye 24 timer. Først ut var heavy metals veteraner og foregangsmenn Judas Priest fra Birmingham, England.

Bokassa, men Stavangermannen Jørn Kaarstad i spissen, hadde fått det ærefulle oppdraget med å varme opp publikum for Judas Priest i kveld. De har jo etter hvert blitt et kjent navn og mange hadde nok sett fram til å se dem også spille. Klokka bikker 19.30 og Bokassa smeller bokstavelig talt i gang kvelden med sin blytunge stoner-punk. De slapp sin tredje fullengder, «Molotov Rocktail», midt under pandemien, så i kveld serverer de oss flere kutt fra den skiva.

De trykker på og gjør det de gjør best, men jeg føler vel ikke at de helt får med seg publikum. Låtene blir for min egen del litt for like og de glir liksom litt inn i hverandre uten at jeg egentlig biter meg merke i at noen av sporene skiller seg ut på noen måte – hverken positivt eller negativt.

Jeg hadde ønsket meg at de bød litt mer på seg selv og virkelig fikk publikum med seg. De mest hardbarka fansene digget det helt sikkert, men flere jeg pratet med under og etter Bokassa spilte kunne fortelle at de klarte ikke helt å hekte seg på det bandet gjorde og følte ikke at de klarte å løfte stemningen nevneverdig. Men hardt og brutalt var det så til de grader… 4/6

Judas Priest er ute på sin feiring av intet mindre enn femti år i bransjen. Denne konserten, i likhet med så mange andre, skulle ha vært avholdt for både et år og to siden. Uansett, så var endelig dagen kommet da selveste Judas Priest skulle spille i Oljehovedstaden. Et stort skår i gleden er at Glenn Tipton ikke lenger kan spille konserter med bandet, og det betyr at begge øksemennene i den legendariske doble gitarsounden til Judas Priest er ute av dansen. KK Downing takket for seg i 2011 og nå er da Glenn Tipton ute. Det skal sies at Richie Faulkner har gjort en helt eksemplarisk jobb etter at han tok over stafettpinnen fra KK, og han har blitt en viktig del av bandet de siste ti årene. Jeg tviler på at Andy Sneap klarer å vinne over fansen på samme måte.

Med lyden av introlåten «Battle Hymn» fra albumet «Painkiller», entrer bandet scenen og smeller i gang med «One Shot at Glory» – akkurat som på nevnte «Painkiller». Stemmen til Rob Halford må være noe av det råeste i musikkverdenen og han høres nesten like sterk og vital ut som han gjorde for, ja nettopp femti år siden. Publikum er med på notene, gir hornene mot bandet, mens Judas Priest sklir over i den relativt ferske låten «Lightning Strike» fra 2018-utgivelsen «Firepower». Den er støpt i samme form som de gamle klassiske låtene til Priest og både den og hele albumet «Firepower» har høstet mye god kritikk – velfortjent.

Publikum våkner skikkelig på neste låt ut, nemlig «You’ve Got Another Thing Comin’», og de viser sin kjærlighet ved å virkelig synge for full hals på refrenget. Det som allerede ganske tidlig ut i settet er klart er at det er Richie Faulkner som får skinne ekstra fra scena og briljere på gitaren. Og det gjør han på en eksemplarisk måte, mens de andre – Rob Halford inkludert, blir litt mer anonyme kan man kanskje si. Rob Halford virker litt stiv der han tasser rundt på scena og sier ikke stort mellom låtene.

På «Freewheel Burning» får vi kveldens første smak av twin-guitar spillingen som bandet er kjent for og det låter bra for all del. Problemet blir bare at verken KK eller Glenn Tipton er med lengre, så det er liksom noe som mangler. Når de så under fremføringen av «Victim of Changes» i tillegg viser en video av Glenn Tipton samtidig, så får det alle til å innse at det mangler en viktig person her i kveld.

Etter å ha uttrykt at ‘Fifty years is a hell of a long time’ tar Rob Halford og resten av bandet oss med tilbake i tid og spiller «Rocka Rolla» fra debutalbumet ved samme navn. Den sitter ikke like bra som kanskje bandet hadde trodd og mange bruker anledningen til å gå på do og å kjøpe mer øl.

Etter å ha avsluttet hovedsettet med en noe blodfattig versjon av «Painkiller», går bandet av for en liten pust i bakken, før de kommer ut igjen og går i gang med «Electric Eye» og publikum er så til de grader med på notene og synger for full hals. Jeg synes Rob Halford har mistet litt av den fleksibiliteten i stemmen sin, og av og til føles de klassiske hylene hans litt uinspirerte og påtvunget ut. Der han tidligere fløt fint gjennom sangene, så er det litt mer oppstykket nå. Men herregud, fyren er jo over sytti år, så vi tilgir så absolutt det. Og hvis du lurer på om han kjørte en haug med klesskift i løpet av kvelden, så kan jeg bekrefte at det gjorde han!

Til slutt får vi selvfølgelig Rob Halford på motorsykkel før de spiller «Hell Bent for Leather» og det hele avsluttes litt kjedelig kanskje, men uansett med «Breaking the Law» og «Living After Midnight».

Det siste vi hører fra scena, er på ekte Birmingham-dialekt fra Rob Halford; «We are Judas Fookin’ Priest!» 4/6

Tekst: Glenn Knudsen
Foto: Stian Sele

, ,