Journey – «Det var på tide å trøkke til»

Etter at Journeys gitarist og grunnlegger Neal Schon i en mannsalder har varslet at ‘Neste Journey blir skikkelig rocka!’, uten at det har vist seg å stemme, hadde vi sluttet å tro på denslags forhåndsreklame. Stor var dermed overraskelsen da vi satte på deres splitter nye opus «Eclipse», og oppdaget at den rocker faktisk som et lite helvete. Vi fikk Journeys keyboardspiller Jonathan Cain på tråden for å finne ut hva som har skjedd.  

Tekst Geir Amundsen | Foto Alex Solca

– Hei, god morgen, står til?
– God morgen selv! Jo takk, det er en flott morgen her hos meg.
– Hvor er du, sa du?
– Jeg er hjemme i Nashville, Tennessee, ute og jogger!
– Nashville? Er hele bandet spredt over hele kloden? Jeg mener at vokalist Arnel Pineda fortsatt bor i Filippinene?
– Ja, han bor i Quezon City i Filippinene, jeg bor i Nashville USA, Deen Castronovo (trommer) bor i Portland, Oregon, mens Ross (Valory, bass) og Neal (Schon, gitar) fortsatt bor i Bay Area-området ved San Francisco hvor bandet ble startet på tidlig 70-tall. De bor likevel 12-15 mil fra hverandre, men det er de to som bor nærmest hverandre ja.
– Så dere drar ikke på øving og stikker ut etterpå og tar en pils sammen hver eneste dag, da?
– Haha, nei, vi ser egentlig nok til hverandre mens vi er på turne, vi har ikke noe stort behov for å mingle på fritiden også.

– Men la oss snakke om nye skiva, «Eclipse». Jeg har hørt på den i et par måneder nå, og den vokser stadig. Men jeg var veldig overraska over hvor rocka den er!
– Vel, du vet, vi har lagd mange studioalbum nå, og denne gangen var vi klare for å gjøre en litt tøffere skive enn det folk kanskje forventer av oss.
– Den er veldig gitardominert.
– Ja, men det er helt ok, da får jeg sjansen til å bevege meg litt på scenen og spille rytmegitar, det er gøy. Det liker jeg.
– Og dere har tatt en del sjanser her, låtene er overhodet ikke  radioorienterte, og nesten alle er mellom fem og syv minutter lange.
– Denne skiva lagde vi faktisk mer med tanke på det europeiske markedet. Radio er ikke så viktig for oss lenger,  band som oss blir ikke spilt på radio uansett, så da kan vi likegodt gjøre det vi selv har lyst til, lage skiver for oss selv og for fansen, og vi følte at det var på tide å trøkke til.
– Spesielt de første tre låtene kan gi folk bakoversveis. Det er tunge rocka låter til Journey å være!
– Ja, de som kun har hørt radiohitene vil nok bli sjokkerte, ja!
– Jeg har ingen info om hvem som har lagd låtene, men jeg antar at det som vanlig hovedsakelig er deg og Neal?
– Ja, stort sett. Vi begynte å skrive i februar i fjor, og jobbet i mitt studio i California med innspillingen. Arnel drev og turnerte og gjorde veldedighetskonserter for hjemløse barn i Filippinene, så han kom inn mot slutten av skriveperioden, to uker før vi gikk i studio.
– Fikk han bidra noe på låtskrivingen?
– Ja, han var med på «She’s A Mystery», og han kom med grunnideen til  «To Whom It May Concern». Vi likte den, hjalp han litt med teksten, omarrangerte litt, men den er hovedsakelig hans.
– Godt å høre at han ikke bare gjør det han får beskjed om, han bidrar kreativt og!
– Første singel «City Of Hope» var også første låt vi skrev til denne skiva, og handler om vårt inntrykk av hans hjemby Manila, som vi besøkte første gang i 2008., hvordan det var å møte hans folk og hans kultur.
– Ja, hvordan funker det egentlig å jobbe med noen som bor så langt unna, med en annen kulturbakgrunn og et annet morsmål?
– Når bandet kommer sammen og vi turnerer eller jobber i studio, så er vi som brødre, det er veldig sosialt og trivelig. Men ellers hører jeg ikke mye fra han, men som nevnt ser vi nok til hverandre på turne. Men han er en strålende fin fyr, en familiemann. God å ha med seg, alltid blid og fornøyd og vi respekterer hans synspunkter veldig høyt.

– Følte dere noe mer forventningspress fra fansen og plateselskapet denne gangen etter suksessen med  «Revelation»?
– Nei, vi gjorde bare vår greie som vanlig, vi lager låter som best vi kan. Det nytter ikke føle press på kreativitet. Det er mulig (produsent) Kevin Shirley følte presset, men for oss i bandet var alt ved det normale. Det er dette jeg har gjort hele mitt liv.
– Apropos Kevin Shirley, han uttalte nylig i et intervju at det var mye frustrasjon i bandet under innspillingen av denne skiva, at det var to motstridende parter i bandet som ikke var enige i hvilken retning dere skulle gå, en rocka part og en radiovennlig part. Og alle regner selvsagt med at han her snakker om Neal Schon og deg.
– Ja, selvsagt tror de det…Kevin Shirley har kommet med noen uttalelser som ikke var sanne. Neal og jeg hadde ikke noen problemer, vi har jobbet sammen i over tretti år og var klare på at denne skiva skulle være mer gitardominert. Det var en merkelig stemning mellom Neal og Kevin, jeg skjønte aldri helt hva problemet var, men jeg prøvde å få alt til å fungere og alle til å dra i samme retning. Og sluttresultatet ble bra, sangene er bra…Kevin prøvde å dra inn en del klassiske Journey-elementer som Neal anså for å være fortid, vann under broen, og avslo dette blankt, og det er mulig at dette falt Kevin tungt for brystet. Jeg kan ikke uttale meg på hans vegne, så da skal jeg ikke gjøre det.
– Greit nok! Godt å høre at harmonien råder i bandet.
– Ja visst! Jeg visste da vi gikk i studio at dette kom til å bli en rocka skive, så det var ingen overraskelse. Vi jobber sammen, vi hadde det gøy, vi er som brødre, og vi er knallfornøyde med sluttresultatet.

– Og dere har allerede startet turneen? (Mai 2011)
– Hittil har vi gjort rundt ti konserter i Sør-Amerika ja, og det har gått veldig bra. Vi fikk testet ut noen av de nye låtene på publikummet der, og de tok veldig godt imot dem.
– Og så er det Europa resten av sommeren 2011.
– Ja, vi skal over dammen med våre gamle venner i Foreigner, så det bør bli moro!
– Her i Norge spiller dere kun på en bluesfestival i en liten landsby på sørvestlandet, Skånevik.
– Ja, det kan jo bli interessant! Da vi var i Oslo for noen år siden, var det en nydelig sommerdag. Jeg var på Vikingskipmuseet, og i denne digre parken med alle statuene…Vigelandsparken? Stemmer det?
– Helt riktig! Du liker å være turist også, ikke bare pendle mellom flyplasser, hoteller og konsertlokalene?
– Selvsagt! Og sånn sett er Norge et drømmeland å besøke. Dere har vakre kvinner og god mat, da er jeg fornøyd! Men hvorfor er alle kelnere og servitører i Norge svensker?
– Fordi de tjener mye bedre her enn i Sverige. Så hvordan er livet på veien med Journey nå for tiden?
– Ganske rolig, vi er alle gifte menn uten behov for festing hver kveld. Så vi spiser kanskje middag sammen og tar noen glass vin, men elllers prøver vi å ikke slite oss ut på en lang turne. På fridagene trener vi kanskje eller tar en runde golf, eller ser litt på attraksjonene i den byen vi måtte befinne oss i. I sommer kommer familien min for å være sammen med meg, så jeg skal vise sønnen min mine favorittsteder i Europa.

– Har dere turnert med Foreigner tidligere?
– Ja, vi turnerte sammen i 2001 da «Arrival» kom ut, da var Lou Gramm fortsatt vokalisten. Og Mick Jones er en god venn av oss i bandet, så det er en ideell kombo for både bandene og publikum.
– Deres karriere har også fått et oppsving de siste årene., akkurat som Journeys.
– Ja, det er kult, det virker som om denne typen musikk kommer tilbake for fullt.
– Dere har nå Tidenes Mest Nedlastede Låt, i «Don’t Stop Believin»,  etter at den akkompagnerte aller siste scene i siste episode av TV-serien The Sopranos. Hvor mye tror du det har betydd for Journeys  voksende popularitet de siste årene?
– Åh, det kan vi nok ikke undervurdere. Plutselig raste den til topps på alle lister verden over. Det skjedde jo mens vi ikke var på turne, vi hadde pause da og skrev låter. Men det er en kombinasjon av ting, Journey har jobbet jevnt og trutt, turnert intensivt, kommet med nye plater og fått musikken vår ut til folket, så vi har aldri blitt glemt. Og som vi var inne på går alt i sirkler, og 80-tallsrocken er blitt kul igjen! TV-showet «Glee» her i USA hjalp oss, musikalen «Rock Of Ages» bidro til å holde interessen rundt bandet oppe. Alt spiller en rolle.

– Det virker som om Arnel Pineda er blitt mye mer akseptert av den ekstremt kritiske Journeyfansen  enn det Steve Augeri (vokalist fra 1998 til 2006) eller Jeff Scott Soto noensinne ble.
– Ja, utvilsomt. Det kommer alltid til å være noen hardcore Perryheads som ikke godtar andre sangere i Journey enn Steve Perry, men de ville sikkert ikke vært fornøyde selv om vi faktisk fikk Perry  tilbake, for han synger ikke lenger slik han gjorde på 80-tallet. Men Arnel bryr seg ikke, og ikke jeg heller. Vi har vårt band, og vi fortsetter å lage musikk og turnere verden, det er et enormt privilegium.

– Hvilke låter kan vi forvente oss på konsertene i sommer? Blir det ren hitparade, eller kan vi håpe på noen overraskelser også?
– Det blir en kombinasjon av ny musikk og de gamle hitene, vi prøver å balansere det best mulig. Jo lengre skiva har vært ute, jo lettere er det å inkludere flere nye låter. Og det er vi selvsagt lystne på.
– Jeg har hørt dere bruke uttrykket The Dirty Dozen , går det på klassikerlåtene som dere ikke kan utelate på konsertene?
– Ja, stemmer, det er de låtene som publikum rett og slett ville blitt forbanna om vi droppet, som «Don’t Stop Believin» , «Wheel In The Sky» , «Who’s Crying Now» , «Separate Ways»…vi spille de, vet du.
– Du var ikke med i Journey fra begynnelsen, men begynte på «Escape» i 1981?
– Ja, «Escape» var fortsatt på prøvestadiet for å teste kjemien mellom Neal og meg og resten av bandet. Og de var kjernekarer som ga meg fullt partnerskap og oppfordret meg til å bidra på det musiklaske fra første stund. Og jeg kom med noen utkast til låter som jeg håpet kunne passe. Jeg var litt avventende med tanke på at jeg skulle erstatte Gregg Rolie som var en legendarisk musiker, og Journey var jo allerede på det tidspunktet et kjent band i USA med masse låter på radioen.
– Men til å være førsteskiva di med Journey må vi jo kunne si at det gikk greit? Med #1 på Billboardlista og fire hits? Og du var med på å skrive samtlige låter. Det er godkjent?
– Hahaha, ja, det passerer. Vi spiller vel fortsatt halve skiva på konsertene våre den dag i dag.
– Men dere fikk en del kritikk for å ha blitt for melodiøse og radiovennlige, etter at Journey opprinnelig var et progressivt band med innslag av jazz?
– Ja, men man utvikler seg musikalsk hele tiden. Jeg kom da fra The Babys, som også var et pop/rockband, så ingen kunne vel forvente at jeg skulle gjøre det mer jazza.

– Så var det «Frontiers» , som kom i 1983. Igjen var du med på å skrive alle låtene, og keyboardet var vel lengre frem i lydbildet her?
– Ja, men låtene er kanskje litt skarpere i kantene og mer rocka enn «Escape». Vi gjentok suksessoppskriften med å la Kevin Elson og Mike Stone produsere, og fikk hits med «Separate Ways» og «Send Her My Love»…
– Og «Faithfully», som var den første låta som du skreiv alene for bandet. (Og som til og med har blitt covra live av Coheed & Cambria)
– Ja, den har blitt en favoritt blant fansen. Etter turneen med å promotere «Frontiers», tok bandet en lang pause, hvor både  Neal og Steve Perry gjorde soloalbum. Da vi kom sammen igjen, begynte vi å jobbe med «Raised on Radio», og i prosessen mistet vi Ross og Steve Smith (trommer). Steve Perry ville produsere og tok mer og mer kontroll, og han hyret inn studiomusikere til å erstatte dem. Det var en dårlig periode for min del, jeg gikk igjennom en skilsmisse og faren min døde. Men vi fikk da etpar hits med den skiva og, som «Be Good to Yourself»og  «I’ll Be Alright Without You». Vi gjorde et førtitalls konserter  før Steve Perry sa at han ikke ville fortsette, og forlot oss. Vi splitta aldri bandet offisiellt, vi bare begynte å gjøre andre ting, så det kan ses på som en åtte års pause.
– Men det åpnet jo dørene for et av mine favorittband innenfor AOR-sjangeren. Bad English med deg selv og Neal fra Journey, kommende Journey-trommis Deen Castronovo, og dine ex-kolleger fra The Babys, bassist Ricky Phillips og vokalist John Waite.
– Ja, det stemmer, det var der vi først traff Deen. Vi hadde stor suksess med to meget bra utgivelser. Du vet, John Waite hadde vært soloartist i mange år da, med flere store hits, og han sa alltid at han savnet det å være i et band. Men da han endelig ble et bandmedlem i Bad English, syntes han at det ble et for stort ansvar, og slet med å måtte tilpasse seg de andres synspunkter, så han takket for seg allerede før andreskiva «Backlash» var utgitt. Etterpå lagde både jeg og Neal hvert vårt soloalbum før Steve Perry tok kontakt i 1995 og foreslo at vi skulle gjøre noe.
– Og dette ‘noe’ ble deres siste album med Perry på vokal, «Trial By Fire», som kom ut i 1996.
– Stemmer. Samtidig fikk vi Ross og Steve Smith tilbake, og Kevin Shirley produserte oss for første gang. Det var en fin tid for meg, tvillingene mine ble født dagen før vi skulle i studio for å begynne innspillingen. Vi fikk en hit med «When You Love A Woman», og vi mottok vår første Grammy-nominasjon som låtskrivere for den, og skiva gikk platinium. Men Perry sleit veldig med kroppen, hoftene hans plagde han veldig, og han ville opereres for å få slutt på smertene. Det ville isåfall ha betydd å utsette turneen i over ett år mens han ble bra igjen, så igjen takket han for seg og forlot bandet.
– Så dere turnerte aldri etter «Trial By Fire»?
– Nei, Steve sa at han skulle si ifra hvis han var klar  igjen, men drøyt ett års gikk og ingen Steve. Neal Schon ringte meg og sa han ville lage en ny Journeyskive, og vi tok kontakt med Steve Perry for å høre hvordan han stilte seg, men han følte at han ikke kunne, eller ville noe mer. Vi sa ifra om at vi isåfall kom til å fortsette uten han, og han godtok det, selv om han ikke likte det. Han ba oss først om å bytte navn, men Neal og jeg har lagd 2/3 av all musikken, dette er våre låter, og vi følte vi hadde rett til å fortsette å spille dem. Steve Perry var som kjent heller ikke med fra starten av Journey! Så vi gjorde en avtale med han, hvor han i lang tid etterpå faktisk fikk en prosentandel av alt vi gjorde, så han tjente penger på å sitte hjemme. Men vi har et greit forhold til han, hvis han noensinne vil være gjestevokalist på noen låter på en konsert, så står den døra alltid åpen.
– Ser du for deg at det noensinne kommer til å skje?
– (Stillhet)  Nei.
– Enter Steve Augeri.
– Ja, vi fikk en ny Steve inn, siden ikke bare Perry, men også Smith sluttet. Det var da også naturlig å høre med Deen Castronovo, som ikke bare hadde spilt med meg og Neal i Bad English, men også med Neal i Hardline. De debuterte på låta «Remember Me», som var med på soundtracket til 1998s største film, «Armageddon».

– Deretter fulgte deres første studioalbum med Augeri og Deen, og deres siste for Sony.
– Ja, vi lagde «Arrival»  i 2001. Men Sony ante ikke hvordan de skulle promotere skiva, så hvis  vi ikke hadde dratt ut på turne, ville den sunket som en stein. Den ble vår minst selgende skive siden 70-tallet. Men vi turnerte masse, med Foreigner og Peter Frampton og Def Leppard, og så gikk vi i studio og lagde «Generations»…
– Nå glemte du «Red 13».
– Ah! Men det var bare en EP med fire låter, som vi solgte fra vår egen hjemmeside som en takk til fansen som hadde støttet oss gjennom de harde årene.
– Den var vel det mest rocka dere noensinne hadde gjort, inntil nå. Bare synd med produksjonen.  
– Ja, det kan du si. Det var tilbake til røttene, litt mer progressivt.
– «Generations», sa du?
– «Generations» var også en skive til fansen. Vi gikk i studio og alle i bandet sang en låt hver, og vi hadde det riktig moro med den. Steve Augeri skrev noen glimrende låter til den skiva. Men på den etterfølgende turneen fikk han store problemer med stemmen og klarte ikke å fortsette. Så vi ringte vår venn Jeff Scott Soto, som sang i Neals sideprosjekt Soul Circus. Han var allerede fan, kunne alle låtene og kunne steppe inn på kort varsel midt i vår USA-turne med Def Leppard.

– Og  dere har måtte ta en del harde beslutninger i løpet av de siste årene? Var Scott Soto en lite gjennomtenkt kriseløsning etter at Steve Augeri måtte kaste inn håndkleet?
– Ja, i ettertid kan man kanskje si det sånn. Han gjorde en god jobb, og vi kunne ha fortsatt med Jeff Scott Soto, men jeg og Neal skjønte tidlig at vi måtte ta grep for å holde Journeyskuta på rett kjøl. Det ble tidlig klart for oss at han ikke var riktig mann for oss med tanke på den retningen vi ønsket å bevege oss i. Så vi begynte å se oss om etter andre sangere, og vi fant omsider Arnel Pineda.
– Han er virkelig rockens Askeladd, fra rennesteinen i Manila til fronten av sitt favorittband. Youtube, altså?
– Ja, Neal fant han på youtube hvor han sang «Lights» med coverbandet sitt, kalt The Zoo.
Første gang Neal ringte ham etter å ha fått oppspora telefonnummeret hans, så la Arnel bare på, han trodde noen fleipa med han! Men vi fikk han over til USA for audition. Og det oppsto en fornøyelig episode i immigrasjonen på flyplassen i Los Angeles da han ankom. Offiseren så på Arnel og spurte hva han skulle i USA. ‘På audition for Journey’ svarte Arnel. ‘Ha, javel liksom?’ svarte en skeptisk offiser, ‘ Kan du Wheel In The Sky da?’ ‘Selvsagt’ svarte Arnel og trøkket til med full hals på refrenget på «Wheel In The Sky» i immigrasjonskøen. ‘Okei, okei, okei, jeg tror deg!’ svarte offiseren og stemplet passet hans!
– Festlig! Og så kom en ny gullalder som vi allerede har vært innom, med Sopranos, comebacksuksessen «Revelation», ny verdensturne, og nå er «Arrival» ute.
– I et nøtteskall! Jeg vet at vi tok en stor sjanse med å bytte frontmann nok en gang, men det føles riktig nå, og jeg er ganske sikker på at Arnel har kommet for å bli, inntil den dagen vi gir oss.