Jørn Lande – skuer over horisonten

Jørn Lande har vært allemannseie i flere tiår, og har lånt stemmen sin til alt fra fotballsanger og byhyllester til black metal. Den lyslugga karen fra Rjukan har seilt opp til å bli en av de største stemmene i rock, og ikke uten grunn, for det er en umiskjennelig kvalitet i den rå røsten til Lande. Hans eget band, Jorn, har eksistert siden år 2000, og har flere glimrende skiver på samvittigheten. Nå er han klar med sitt nye album, «Over The Horizon Radar», og i den anledning fikk vi en laaaang skravlings, som måtte redigeres en smule for å få plass i blekka. Vi setter over til Rjukan.

Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Julia Marie Naglestad
Livefoto: Kevin Nixon

– Hva har så Jørn Lande bedrevet med under pandemien?
– Jeg har jo drevet med musikk for det meste, men jeg er jo glad i å jobbe med hendene også, så jeg har holdt på litt hjemme, med huset og slike ting. Det er moro. Ellers har jeg skrevet musikk til den nye skiva, pluss at jeg faktisk har vært i USA, der jeg jobber med musikk i online gaming-industrien. Jeg jobber med en spillutvikler som heter Riot Games, en av de største, om ikke den største spillutvikleren i verden. De har et spill som heter «League Of Legends», der jeg står for en del av musikken. I spillet er det et virtuelt band som heter Pentakill (med bidragsytere som Derek Sherinian, Gregg Bissonette og Tommy Lee). Jeg har vært en kriger i spillet, som også synger i dette metal-bandet. Det har vært en fin jobb å ha under pandemien, der jeg hadde et stort selskap i ryggen. Jeg reiste jo til USA midt i den perioden der ingen fikk reise inn i USA fra Europa, men der ordna selskapet så jeg fikk innpass likevel, ved å reise via Cancún i Mexico, så det ble 15 dager der og i Karibien før jeg reiste inn til Los Angeles. Det er lettere for selskaper som har mye folk på jobb, høye inntekter og kunnskap om hvordan problemer kan løses på best mulig vis, så heldigvis ordnet det seg fint for meg i denne perioden også.
– Det kan du trygt si, det har jo vært nok av artister som virkelig har kjent på følelsen av å ikke ha noe som bidrar til inntekt i en lang periode.
– Absolutt. Heldigvis begynte jeg tidlig å jobbe med mye forskjellig, slik at jeg faktisk har flere bein å stå på, så jeg har hatt nok å gjøre de siste to årene jeg, ingen fare. Jeg fikk jo smake på den følelsen rimelig tidlig også jeg, ettersom jeg begynte med min profesjonelle karriere på tida der grunnen slo igjennom. Som vi sier på Rjukan, så er jeg en «rallar», altså en som står på for å få jobben gjort. Derfor jobba jeg med flere ting samtidig, litt for å finne ut hvor jeg skulle lande. Hehe, Lande.
– Haha ikke sant. Hvor skal du Lande. Eller kanskje hvor skal du, Lande?
– Hehe, ikke sant. Viljen min til å stå på gjorde at jeg fikk mange muligheter etter hvert, og det ble en sjanse jeg ikke aktet å gå glipp av. Jeg var jo ikke så erfaren når det gjaldt låtskriving tidlig på 90-tallet, så jeg fikk jo en del hjelp, blant annet av Paul Gelsomine, som var en bidragsyter på å få i gang låtskrivinga mi. Det samme gjelder eller Mai Britt «Embee» Normann, som bidro med tekster, blant annet med Vagabond på den første skiva. Jeg jobba en del med blant andre de to de årene mens jeg bodde på Toten, og vi var på en måte en slags united front der, det er jo et lite sted, så vi ble ganske knyttet i den perioden. Paul og Mai Britt hjalp meg med tekstene den gangen, for som sagt så var jeg ikke så erfaren, og jeg hadde deadlines å forholde meg til, så de hjalp meg med tekstene på de demoene jeg jobbet med. Jeg hadde nok klart å levere tekstene om jeg hadde bedre tid, men sånn er det når man har frister å forholde seg til, da takker man de som hjelper seg, og leverer til angitt tid. Jeg hadde jo historien klar, men det var noe med å få det til å låte riktig og interessant, og der kom for eksempel Mai Britt med sine betraktninger, med noen personlige vinklinger. «Gold In The Air», for eksempel, kommer jo i stor grad fra henne og hennes erfaringer. For øvrig handler den låta om dop, hehe. På andreskiva, «A Huge Fan Of Life» skrev jeg tekster hele tida. På den tida bodde jeg som sagt på Toten, og hadde med tekstmappa mi hele tida, så der brukte jeg Paul som korrekturleser. Tekstene er 100% meg, men jeg fikk noen innspill på setninger, betydninger og symbolikk, blant annet. Jeg var flink i engelsk på skolen, jeg fikk jo «S», men det er ikke morsmålet mitt, og da går man gjerne glipp av symbolikk, underforståtte meninger og slike ting, og da var Paulie god å ha. Jeg lærte svært mye på den tida, så lenger ut på 90-tallet begynte jeg å gjøre alt av tekster og melodier aleine. Jeg ble veldig selvstendig sånn sett av å jobbe som jeg gjorde i perioden med Mai Britt og Paul, så da jeg begynte å jobbe med ARK, på «Burn The Sun» for eksempel, var jeg mye mer selvstendig. Det var jo da jeg begynte å jobbe med John Macaluso, som er New York-er, og begynte å reise en del for å jobbe. Den gangen var det ikke som nå, at man sitter i sine respektive hjemmestudioer. Vi reiste for å jobbe sammen, jeg bodde hos John i Queens en periode. Jeg husker vi reiste til Long Island og besøkte foreldrene hans, blant annet, og så øvde vi på Manhattan, på 32nd Street, tror jeg det var. På naborommet øvde bandet til Sting, så vi møtte noen rimelig dyktige folk. Det var en givende periode for en relativt ung musiker fra Norge. Vi gjorde det man gjør når man er i band; vi øvde masse og jobba hardt, men vi opplevde mye også, og dro på mange konserter blant annet. Det var en veldig kreativ periode, og en fin opplevelse å kaste ball med John. Idéene var jo mine, tekster og melodier, men det var fint å ha noen å sparre med, så han var utvilsomt en viktig brikke på den tida. Jeg tror vi var i studio i et par måneder da vi spilte inn «Burn The Sun». Vi var i et studio i Hannover som het Area 51, og levde nærmest som bohemer der. Randy (Coven), som dessverre ikke er blant oss mer, spilte bass på den skiva. Mats Olausson, som jo også er borte, var med oss på keyboards. I dag er kanskje «Burn The Sun» en viktigere skive enn den var da den kom, noe jeg er veldig fornøyd med, og jeg er glad for at vi «surra på», som jeg kaller det, med å forsøke å finne en sound vi var fornøyde med, og som kunne sette spor etter seg. Den ble på en måte et eksperiment for oss, der vi testa ut forskjellige ting for å se hvordan det fungerte. Så lenge man var fornøyd med hvordan det låt til slutt, var det ikke så nøye om det låt kommers eller trendy, samtidig som det ble lagt merke til. Dermed ble jeg jo lagt merke til, og fikk gjort skiver som Beyond Twilights «The Devil´s Hall Of Fame», som kanskje er noe av det feteste jeg har vært med på, og siden da har jeg nærmest stått på egne bein som låtskriver. Jeg turnerte jo litt med han der Yngwie Malmsteen, som en slags hired gun på et par turnéer, og på den ene turnéen så var det en dobbel-gig med Malmsteen og Dio, og den giggen ble for min del satt sammen kjapt, for vokalisten til Malmsteen slutta, eller fikk sparken, jeg veit ikke jeg, det har jo vært litt drama i den leiren der. Det var jo fine opplevelser den gangen det, og vi fikk ukelønna i cash.
– Ukelønn, faktisk.
– Hehe, jada, det var ukelønn, og den ble utbetalt cash. Rett i lomma. Sånn er det ikke lengre, for å si det på den måten. Den turnéen var en svært lærerik opplevelse for meg på mange måter, for ikke å si for mye. For å avslutte det jeg begynte å si her, så fikk jeg møtt en av mine gamle helter, Ronnie James Dio, som fortalte meg mye mens vi satt på hotellene sammen, eller mens vi var på arenaene der vi spilte. Da han fortalte om periodene der han var blakk, og han og Wendy (kona til Dio), måtte flytte ut av LA på grunn av pengemangel, da forsto jeg at man blir ikke nødvendigvis styrtrik sjøl om man er en av verdens største metal-vokalister. Jeg er kanskje heldig sånn sett, for for meg er musikk litt sånn som Obelix, når han falt i styrkedrikk-gryta som liten. Jeg har sikkert sagt akkurat det mange ganger, men jeg pleier å dra frem den metaforen når jeg forteller om hvordan musikk er for meg. Jeg falt i musikkgryta som liten, og derfor faller det lett for meg å lage og utøve musikk, men jeg har også gjort og sagt ting som kanskje ikke var så ålreit, fordi jeg var så bestemt på å lykkes. Janteloven levde godt i Rjukan også, det var et lite samfunn, og jeg var allerede da fast bestemt på å lykkes som musiker, men fikk gjerne høre; ‘men Jørn, det er jo bare en tullete drøm’, eller; ‘Jørn, du kan jo ikke sammenligne deg med de store gutta du’.
– Det du sier her nå, er det tanker du har gjort deg i voksen alder, for å si det på den måten?
– Ja, jeg har vel det. Det er ikke alltid jeg har vært den personen jeg egentlig ønsker å være, fordi jeg var så fast bestemt på å lykkes, og da sier eller gjør man kanskje ikke det man ønsker. Da er man ikke den beste utgaven av seg selv, eller gjør ikke det beste for seg selv eller andre. Det er litt som i barndommen; man tester grenser, noen gjør det kanskje mer enn andre, og jeg har nok både gjort og sagt ting jeg angrer på, det gjør vi jo alle, men man tar lærdom, og bruker det for å bli bedre.

– Den nye skiva (som er anmeldt her!) bærer preg av å gå litt tilbake til starten på karrieren din, med litt mer melodiske låter, med litt mindre heavy elementer enn tidligere. Hvor bevisst har du vært på dette?
– Det har du nok rett i, men det som er litt merkelig, er at jeg har gjort mange intervjuer de siste par ukene, med flere utenlandske medier, og de er i motsatt ende av det du sier; de mener plata er tyngre og mørkere enn tidligere, men jeg heller mer mot å være enig med deg. Det det kan bunne ut i, er kanskje at det er en slags mørk melankoli i tekstene som de biter seg merke i, men det ligger mye kjærlighet og håp inni der også, men jeg tror nok tekstene bærer et slags preg av alvoret vi har vært inne i, med covid-19 og det faktum at vi har vært et lukket samfunn over så lang tid. Jeg tror jeg har funnet min egen sti her, selv om det kanskje finnes elementer av Dio, Deep Purple eller Whitesnake inni der, sjøl om jeg har gjort min dose tributer til flere artister gjennom årene. Det er en rød tråd gjennom skiva, der du kanskje hører små detaljer som kan minne om andre artister, om det er Free eller Whitesnake, for eksempel, litt sånn white mans blues, på en måte, men det er på alle måter ei Jorn-skive. Du finner nok noen små hint av høflige nikk i andre artisters retning, som for eksempel på «One Man War», der det er et pust av Brian May/ Queen, litt Mike Oldfield/ Chris De Burgh i introen på låta, litt Asia eller tidlig ´80-tallsrock, men den klassiske Jorn-sounden er fortsatt intakt i bunn uansett hvilke elementer du finner inni der. Åh! Forresten, jeg må fortelle litt om «Dead London»! Da jeg var ung på 70-tallet, så hadde jeg en kassett med musikken til H.G. Wells´ «War Of The Worlds». Den musikken pleide jeg å sovne til, faktisk. Det var musikk og litt storytelling ved siden av, med bra vokal og arrangementer, så den historien har vært med meg lenge, og låta «Dead London» handler egentlig om en lignende greie om aliens som kommer til jorda og tar over. Jeg er egentlig ikke typen som skriver tekster om spesifikke ting, jeg pleier heller å innta fugleperspektivet, eller fra fødsel til død og hvordan vi navigerer gjennom livet, til livets gode eller mørke sider, så jeg har nok en klar tendens til å lage mer abstrakte bilder, mens denne låten har en definert historie. Jeg anser den nok som et slags eksperiment, for jeg hadde lyst til å lage en enkel låt med dette som tema, ettersom historien har fascinert meg såpass lenge. Den er jo ikke akkurat ‘rocket science’, men handler om aliens som kommer til jorda, er oss overlegne og tar over, og det er rett og slett et inferno. Ut fra dette kom idéen om en lignende historie, der jeg befinner meg i London mens dette skjer, i framtida, og jeg kommer meg trygt tilbake til nåtida, naturlig nok, ettersom jeg kan skrive denne låta.
– Da faller et par ting på plass her, for den teksten stakk seg ut fra resten av låtene på plata.
– Den stikker seg nok ut fra mye av det jeg har gjort med tanke på at den er såpass konkret. Det ender jo på samme måte som i boka, der romvesenene må forlate jorda, og vi står tilbake som seierherrer.
– Det er en låt på plata der jeg hører sterke elementer av annen musikk, og det er på «Winds Of Home». Den er ikke langt unna å kunne ha vært med på ei Vagabond-skive.
– Det har du kanskje rett i. Det er forresten ikke ei ny låt heller, den skrev jeg som en hyllest til Rjukan i 2013. Da ble jeg Solprins, så jeg lagde den låten som en hyllest den gangen, men den ble aldri spilt inn. Jeg skrev ned teksten på en papyrusrull, for det passet så bra til tilstelningen. Vi kledte oss ut i gammeldagse klær, og jeg hadde med meg en gammel kompis som fungerte som en sånn «herold», en utroper, som presenterte meg, og jeg rulla ut papyrusen, og teksten var skrevet med fjærpenn og greier, så ble den overrakt ordføreren og kultursjefen der nede. Den ble som sagt aldri spilt inn, men jeg hadde egentlig tenkt at den skulle være med på «Life On Death Road» (2017), men kom aldri med, av forskjellige årsaker. Vi hadde utskiftinger i bandet, og hele platebransjen endra seg på den tida, så jeg måtte ta flere avgjørelser med tanke på hvordan jeg skulle drifte bandet. Jeg er jo på en måte ansvarlig for Jorn-konseptet alene, og følger med på alt fra inntekter og kostnader, til bandmedlemmer og kontakt med plateselskap. Nå har jeg holdt på såpass lenge i dette gamet, at jeg føler jeg må ha kontroll på ting sjøl, og ikke være avhengig av et selskap over mange utgivelser, og det har jeg tenkt å fortsette med. Ikke har jeg vært med på så mange forskjellige prosjekter heller, men jeg var jo for eksempel med Avantasia på ei plate, og slike ting, men Jorn er hovedfokuset, pluss at jeg har holdt på med «Heavy Rock Radio», cover-prosjektet, det kommer jeg til å fortsette med, og der er hjulene allerede i gang, så den tredje plata der kommer etter hvert. Nå har jeg jo to gitarister også, med Adrian (Sunde Bjerketvedt) og Tore (Moren), så nå er det guitar-pairing igjen, som jeg hadde da Jørn Viggo (Lofstad) var med. Det er forresten mange som har spurt meg hvorfor han ikke er med lengre, og det har først og fremst å gjøre med at han har fokusert på Pagan´s Mind, og da ble det et naturlig følge at han ikke ble med meg lengre. Tore har jo vært med litt av og på, men han har alltid vært der, på en måte, og sammen med litt ungt blod i Adrian, så blir vi gamlingene sparka litt i rompa også. Han er bare 24 år, men han har alt inne, altså. Han har litt Randy Rhoads, litt Gary Moore/ Scott Gorham, litt Jake E. Lee og en liten dråpe Steve Lukather oppi der. Han er litt sånn gammel sjel i en ung kropp, og det er deilig med typer som ham, som man ikke behøver å dra ting ut av, pluss at han tar ting umiddelbart, jeg behøver ikke si ting mer enn én gang, så har han det helt klart. Sid (Ringsby) skulle egentlig spilt bass, men han fikk neglerotbetennelse akkurat da vi skulle spille inn skiva, og med studio booka, og deadline, så var det ikke mulig å vente på at han skulle bli frisk, så da henta Alessandro Del Vecchio, som spiller keyboards på plata, inn Nik Mazzucconi, som er en litt sånn altmuligmann på bass, og det funka fint det, altså. Han spiller jo både med fingrene og med plekter, og har litt den der Glenn Hughes-stilen, med Rickenbacker-bass og den greia der, så i løpet av en uke hadde han spilt inn bassen på hele plata, mens vi satt og trodde vi kom til å bli forsinka med innspillinga. Han var helt rå! Når vi skal ut på veien igjen, derimot, da er Ringsby tilbake. Jeg må jo si det, at det jeg gleder meg mest til nå, er å ta med meg dette bandet ut og spille konserter, og det har ikke noe med pandemien å gjøre, det er rett og slett fordi det låter så jævlig fett nå. Det er et klassisk rock n´roll-band som spiller med en attitude som ikke vokser på trær lengre, og det er det som er styrken til det bandet her. Vi er barn av vår generasjon, så nå er det på tide at vi viser at vi har erfaring, og være litt feinschmeckere i det vi driver med, og vise hvor bra vi faktisk er.
– Blir det mye livejobbing på dere framover?
– Det blir noen jobber i år, men ikke så mange. Det meste blir nok å skje i 2023, da skal vi reise litt rundt både i utlandet, men også her hjemme. Vi må innom de største byene, og plusse på med noen av de mellomstore også. Vi jobber jo med «Heavy Rock Radio III» nå også, pluss at jeg jobber med noe med Avantasia igjen, så jeg må finne tid til dette også.

Coveret er kanskje litt uvant i forhold til hva vi har fått fra deg tidligere.
– Det kan du si. Mange lurer nok på hvor Crowman er, og at jeg står der med lasere ut fra øynene, men det har med konseptet «Over The Horizon Radar» å gjøre, at bildet samsvarer med tittelen, og litt tilbake til det med «Dead London» og «War Of The Worlds». Den blir litt som en slags filmplakat, så det er et par linker der som gjør coveret relevant til både platetittelen, men også til musikken. Jeg er ganske fornøyd med plata sånn sett, og syns jeg får formidlet historiene på en ok måte. Jeg syns den er variert også, og jeg tror nok jeg hadde 30 låtidéer til den, så jeg har en 15-20 låter til å jobbe med framover. Det er mye å ta av enda.
– Vi kan altså vente oss mer original musikk fra Jorn når tiden er moden?
– Jada. Dette er faktisk det siste albumet jeg har kontraktfesta med Frontiers, så jeg får se hva jeg ender opp med å gjøre etter det. Det er så ufattelig mange retninger man kan ta en sånn business på, det være seg marketing, nettsider, lage familiebedrift ut av det, og så videre. Det spørs hvor mye tid man ønsker å legge i det, og hvor mye av kontrollen man vil beholde sjøl, eller gi fra seg. Man ser jo artister som selger hele back-katalogen sin nå, for å finansiere pensjonisttilværelsen. Jeg er ikke helt der enda, men man gjør seg jo noen tanker etter å ha vært i bransjen i så mange år som jeg tross alt har nå. Man vil jo helst ha mest mulig kontroll over produktet sitt, men det å gjøre alt sjøl er en enorm prosess, og tar tid du kanskje heller ville ha brukt på familie, muring i hagen eller ta en øl på puben, men om du gir fra deg noe av kontrollen, så blir det flere kokker, med dertil hørende økende mengde søl, og mindre kontroll på sluttproduktet. Dermed må man finne en balansegang mellom disse elementene.

– Hvordan ser den kommende perioden ut for deg, blir det mye platepromotering?
– Det er noen runder med intervjuer, og noen spillejobber i Italia og Spania, i hvert fall. Deretter blir det en tur til feriehuset som kona og jeg har i Skåne. Vi kommer nok til å være der en del i ferien, tenker jeg. Jeg må tenke litt på veien framover, og kommer nok til å prate med venner i bransjen, med bandet og Avantasia-gjengen, så jeg har nok å fylle hodet med, i hvert fall. Det jeg veit, er at jeg kommer ikke til å sitte mye på nettet, og jeg kommer ikke til å sitte mye på kontoret. Jeg kommer nok til å lage noen videosnutter, for å fortelle hva jeg holder på med og slike ting, det syns jeg bare er moro, men alle verktøyene, og alt det fører med seg av det vi kanskje kan kalle for kontorarbeid, det kommer jeg til å styre unna, selv om jeg kommer til å tenke mye på hvordan jeg skal drifte bandet, eller merkevarenavnet Jorn framover, nå som jeg ikke er under kontrakt med noen lengre. Nå kommer jo denne skiva på vinyl, men de andre skiene er jo ikke å få tak i på vinyl, så der har jeg også noe å fokusere på, for jeg blir spurt om det hele tida nå. Markedet for vinyl har virkelig tatt seg opp, så der har jeg også en jobb å gjøre.

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2022