Den alltid hardt arbeidende, Jørn Lande, er slett ikke fornøyd med alt som skjer i dagens metallverden og bestemte seg heller for å hylle gamle helter enn å kaste seg på nye bølger. Coverplaten «Heavy Rock Radio» kom ut i begynnelsen av juni, under bandnavnet JORN, men den godeste Lande er aktuell på flere fronter og har blant annet akkurat avsluttet en verdensturne med det tyske metalprosjektet Avantasia. Hjemme på en kort sommerferie, som for øvrig brukes på en av favoritthobbyene, oppussing av hus, tar han seg likevel tid til en lang prat med NRM.
Tekst: Freddy Ludvik Larsen
Livefotos: Kjell Solstad
– Så det er slutt på tiden da rockestjerner knuste hotellrom. Nå er det noe så trivielt som oppussing av hus som gjelder?
– He he, Ja, nå for tiden må vi legge inn litt mer arbeidskraft. Du kan si at det ikke er så mye sex, drugs and rock`n roll i bransjen lenger, eller forresten, sex er det jo en god del av, men drugs og rock`n roll er det mindre av. Eller rock`n roll er jo også fortsatt der, så jeg tror vi sier at det er kun er dop som kan fjernes fra den gamle myten. Men sannheten er at du må være veldig fokusert og en skikkelig arbeidskar om du skal lykkes i musikkbransjen i dag. Og det gjelder også de gamle heltene vi vokste opp med, dem må også skru seg inn på den nye tiden og tilpasse seg, uansett hvor mye du har blitt hyppet opp tidligere. Det er faktisk kun noen få som har tjent veldig mye penger når dem var yngre og i tillegg har fått investert pengene i noe lurt. Om du i dag har millioninntekt ett år blir du likevel strippet ned av skatteetaten. Når du har pusset opp huset, kjøpt ny bil og betalt ditt bidrag til skatteetaten er det ikke så mye igjen. Selv om du får komplimenter som «Fy faen, nå gjør du det bra» eller «Nå er du blitt stor» sitter du faktisk ikke igjen med så mye penger som bandene på 70- og 80-tallet kunne gjøre. Det var nok annerledes på 70- og 80-tallet. Det var nok også litt mer løssluppen og kreativ regnskapsføring i gamle dager, litt mer triksing og fiksing kan du si.
– Ja, 70- og 80- tallet var vel gullalderen i musikkbransjen.
– I dag blir alt komprimert. Man betaler arbeidsgiveravgift, man er momsregistrert og du har nok ansatte til at bedriften din er bærekraftig. Men er du musikker og har ambisjoner om å være en genuin artist som lager kvalitetsmusikk og som skriver materiell som du har innenfra, kan du ikke være bare et business-foretak. Dette tar massevis av tid og du tjener ingen penger den tiden du sitter og skriver låter.
– Det er klart….
– Du kan alltids si at «Jo, hvis du driver med internett og du styrer ditt eget». Det er jo streaming og greier i dag og mange andre muligheter til å tjene penger, det er ikke det. Men det er fortsatt sånn at du er avhengig av et plateselskap for å få litt trøkk rundt produktet ditt.
– Jeg kjenner noen artister som lever av musikk og som sier at de bruker mesteparten av tiden til å skrive søknader om pengestøtte, ikke til å skrive musikk.
– Ja, det er ikke rom for diva-fakter for tiden, i hvert fall ikke i rocken. Men de gamle gutta som kom fra for eksempel Birmingham i U.K. var tøffe typer. De kom fra fattige kår og det var arbeiderklassepreg over hele linja. De var hardtarbeidende og jordnær helt fra begynnelsen av. Muligens fordi det krevdes mer av dem som liten og du måtte jobbe og bidra på en helt annen måte enn dagens unge. De hadde nok ikke den samme passive hverdagen som mange unge har i dag.
– Jeg leste et intervju av Black Sabbath-legenden Geezer Butler, der han uttalte at om han ikke hadde slått igjennom som musiker og kunne livnært seg som det, ville han mest sannsynlig tatt livet av seg på et senere tidspunkt.
– Det er jo drastisk sagt.
– Ja, det var enten det eller ingenting.
– Det er jo drastisk, men han har jo et jævlig stort talent som musiker. Når du ser tilbake på historien må du også se på hvilke referanser du har. Hvis du har bygd deg opp igjennom 30-40 år som artist, da har du også vært en arbeider hele veien.
– Du har jo etter hvert fått mange år i bransjen selv.
– Ja, jeg har jo det. Men, det jeg tenker på er at mange som kom fra lite før i tiden, fikk tidlig stor suksess. Den tiden det tok fra du spilte på klubben til du fylte opp et stadion med fans, ja, tidsperspektivet er relevant. Du sier at folk ikke ville ha levd om de ikke kunne drive med musikk…. vel, det er ikke alle som har fått suksess så tidlig.
– Hva om du skal oppsummere din egen karriere så langt?
– Jeg begynte jo på den verste tiden. Jeg startet på 70-tallet med det første bandet. 1977 var det, da var jeg ni år og ble hentet til et band der de andre besto av fjorten, femten, seksten-åringer.
– Er du fornøyd med egen karriere så langt?
– Jo, det må jeg jo være. Du nevnte Geezer og selv om at det er femten- tjue år mellom oss i aldersforskjell, mener jeg at vi er veldig nær hvis man tenker musikkgenerasjon. Vi er liksom en del av den samme tiden. Men en stor forskjell var at når vi var gamle nok til å stå på egne bein så var det ingen som ville ha sånn musikk som vi spilte lenger. Vi gikk den harde veien og vi spilte som faen over alt mens vi prøvde å komme oss inn på det internasjonale markedet. Vi hadde en plan da, men så kom overgangen til grønsjen og alle sa at tiden var over for sånne som oss. Det var liksom «den sytti-åttitallsgreia vil vi ikke ha lengere». Det var da den skotupp-rocken kom, som jeg kaller de som står og ser ned på skotuppene sine gjennom hele konserten samtidig som dem spiller. Jeg kom i fra Elvis Presley – konseptet, hvor vi vokste opp med folk som var utadvendt og hadde en attityde på scenen. Folk som kommuniserte med publikum. Men så kom det plutselig noe helt nytt, der musikerne sto å så på skotuppene sine mens dem spilte sånn Nirvana-grønsj. Gjerne var de fulle av et eller annet også. Vel, jeg var gammel nok til å bygge min egen karriere på den tiden, men jeg hadde ikke samme fordel som de gutta som slo gjennom tidlig i karrieren og begynte å tjene store penger allerede da. For all del, all ære til dem. De var hardtarbeidende og hadde disiplin. De tok ingenting for gitt, mens de samtidig var veldig bevisst på at de ikke ville ødelegge det de hadde bygd opp. Jon Lord sa engang til meg at da han vokste opp truet faren med å brenne opp pianoet ute på gårdsplassen om han ikke øvde fire timer hver dag. Det var ikke vanlig at folk hadde piano den gangen.
– Forståelig. Den gang måtte de kanskje bruke en månedslønn for å få råd til et piano?
– Ja, den gangen var det en eksklusiv luksus. Men det jeg vil si er at det etterhvert ble naturlig for oss å navigere oss igjennom en tid der rocken og metalen var nede for telling. Mange som holdt på i den sjangeren som jeg gjør, ble så og si arbeidsledige på den tiden. Løsningen for meg ble å involvere meg i en del indie-labeler og sånne ting, samtidig som jeg ble med på en del prosjekter. Jeg visste allerede da at det ville ta lengere tid å skape en karriere, men jeg fikk i hvert fall holde på med noe jeg likte. Siden har det utviklet seg, men det var vel først med Masterplan at den internasjonale suksessen ble merkbar. Jeg tror det var i 2003, da var det stort sett bare Masterplan og the Darkness som spilte tradisjonell rock og metall og som solgte flest plater utenom sine respektive hjemland i hele Europa. Da var det rett inn på Billboard. Vi fikk også European Borderbreakers Award. Det var ni priser som ble gitt ut og hadde ikke noe med sjangere å gjøre. Så da var det inn på lister og da gjorde vi det bra og tjente penger. Det ble en helt ny oppmerksomhet fra verden rundt oss.
– Men det ligger altså veldig hardt arbeid i grunn?
– Hvis man begynner og sammenlikner diverse ting så var jo Def Leppard og Foreigner vanvittig svær på midten av 80-tallet. Hvis situasjonene hadde vært sånn i dag og alle hadde sittet og sett på MTV, Sky- og Super Chanel, så ville muligens vi også kunne fått en Hiroshima-bombe effekt på markedsføringssiden. De som likte ekstrem metal kjøpte Môtorhead eller Venom og Celtic Frost. Var det snakk om vanlig metal da, så var det band som Iron Maiden og Judas Priest samt den amerikanske delen med David Lee Roth og Van Halen. De dro alle nytte av den Hiroshima-effekten, den var enorm. Men den tiden er over, i dag sitter ikke alle og ser på samme tv- kanal, samt at internett er kommet for fullt. Da får du ikke det samme nedslagsomfanget som du fikk den gangen. Samme var det på 70-tallet om du hadde ei plate som var innom ei eller annen liste. Folk la merke til deg med en gang. Var du for eksempel innom Top Of The Pops- listen ble du også inviterte til å spille på Top Of The Pops-showet. Den gang var det stort å opptre der, så da var det å slå salto og alt mulig. I dag er det mer liksom: «Åja, han var innom på en 37. plass, men det ble ikke noe mer, nei»
– He he he, men over til noe annet. Du skjønner, jeg har forberedt noen spørsmål til det her intervjuet. Du har jo turnert med Avantasia i det siste og det gjenstår fortsatt noen spillinger med dem.
– Ja, det er festivaler i sommer. Selve verdensturneen er ferdig.
– Men kan du fortelle litt om hvordan det er å henge med Michael Kiske, Tobias Sammet og de andre på turnè?
– Nei, de er jo helt forskjellige typer. Eric Martin er jo en artig skrue. (Jørn legger om til noe som høres ut som kav Toten-dialekt) «Eric Lee Martin fra Amerika», bruker jeg å si til han på norsk og da han ler han som bare det. Han bruker å filme meg da, så spiller han det av senere og ler like mye da. Han er en legendarisk vokalist samtidig som han er en veldig jordnær type. Mye humor, ja, nesten litt for mye. Han er en type du blir veldig glad i, men i begynnelsen kan man bli litt usikker på om han mener alvor eller om det er bare er humoren hans. Han er veldig kjapp i replikken og vi er blitt gode venner etter hvert. Michael Kiske er en helt annen type. Han er ikke den som blir med oss andre ut og tar en øl i baren eller som drar ut på pub og koser seg. Han holder seg nok litt mer unna, men samtidig er han ellers veldig sosial. Kiske er en fabelaktig type og vi går veldig godt overens. Han er veldig fokusert og nøye med det han holder på med. Vi kjenner hverandre fra Masterplan-tiden og duettene vi gjorde sammen, så vi har jo en historie. Jeg må kanskje også nevne at både han og jeg er store Elvis-fans. Han varmer faktisk opp med å synge Elvis, hver gang!
– Ja, jeg har sett flere klipp på Youtube der Kiske fremfører Elvis på en mesterlig måte.
– Ja, han har sånne karaokeversjoner av Elvis som han bruker når han varmer opp, så går han rundt i gangen med en sånn Elvis-leppe,he he he….. så begynner han å dra til etter hvert med litt tynnere toner. Han gjør sine egne krumspring, så er han klar da. Sånn sett så har vi jo alle våre egne måter å varme opp på. Jeg bare tester stemmen litt fra dag til dag når det nærmer seg for å se hvordan det føles. Da synger jeg som regel over et par partier jeg vet kan være vanskelig å få teknisk kontroll over. Funker det gjør jeg som regel ikke noe mer med det. Men merker jeg at jeg sliter, tester jeg registeret ytterligere.
– Men jeg regner med at Tobias Sammet forsetter med suksess-prosjektet sitt, Avantasia. Er du videre med der?
– Han sier selv at han bare kan gjøre Avantasia en gang i blant. Samtidig som han også beklager seg over at det er surt når man kommer hjem og må man spille på små klubber. Det var det han sa. Han kom hjem, så måtte han ut å spille på klubber med Edguy, der du selger noen få hundre billetter. Du blir veldig bortskjemt og godt vant når du spiller på prosjekter som Avantasia. I Europa og Sør-Amerika selger vi flere tusen billetter og det er kjempetrøkk på konsertene. I Tyskland spilte vi i de svære ishallene du vanligvis tror at bare band som Scorpions og AC/DC kan klare å fylle.
– Men du er med videre om han spør?
– Det vet jeg faktisk ikke. Det må vi se an. Jeg var med på den turneen her og på den plata her, men jeg hadde ikke tid til å være med på den forrige plata. Jeg ble spurt da også og han hadde skrevet en del låter med tanke på meg. Det er Tobias som skriver det meste av materialet på Avantasia-skivene, med hjelp av Sascha Paeth. De er dyktige, og sjekker blant annet ut hva jeg har skrevet opp gjennom åra, så bruker dem det som referanse. Det gjør de med alle, Eric Martin og Bob Catley også. Han er som oss, en fan av musikk. Eneste forskjell er at han er yngre og at han var fan av det vi andre hadde gjort før. Så når han tok kontakt med meg for første gang, så tok han kontakt som en fan. Det samme var det med Michael Kiske, han var en stor fan av Kiske og Helloween. Han samlet rett og slett flere av vokalistene som han selv var inspirert av. Men noen ganger passer det ikke å være med, sånn er det bare. Det er kule folk i et kult prosjekt. Og det er tysk kvalitet over hele linja når det gjelder det profesjonelle.
– Du sier at du var opptatt når Sammet spurte om du ville være med på den forrige plata. Nå har du igjen vært med på prosjektet, er det derfor du kun har blitt tid til en coverplate fra JORN denne gang?
– Nei, det passet seg egentlig bare sånn. Min del av vokalen på ”Ghostlights” ble spilt inn i fjor høst, og da visste vi allerede perioden for turneen. Alt er planlagt et år pluss i forveien. Han kontaktet meg om den plata i januar, februar 2015. Grunnen til at jeg ikke var med på den forrige plata, ”The Mystery of Time”, var at Trond Holter og jeg holdt på med Dracula. Avtalen med plateselskapet var allerede klar og i tillegg var vi litt forsinket med den. Jeg holdt også på med musikk til et online tv-spill som heter ”League of Legends”, det er veldig populært, med et eget nettsamfunn internasjonalt. Min rolle var som vokalist i et virtuelt band som heter Pentakill, med en karakter som ikke er så ulik Eddie. Han er en fighter med masse krefter. Det er morsomt å kunne gi noe til de unge nå når jeg selv begynner å bli en dinosaur.
– Kan du fortelle litt om bakgrunnen for ditt siste album, ”Heavy Rock Radio”?
– Den plata ble til mest fordi at jeg hadde lyst til å gjøre låter som jeg selv har vokst opp med, noe som jeg ikke har hatt så mye tid til tidligere. Mange unge journalister tror at jeg har gitt ut massevis med coverlåter før, men det er trolig fordi dem ikke har gjort en god nok research. For ser man på den totale mengden materiale som jeg har spilt inn, er det veldig lite coverlåter. Jeg hadde en liste på førti- femti låter som jeg har vokst opp med og jeg hadde lyst til å spille inn alle, men det gikk fort opp for meg at jeg måtte velge. Jeg tror det blir flere slike utgivelser i fremtiden, i hvert fall om jeg får det som jeg vil.
– Det var ingen protester fra de andre i bandet?
– Nei, nå har ikke line-up situasjon vært helt spikra den siste tiden i JORN. Den faste bandsituasjonen har vært litt utvannet siden Trond og jeg gjorde Dracula. Jeg har turnert mindre de siste årene og hatt mange plateprosjekter. Jeg har også bestemt meg for å legge ting litt mer på is og roe ned live aktiviteten foreløpig. Siden det var vi som gjorde Dracula-plata sammen ble det naturlig at vi samarbeidet på Heavy Rock Radio også. Så selv om at den kom ut under JORN, er det et prosjekt Trond og jeg har holdt på med.
– Dere har gjort en god jobb på plate. Mine favoritter er Kate Bush sin ”Running Up That hill” og Queens like udødelig klassiker, ”Killer Queen”.
– Takk. Ja, Trond har gjort en vanvittig god jobb på dem.
– Dere har jornifisert låtene og hadde man ikke visst bedre kunne dem fort blitt tatt for å være originale JORN-låter.
– Ja, det er faktisk flere som sier det. Spesielt folk i U.S.A.
– Personlig syns jeg at det er veldig tøft at et tradisjonelt heavyband av JORNs kaliber tar tak i de låtene der.
– Ja, takk for det. Jeg tenkte det samme når jeg gjorde dem. Jeg satt en periode på nettet og reflekterte over hva som skjedde i bransjen. Jeg er jo begynt å bli litt eldre og plateselskapet mitt lurte på om jeg ville endre på noe. Joda, jeg ville gjøre noe annerledes. Vel, jeg sjekket som sagt nettet og syntes at alt hørtes likt ut. Markedet oversvømmes av enten goth metal, gjerne med ei sånn dame som synger halvveis opera og metal, og så har du de andre, mer aggressive band, som Arch Enemy, med fine berter, men som er jævlig aggressiv, og growler noe så jævlig. Alle dem har selvfølgelig livets rett, men jeg må forholde meg til mitt liv og hvor jeg kommer fra. Hvis jeg skal være med videre må jeg være med, med hele hjertet. Jeg kan ikke være med bare for businissen sin del eller for hva som er trendy.
– Men dette er musikk du har vært inspirert av og hørt på i din ungdom?
– Ja da, Jeg mener at om du hører på dagens goth metal eller prog metal også videre, så mangler det substans. Det er ofte folk som har sittet og klippet og limt og orkestrert musikk på en PC. Det kan du høre. Det er bra lyd, det er bra spilt og det er tight og det er tøffe videoer. Det jeg gjør nå er å gå mot strømmen. Samtidig som det er en hyllest til originalartistene, er det også en måte for meg å gjøre noe jeg er glad i, samt at jeg forhåpentligvis får visst låtene frem for den yngre garden. Når jeg spiller med Avantasia er det faktisk mange unge folk som kommer. I begynnelsen tenkte jeg: «Wow, dette er jo fantastisk, det er ikke bare folk med høyt hårfeste her». Når dem vokser opp selv og blir nye musikere er det litt trist at alt dem har som referanser er den nye metalen der alt låter likt. Jeg vil påstå at det nesten ikke er noen i dagens metal band som snakker med sjela. Noe som kommer innefra. Du kan høre på tekstene at de fleste sitter og fabrikkerer et konsept de har hørt om på for eksempel History Channel eller noe sånt. De lager et konsept som passer inn i tiden og som liksom skal blir bra metal, men det er ikke noe personlig i det. Det er mer snakk om å gjøre noe som imponerer og ser tøft ut. De gjør ikke noe som reflektere hverdagen, derfor velger jeg låter som er skrevet mer personlig.
– Kunne du tenkt deg å covret noen låter av dagens popartister?
– Ja, det er masse bra låter jeg hadde på lista mi. Der var det både svenske og norske artister.
– Eksempel?
– Joda, for eksempel ”Some Die Young”, med Laleh. Den hadde vært veldig tøff i en sånn versjon som ”Running Ip That Hill”. Det er viktig for meg at jeg har en personlig relasjon til låter jeg gjør og at låten snakker til meg, på en måte. Den låten snakket til meg på samme måte som når jeg var guttunge. Som guttunge tar du i mot det du føler og det er ekte. Den traff. Budskapet må du også ha en forståelse for om du skal kunne fortelle historien på en troverdig måte.
– Kanskje den kommer på neste?
– Den kom nesten med på denne utgivelsen. Vi hadde akkurat jobbet med ”Die Young”, og det var egentlig så enkelt som at vi ikke ville ha med ”Some Die Young”, og ”Die Young”, samtidig. Men hadde jeg tenkt på det tidligere kunne jeg gjerne tenkt meg å ha hatt med ”Some Die Young”, istedenfor ”Die Young”,. Ikke fordi ”Die Young”, ikke er like bra, men fordi den hadde passet veldig bra til konseptet på plata.
– Er det du som har plukket ut alle låtene?
– Stort sett er det jeg som har plukket ut låtene. Men jeg har jo presentert en liste med låter for Trond, slik at han også kunne ha en kreativ input på låtene, og for at han skulle kunne tilføre noe som kunstner var det viktig for meg at han også var enig i låtvalget. Selv er jeg jo bare en skapgitarist eller du kan si at jeg er en vokalist som drømmer at jeg var gitarist istedenfor. Jeg spiller litt gitar og syntes at jeg er ganske god når jeg spiller hjemme, men jeg skjønner jo at jeg ikke er det.
– Når kan vi forvente å få en oppfølger til ”The Traveller”?
– Jeg holder på med en ny plate. Besetningen begynner å komme på plass og planen er at den skal komme ut i 2017.
– Så du har begynt å skrive låter til den?
– Ja, det er flere låter som allerede er ferdig, og bruker vi sommeren godt er den nok ferdig spilt inn og mikset før jul. Det blir også noen videoer i forbindelse med den. Dem blir annerledes enn på radio-plata der jeg var mer…loner…. Jeg mener at musikken og opptreden til artisten er det som er viktigst. I dag har band som Camelot og Arch Enemy veldig Disney-aktige videoer med animerte kråker og sånn. Folk tror at heavy er så ekte, men egentlig er den også bare politisk korrekt.
– Det blir kanskje for mye fokus på andre ting?
– Ja, det blir for lite håndverk. Det er som et hus som er satt opp, men bygd av papp. Det er litt trist. Da vi hørte på ”Bohemian Rhapsody” var det håndverket som betydde noe.
– Blir neste plate fulgt opp med en ny turne?
– Det er ikke bestemt noe enda. Nå navigerer vi mot et ferdig produkt, spiller inn en video eller to, som til motsetning av radio-plata, mest sannsynlig blir mer i et band ånd. Det er viktig for meg at den neste plata har de riktige folkene, noen som kan klassisk hardrock.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2016