Jorn | Heavy Rock Radio

Frontiers

Mens vi venter på oppfølgeren til 2013-utgivelsen «TheTraveller» har Jørn Lande bestemt seg for å hylle sine musikalske forbilder. «Heavy Rock Radio» er et coveralbum der telemarkingen ikke bare har plukket fra hardrock-universet, men også har brukt plass til å avsløre sin fascinasjon for eksperimentell pop, samt musikk fra den amerikanske vestkysten.

JORN har i årevis levert hard og solid rock til menigheten, men coverplater bruker sjelden å tilføre verden noe godt og vanligvis bruker det også å ende opp med at jeg får lyst til å høre på originalen istedenfor. Denne gangen bestemte jeg meg for å se positivt på det og ta denne platen for hva det er. Se der, etter noen gjennomhøringer ble mine tvil gjort til skamme, for dette er slettes ikke så kjedelig som jeg først var redd for. Med sin voldsomme vokal har telemarkingen på en merkverdig måte klart å ta flere av låtene til fange, og akkurat det er en prestasjon det står respekt av når vi i tillegg snakker om solide perler som «Running Up That Hill» fra katalogen til Kate Bush og Queens «Killer Queen».

Det hele starter med Abba-legenden Anni-Frid «Frida» Lyngstads «I Know There Something Going On». Tematisk passer den vel heller dårlig til de hardbarka rockerne som utgjør JORN, men Trond Holters brutale gitarriff flerrer den i filler og Jornifiserer den effektivt. Nummer to ut er også av det utfordrende slaget. Bare det at Jørn tør å begi seg ut på å covre Kate Bush med «Running Up That Hill» forteller at mannen har baller store som basstrommer. En av mine favoritter på plata. Jørn synger bra, noe som han for så vidt alltid gjør, og bandet backer han fjellstøtt der de gyver løs på melodilinjene til klassikeren.

Foreigners «Rev On The Red Line» er tredje låt. Jeg har litt miksete følelser for denne. Bandet makter aldri å tilføre den noe særegent og den er allerede glemt når neste låt, som er John Farnhams «You’re The Voice», kommer. Bandet rocker den opp, men resultatet blir som forventet når hardrockband begynner å røre borti fløyelspoplåter. Kraftfullt fremført men veldig forutsigbart og kjedelig. Første bidrag fra hardrockverdenen er en Paul Stanley-cover som heter «Live To Win». Låten er catchy nok, men undertegnede blir ikke enig med meg selv om hva jeg syntes. Jørn mangler Pauls eleganse, likevel tar jeg meg i å synge med på refrenget. Joda, den fenger når den kommer i gang.

Journeys «Don’t Stop Believing» blir som bakgrunnsmusikk å regne. En melodiøs skjønnhet er det fortsatt, men blir vel ikke den låten som jeg husker fra dette albumet. For den som jeg definitivt kommer til å huske fra dette albumet er låt nummer syv, nemlig Queens sofistikerte klassiker, «Killer Queen». Nevnte jeg at Mr. Jørn Lande må ha baller store som basstrommer, jo, jeg gjorde visst det, og denne er nok et bevis på at akkurat det må stemme. Det er rett og slett en nytelse å høre han bruke stemmen sin på denne måten. Jeg kan bare forestille meg hvor mye han må ha kosa seg under innspillingen. Jeg koser meg i hvert fall når jeg hører JORN sin versjon av denne udødelige godbiten. Eagles «Hotel California» forblir en klassiker uansett hvem som gjør den. Låten er i utgangspunktet fylt så til de grader med sjel at den nesten er umulig å gjøre bort. Det gjør heller ikke JORN. Kanskje ikke et spennende valg, og den blir en av de låtene som er veldig forutsigbare. Du har liksom hørt den altfor mange ganger allerede, utført av altfor mange band.

Hva hadde vel et coveralbum fra JORN vært uten en Dio-cover. Om albumet startet med å hylle poplåter Jørn Lande og kompani hørte på som ung, er det på tide å hedre dem som tråkket opp stien til den norske hardrockjokeren. «Rainbow In The Dark» er en solid låt, men samtidig så tett opp mot originalen at den også blir lite spennende. Likevel, man kan nesten ikke unngå å kose seg når JORN hyller legenden. Derifra går det slag i slag med metalskatter som Iron Maidens «The Final Frontier» og «Stormbringer» fra Deep Purple. Der jeg mener at JORN ikke makter å rettferdiggjøre «The Final Frontier», foretrekker jeg faktisk bandets kraftfulle fremføring før Purples egen versjon.

Siste låt er «Die Young» fra Black Sabbaths Dio-æra. Ingenting kan utfordre originalen og selvfølgelig er den å foretrekke også i det tilfellet her. Men liker du JORN og liker du klassisk hardrock er «Heavy Rock Radio» ikke den dummeste utgivelsen å bruke litt tid på. Den krever riktignok ikke noe fra deg som lytter, men pyttsann, det kan jo være like greit nå som vi går noen forhåpentligvis varme sommermåneder i møte.

3,5/6 | Freddy Ludvik Larsen

Utgivelsesdato: 03.06.2016