36-årige Jonny Lang, eller Jon Gordon Langseth jr som han egentlig heter, har siden debuten som 14-åring allerede to imponerende tiår bak seg som gitarist, låtskriver og vokalist. Han solgte til platina da han kun var 15 år med debuten «Lie To Me», og har siden den gang rukket det meste de fleste kan drømme om å oppnå.
Tekst: Heidi E Bolle
Foto: Daniella Hovsepian
Livefoto: Arash Taheri
Som 16 åring turnerte han med The Rolling Stones og kan siden den gang skilte med å ha delt scenen med noen av de største navnene innen musikk som Aerosmith, Buddy Guy, B.B. King, Steve Vai og Jeff Beck. Den Grammy-vinnende artisten har blitt beskrevet som et vidunderbarn, med åpenbare kvaliteter på gitar, vokal og som tekstforfatter. Hans åttende album i rekken «Signs» kom i høst og har elementer av rock, funk og blues. Med en karriere av dette kaliberet er det vanskelig å fatte at mannen er så lite kjent i Norge at konserten på Rockefeller måtte flyttes til John Dee på grunn av manglende publikumstall! (Anmeldelse her!)
– Velkommen Jonny. Så flott å endelig ha deg her i Oslo. Jeg har lest at du er av norsk herkomst, stemmer det?
– Det stemmer. Jeg er faktisk helt norsk, både på min fars og mors side. Jeg tror det var min tipp-tipp-oldefar på farssiden som først kom fra Norge til USA. Han var fra Bergen, og mine besteforeldres foreldre på morsiden var også fra samme området.
– Har du vært i Bergen?
– Ja, jeg var der nylig. Vi fløy til Bergen, men jeg kjørte bare gjennom og fikk dessverre ikke mulighet til å se byen.
– Det var synd, for det er en flott by.
– Det er det jeg har hørt, og jeg har veldig lyst til å besøke den.
– Dette er din første konsert i Oslo?
– Ja, dette er min første konsert her, selv om jeg har spilt i Norge før.
– Da spilte du på Bluesfestivalen på Notodden (2012) og i Skånevik (2011).
– Ja, det stemmer, selv om jeg ikke helt husker navnene på byene.
– Hva syns du om Norge da?
– Jeg elsker det. Min familie og jeg har snakket om å komme hit og være en stund for å bli bedre kjent med landet. Jeg har lyst til å bli kjent med mine røtter og min herkomst.
– Du har blitt beskrevet som et musikalsk geni siden du var 14 år. Er det virkelig sant at du ikke begynte å spille gitar før du var 12?
– Haha, jeg var faktisk 13 da jeg begynte å spille. Jeg fikk en gitar av min far til min 13-årsdag. Da jeg var 12 fikk jeg se noen venner av min far spille i et band, og det var første gang jeg så noen spille livemusikk. Det var vel den opplevelsen som fikk meg til å begynne å spille.
– Det var Bad Medicine Blues Band, var det ikke?
– Jo, det var det.
– Det må ha vært ordentlig imponerende siden du ble så hekta?
– Det stemmer! Jeg hadde jo alltid elsket musikk, men siden jeg aldri hadde vært på en konsert før det, visste jeg ikke helt hvor mye jeg likte det.
– Du begynte å spille i samme bandet, gjorde du ikke?
– Jo, jeg begynte å få gitartimer av gitaristen i bandet (Ted Larsen), og så inviterte de meg med senere som vokalist. Jeg kunne jo ikke spille gitar så godt da, men jobba hardt for å bli bedre.
– Jeg har hørt at du hadde en drøm om å bli sanger, men at du aldri trodde du kom til å spille et instrument?
– Det stemmer. Jeg elsket å synge og trodde det var det eneste jeg kom til å holde på med.
– Du kommer fra en musikalsk familie?
– Ja. Min mor er en fantastisk sanger og min søster er rå til å synge. Det var mye musikk i hjemmet. Min far elsker musikk, så vi spilte alltid gamle plater. Jeg husker at det hovedsakelig var gamle Motown-skiver, så jeg var veldig heldig som vokste opp i et hjem som spilte den typen musikk. Jeg vokste jo opp på en gård i Fargo, North Dakota og jeg tror ikke så mange i hjembyen min likte den musikksjangeren.
– Hvordan føltes det å selge til platina (1.000.000) da du kun var 15 år med «Lie To Me»?
– Det var helt sprøtt! Helt surrealistisk. Det var en drøm som gikk i oppfyllelse. Min største drøm. Jeg hadde jo håpet at jeg skulle få holde på med musikk og opptre, men hadde aldri trodd at jeg skulle nå så langt.
– Hva føler du forskjellen er på «unge Lang på 14 år» med «Smokin`» og artisten på 36 du er i dag?
– Det føles ganske annerledes. Den plata var en tradisjonell, ren blues-skive, og etterhvert som jeg ble bedre til å skrive låter, fikk jeg en mer særegen stil. Så reisen hit har endret meg på alle måter.
– Du spiller i mange ulike sjangre. Utrolig variert musikk. Jeg hadde ikke hørt om deg, men så ble jeg nylig anbefalt å høre på deg av en venn. I dag nynner jeg på låtene dine!
– Oi…Det er et av de beste komplimentene jeg har fått. Tusen takk!
– Du har nå blitt en moden låtskriver med sterke og personlige tekster. Hvordan er det å høre på gamle innspillinger?
– Det føles ut som når man ser på gamle bilder av seg selv og tenker ‘Hvorfor i all verden så jeg sånn ut på håret?‘. Det føles litt sånn. Jeg liker ikke å høre på det. Jeg liker faktisk ikke å høre på egne sanger. Når man er i studio, hører man låtene sine så mange ganger at man går litt lei og tenker at man aldri vil høre på det igjen.
– Du har delt scene og turnert med noen av de mest respekterte legendene innen musikk som The Rolling Stones, Buddy Guy, Steve Vai, Aerosmith, B.B. King og Jeff Beck. Hvordan var det å turnere med Stones i så ung alder?
– Også ganske sprøtt. Det var fantastisk. De var veldig snille med meg. Så hele den opplevelsen var bare helt utrolig.
– Hvor gammel var du da?
– Jeg tror jeg akkurat hadde fylt 17 år. Når jeg tenker meg om gjorde vi et par jobber sammen da jeg fortsatt var 16.
– Hva med disse andre artistene som for eksempel Buddy Guy? Dere turnerer fortsatt sammen, gjør dere ikke?
– Jo, vi gjør fortsatt noen jobber sammen av og til. Det er en stor ære å få lov til å spille med han. Han kunne lett ha behandlet meg som en unge, men han har alltid behandlet meg som en likeverdig. Han har alltid vært utrolig hyggelig mot meg.
– Din merittliste er lang, alt fra å vinne en Grammy med «Turn Around» til å bli invitert til å spille for det hvite hus og president Clinton. Hva ser du selv som det største du har opplevd så langt i din karriere?
– Oi, det var vanskelig å svare på! Jeg har fått mulighet til å gjøre så utrolig mange fantastiske ting musikalsk sett, så det er mange førsteplasser å velge mellom. Men det å kunne synge en sang for Stevie Wonder da han han ble innlemmet i Songwriters Hall Of Fame, var stort. Jeg fikk spille en av hans låter mens han hørte på, og fikk muligheten til å møte han. Så det var et av de største øyeblikkene jeg har hatt! Jeg elsker han. Han og James Taylor er mine største inspirasjonskilder.
– Så din største drøm nå er å spille med Stevie Wonder?
– Ja, om jeg hadde oppnådd det, ville jeg vært takknemlig hver dag resten av livet.
– Siden du har blitt stemplet som bluesartist, ble du overrasket over å vinne en Grammy med gospelalbumet ditt «Turn Around»?
– Ja, for når jeg lagde albumet så jeg ikke på det som et gospelalbum. Jeg prøvde ikke å lage et gospelalbum. Jeg vet at det er en spirituell mening med platen, men jeg ville ikke kategorisert det som en sånn plate, og derfor var det en veldig stor overraskelse at jeg vant en Grammy for den i akkurat den sjangeren. Jeg trodde ikke at det noensinne ville skje.
– Du har nevnt at dine største inspirasjonskilder er Stevie Wonder og James Taylor. Er det noen andre som har gitt deg inspirasjon?
– Chris Whitley. Å, det er så mange. Vanskelig å velge egentlig.
– Du har covret Tinsley Ellis, er han også en inspirasjonskilde?
– Jeg hørte sangen på plata hans. Vi hadde faktisk møttes tidligere og blitt litt venner, og da jeg hørte sangen falt jeg helt for den. Vi spiller den ofte på konserter.
– Hva inspirerte deg til å lage «Signs»?
– Jeg ville få plata til å høres ut som om vi var i studio sammen og få med live-preget. Jeg ønsket å få med de røffe kantene egentlig, uten å polere for mye på det. Ville at det skulle høres naturlig ut. Da låtene var skrevet ferdig, spilte gutta dem inn på akustisk gitar. Jeg gav dem frie tøyler, uten forslag til hvordan de skulle tilnærme seg låtene. Jeg ville at de skulle tolke låtene som de selv ønsket.
– Du gjør det ganske ofte, gjør du ikke? Lar de du spiller med få fritt spillerom?
– Jo, de er jo venner, og man ville aldri ha fortalt venner hva de skulle si eller tenke. Venner gjør jo ikke sånt mot hverandre! Av og til kommer jeg selvfølgelig med et lite forslag, men det handler i bunn og grunn om å stole på musikerne man spiller med, og på at de vet hva de driver med. Det handler om tillit. Man kunne ikke gjort det med alle musikere, men jeg stoler blindt på de! To av de som spilte på plata spiller her i kveld. Barry Alexander på trommer og James Anton på bass. Jeg respekterer dem enormt, og de er to av mine favorittmusikere. James er definitivt den beste bassisten jeg vet om. Barry kan utrolig mye om musikk og er et vandrende leksikon når det gjelder musikkstiler.
– Ditt åttende album «Signs» er et veldig variert album i mange forskjellige sjangre. Er det noe du bevisst planla å gjøre, eller ble det bare sånn?
– Det bare skjedde. Jeg har aldri en klar idé om hva som blir sluttproduktet. Jeg bryr meg ikke så mye om hvilken stil det ender opp i. Det viktigste er følelsen den gir til slutt. Om det føles riktig.
– Hva var inspirasjonen bak den nye motiverende låta «Make It Move»?
– Det var en av de siste låtene vi lagde og spilte inn på plata. En kveld jeg var i studio og la på vokal, fikk jeg en idé. Jeg var der med kompisen min Drew som vi produserte platen med, og vi begynte vi å ta opp noe fotstamping, akustisk gitar og vokal, og så lagde låta seg selv ganske fort. Det ble en gladlåt. Helt tilfeldig egentlig!
– «Singing songs» utmerker seg på skiva. Hva fikk deg til å skrive den?
– Den sangen begynte jeg å skrive på for ni år siden. Kompisen min Dwan som pleide å spille keyboard med oss og jeg tok bussen og tullet rundt da vi fant på låta. Jeg trodde aldri at det var noe jeg kom til å spille inn. Den skiller seg ut. Jeg har en del sånne låter som jeg muligens spiller inn en dag på en plate. Det var utrolig gøy å gjøre den, for jeg har mange ideer til arrangementer i hodet som jeg aldri lever ut, så det var veldig gøy å arrangere strykere i låta. Gjøre den litt cinematisk. Den er ganske annerledes, og jeg var litt redd for at den ville skille seg for mye ut på platen.
– Hva med «Bitter End»? Har den en dypere mening?
– De fleste tenker vel at det er en politisk sang, men det er vel mer en sang om menneskelighet. Helt siden jeg var liten har jeg følt at vi har tatt noen gode steg framover når det gjelder å omgås hverandre som mennesker, men vi har også tatt mange steg tilbake, så låta handler vel hovedsakelig om at jeg undrer meg over hvorfor vi fortsetter på denne måten når vi vet bedre. Den handler egentlig ikke bare om en spesifikk ting, men om å prøve å finne tilbake til kjærligheten vi har mistet til hverandre.
– «Bring Me Back Home» må være skrevet til din kone?
– Ja, det er den. Det er på en måte en countrysang, tekstmessig. Om det å være på veien alt for lenge og å savne familien. Den er ganske selvforklarende egentlig.
– Har du vanligvis settlista klar på konsertene, eller improviserer du?
– Vi har vanligvis en settliste, men jeg ender stort sett med å endre den underveis. Energien vil forandre seg, og av og til føles det ikke riktig å spille det vi hadde tenkt pga energien blant publikum. Da endrer vi på planen. Det er fint å kunne ha mulighet til å endre den , for sånn er stort sett livet. Hele tiden i endring. Låtene gir oss også rom til å fargelegge litt utenfor linjene og det gir oss inspirasjon til å gjøre det vi gjør.
– Hvordan balanserer du familielivet og det å være en turnerende musiker?
– Jeg vet ikke om det finnes noen balanse. Å være borte så lenge er grusomt. Fælt å tenke på de små hjemme.
– Du har fem barn?
– Ja, jeg savner de hele tiden, og jeg ønsker ikke å være fraværende mens de vokser opp. Den eneste baksiden med å gjøre det jeg gjør, er å være borte fra dem. Men jeg får jo gjøre det jeg elsker mest og forsørge dem med det jeg gjør, så jeg prøver å gjøre tiden jeg tilbringer med dem til å telle mest mulig.
– Er noen av barna dine fremtidige musikere?
– Jeg håper jo det! De virker i hvert fall sånn. De elsker musikk, alle sammen. Vi har et piano, og flere av dem har allerede lagd små sanger på det, så de har vist at de er musikalske i hvert fall. Jeg vil være glad uansett hva de velger å gjøre, men jeg vet ikke om jeg er i stand til å hjelpe dem med noe annet enn musikk!
– Har du allerede begynt å tenke på et nytt album, eller venter du med å skrive nye ting til du er ferdig med turneen?
– Jeg føler vel egentlig ikke at tiden er riktig for det nå, så det tar nok litt tid før neste. Dette tok fire år, så jeg håper det ikke tar like lang tid neste gang.
– Du har oppnådd enorme ting i livet musikalsk sett, og det virker som om det meste har kommet lett for deg. Har det det?
– Nei, jeg vil ikke si det. Har hatt mine opp- og nedturer som de fleste. Men jeg ville ikke endret på noe. Men når jeg har dårlige dager tenker jeg at jeg er heldig som har fått muligheten til å gjøre det jeg elsker mest. Da jeg vokste opp, så jeg at mine foreldre hadde flere jobber de mislikte mens de forsørget oss. Jeg er glad og veldig takknemlig for å kunne gjøre det jeg gjør.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2017