John Corabi – rockeavhengig

Det kan virke som om at veien til supergruppen The Dead Daisies har vært kronglete frem til nå. Det australsk- amerikanske bandprosjektet har på sin forholdsvis korte levetid, med unntak av David Lowy, skiftet ut samtlige medlemmer. Ja, selv Lowy har vært ute i perioder, men er likevel den eneste man kan regne som originalmedlem. Men akkurat det spiller ingen rolle i dag – for bandet turnerer intenst og fanskaren er voksende. Og ryktet som galopperer foran dem forteller om en uhøytidelig og energisk kvintett på scenen. Slikt skaper overskrifter. Ute med nytt live materiale er de også, og i forbindelse med den utgivelsen har vi tatt en prat med bandets karismatiske frontmann, John Corabi.
 
Tekst: Freddy Ludvik Larsen
Foto: Geir Amundsen, Synne Nilsson
 
– Gratulerer med det nye albumet, ”Live & Louder”.
– Takk skal du ha, likte du det?
– Joda, Jeg likte albumet godt.
– Jeg er veldig glad for at du sier det. Jeg har faktisk ikke fått hørt hele selv enda, bare litt her og der, men ikke hele albumet.
– He he, morsomt. Men du har vel en idé hvordan det blir?
– Etter det jeg har hørt har gutta i bandet gjort en fantastisk jobb og det gjelder også Anthony Focx som står bak miksebordet. Men jeg må innrømme at jeg er veldig spent på hvordan hele albumet er. Jeg tror det er bra.
– Dere er ofte å finne på turné, og på det kommende albumet og live DVDen som slippes kan man helt klart både se og høre at dere elsker jobben deres.
– Ja, i år tror jeg vi starter i juni med å spille på alle festivalene og vi kommer til å gjøre noen klubbkonserter i tillegg. Det her året blir faktisk ganske kult for vi skal til Japan også og gjøre en skikkelig turne der. Vi skal spille flere plasser vi aldri har spilt før, det kommer til å bli fantastisk.
– Høres herlig ut. I tillegg til the Daisies driver du et soloprosjekt også. Det virker som det går døgnet rundt og man kan vel trygt slå fast at du er blitt avhengig av rock’n’roll?
– For å være ærlig. Jeg har drevet med dette siden jeg var sytten år gammel. Jeg kjenner ikke til så mye annet og det er litt seint for meg å skifte karriere nå. Så absolutt, jeg er avhengig av rock’n’roll. Jeg startet faktisk som gitarist. Som ung så jeg The Beatles på TV og det var det som inspirerte meg….det var noe med dem, energien. The Beatles var så kreativ og helt frem til i dag mener jeg at dem er det bandet, om man skal nevne et band, som har hatt størst betydning for rocke-sjangeren. Så førte det videre til artister som David Bowie og Jeff Lynne. Men jeg startet altså som gitarist, det var i et skoleband. Vokalisten vi hadde havnet i trøbbel med foreldrene og fikk ikke lov å gjøre enkelte konserter. Det førte til at jeg begynte å ta over mikrofonen. De andre i bandet ble positivt overrasket: ”Oisann, du er vokalist også”.
– Men vi finner deg ikke på gitar i the Daisies?
– Jeg spiller litt akustisk. Men når du har gitarister som David og Doug Aldrich trenger ikke jeg å spille gitar i det hele tatt. Og det er greit. Jeg spiller akustisk på noen låter men for det meste kan jeg fokusere på å være en best mulig frontmann. Når jeg derimot spiller alene, i mitt eget prosjekt, spiller jeg gitar hele tiden.
– The Daisies har etter hvert fått en solid fanskare og den består av mennesker i alle aldersgrupper.
– Det er litt morsomt. På siste turné begynte jeg å legge merke til at fler og fler unge mennesker kom på konsertene. 17-18-19-20-åringer. Det var veldig oppfriskende om man kan si det sånn. Det er veldig kult at vi har fans i alt fra tenåringer til femti- og sekstiåringer.
– Hva tror du er årsaken til det?
– For å være ærlig. Jeg tror at god musikk aldri går av moten. Derfor kan Guns holde på, derfor kan Led Zeppelin holde på, ACDCs ”Back in Black” selger fortsatt millioner hvert år. God musikk er god musikk. Vi er et band som ikke tar oss selv for høytidelig. Vi er egentlig bare fire-fem kamerater som vil ha litt moro og jeg tror publikum også har det morsomt på konsertene våres. Og det faktumet at vi bare vil ha det moro tror jeg faktisk er veldig viktig. Ryktet sprer seg fort.
– Etter hver konsert stiller dere opp og signerer plater og andre artikler fansen ønsker signatur på.
– Ja, vi gjør det hver kveld.
– Hvordan er det å møte fansen slik? Dere må jo få et voldsomt nært forhold til hverandre?
– David, gitaristen som startet bandet, sa at han ikke bare ville bli hyllet – han ville hylle publikum tilbake. Vi kunne aldri funnet på og tatt betaling fra fansen som vil møte oss. For var det ikke for fansen ville det jo heller ikke vært noe band. David sa at han aldri ville, og jeg er enig med han, tatt betalt for at noen skal kunne vise sin hengivenhet til oss….hvorfor skulle vi gjøre det?
– Dere virker som en flott gjeng. Hvordan er det egentlig å turnere med the Daisies?
– Det er helt fantastisk. Jeg kjente alle fra før, unntatt David. Men jeg har kjent Doug, Marco (Menzoza, bass) og Brian (Tichy, trommer) i sikkert over tjue år. Det blir jo mye tull. Marco er selveste mister Spøkefugl, men også Doug er utrolig morsom. Ja, alle sammen har en herlig form for humor så egentlig henger vi bare sammen med hverandre – og da gjør det saken veldig lett.
– Dere turnerer jo en hel del. Er det noen steder du liker å spille på bedre enn andre?
– For å være ærlig så elsker jeg å spille i Europa. Folk virker mer dedikert til musikk i Europa og for å ikke snakke om opplevelsen med å smake god mat og deilig vin. Ja, jeg vil nok si Europa. Og da tenker jeg først og fremst på Storbritannia, Tyskland og Skandinavia. Wow, når jeg tenker etter har jeg spilt nesten i ett sett siden -91…bortsett fra årene i Mötley. Og Jeg elsker det fortsatt. Men klart det kan bli litt hardt i blant når du har vært borte i 10-12-14 uker, da savner jeg hjemmet mitt. Men jeg elsker å møte nye folk. Og vet du hva som er litt morsomt? Jeg er ikke med the Daisies for øyeblikket – men på en turné for meg selv sammen med sønnen min. Jeg ringer deg fra bilen på vei til neste konsert. Jeg kjører et akustisk show i Amerika for tiden så du skjønner at jeg elsker arbeidet mitt. Jeg elsker å opptre og jeg elsker å møte nye folk.
– Men i The Dead Daisies har det vært mange utskiftninger i bandet……
– Vel, for å være ærlig med deg. Besetningen som er nå – er besetningen. Alle andre på lista, folk tror at vi har hatt alle de medlemmene men for eksempel etter Revolutión-plata hadde Brian forpliktelser andre plasser, så han kunne ikke gjøre deler av den påfølgende turneen. Men straks Brians timeplan tillot det kom han tilbake og Tommy dro hjem. Så mange som er på den listen er bare folk som fyller inn for hvem det måtte være. Richard var i en motorsykkelulykke, men besetningen er Doug, David, Marco, Brian og meg selv.
– Så dere har ingen problemer med å fungere som et band?
– Neida, vi har ingen press på oss. Som David sier: ”Blir det en konflikt med timeplanen eller at andre forpliktelser dukker opp – ingen problem.” Men vi jobber selvsagt konstant for at timeplanen ikke skal kræsje med andre forpliktelser.
– Vil denne besetningen vare?
– I år gjør vi ”Live and Loud”-turneen og forhåpentligvis går vi tilbake i studioet etter det og starter arbeidet med å skrive og spille inn et nytt album – med den samme besetningen.
– Du sier du sitter i bilen nå. Hvor er du på vei til?
– Jeg er på vei til Philadelphia. Jeg spilte i New York city i går kveld. Jeg har rundt ti show til på denne turneen som til sammen omfatter tjue byer.
– Herlig. Du bor i Nashville, men er ikke du opprinnelig fra Philadelphia?
– Ja, og nå skal jeg hjem å hilse på familie og venner?
– Du har jo etter hvert fått et rikholdig materiale å plukke fra. Hvilke låter spiller du live?
– Jeg plukker fra alle sammen. Jeg henter låter fra Scream, fra Mötley, fra Union, fra The Daisies, samt at jeg bruker noe av det jeg har skrevet til soloprosjektet mitt. Av og til blir det noen coverlåter også.
– Er det planer for en ny soloutgivelse?
– Joda, jeg har et live – album på vei. Neste år blir det nok studio på meg og bandet mitt. Da skal vi spille inn nytt materiale.
– Jeg regner med at du er ganske lei spørsmål om tiden i Mötley Crüe, men her kommer ett likevel; Har du fortsatt kontakt med banden?
– Yepp, jeg har kontakt med alle bortsett fra Nikki.
– Jeg leste en plass at du og Mick Mars ville gjøre noe sammen?
– Jeg har gjort to låter med Mick , men det er til hans soloplate så om de to låtene kommer med vet jeg ingenting om.
– Redaktøren min lurte på om jeg kunne spørre deg om The Scream?
– Hva vil han vite?
– Jeg er slettes ikke sikker. Men hva kan du fortelle om tiden i bandet? Det var vel blant annet din første plateinnspilling?
– Det var et veldig bra band og vi hadde en topp tid. Plata er også bra. Vi var unge og det førte til at mye av det vi gjorde – gjorde vi for første gang. Vi turnerte for første gang – sammen, vi dro til England for første gang – sammen. Men dessverre driter plateselskapet på plata i dag. De vil ikke slippe den på markedet igjen og ikke vil de gi den til meg. Jeg tror jeg må saksøke dem og trekke dem for retten.
– Åååååh?
– Ja, for jeg vil gi albumet ut en gang til. Hvis du ser på eBay i dag kan du finne kopier av den, men du må sikkert ut med rundt 500 dollar. Jeg vil bare gjøre den tilgjengelig for fansen igjen.
– Håper virkelig at du lykkes med det.
– Ja, det er litt merkelig for nå er den blitt et kultalbum som ingen finner. I det minste ønsker jeg å gi den ut på iTunes så folk kan laste det ned.
– Hva tror du er årsaken til at plateselskapet ikke vil gi ut albumet på nytt?
– Jeg vet ikke. Hvorfor gjør plateselskapene halvparten av all den dritten dem gjør? Det er ingen fornuft, men sånn er plateselskapene og forretningene deres
– Du har spilt i flere band. Hvem har du likt best å spille med?
– For å være ærlig, Freddy, jeg har likt å spille med alle. Det har vært noe positivt med alle. Livet er godt. Jeg liker egentlig ikke å dvele for mye med fortiden – men livet har fart godt med meg. Det kan vi si.
– Blir det tid til andre ting enn musikk?
– Joda, jeg elsker å gå turer med kona. Jeg turnerer så mye at når jeg først er hjemme går jeg ikke mye ut på byen. Jeg elsker for eksempel å se på film sammen med kona. Tilbringe tid sammen med henne og sønnen våres. Jeg har også to hunder, så når jeg er hjemme er jeg nok en hjemme-gutt. Men selv om jeg ser en film har jeg bestandig en gitar i nærheten, for du vet aldri når det dukker opp en ny idé.
– Hva gjør John Corabi om fem år?
– Så fremt universet eller Gud ikke sier at jeg ikke kan synge eller spiller gitar planlegger jeg å fortsette med det jeg gjør i dag. I tillegg har jeg lyst å produsere for andre. Jeg har begynt å lære meg verktøyene som trengs til det.
– Men du, når skal du høre på ny-plata ”Live & Louder”?
– Blir sikkert tid til det når jeg er ferdig med denne turnéen.
 

Opprinnelig publisert i Norway Rock Magazine #3/2016

,