Joel Hoekstra’s 13 | Running Games

Frontiers

Det er kanskje ikke så mange som blir opphisset av nyheten om en ny soloskive fra Whitesnakes nyeste, blideste og tolvte gitarist Joel Hoekstra, men når man ser nærmere på hvem han har med seg, utgjør det en veritabel supergruppe som burde fange oppmerksomheten til de fleste med en sunn interesse for rock. På vokal har vi Russell Allen, kjent fra Symphony X og Adrenaline Mob, trommene bankes av ex-Dio og Black Sabbath-mann Vinny Appice, Tony Franklin fra The Firm og Blue Murder håndterer bassen, mens den allestedsnærværende Derek Sherinian (ex-Dream Theater, Alice Cooper, Kiss, Black Country Communion, Sons Of Apollo) tar seg av tangentene. Spe på med Jeff Scott Soto (Sons Of Apollo, Journey, Malmsteen) og Chloe Lowery (Trans Siberian Orchestra) på koringer og Lenny Castro (Toto) på perkusjon, så snakker vi virkelig stjernelag! Utenom sistnevnte, så var nøyaktig den samme gjengen med på forløperen, «Dying To Live» fra 2015. Men det spiller jo egentlig ingen hvor mange, hvor kjente og hvor dyktige gjester du har med deg på skiva di om de ikke har bra låter å fremføre. Og er egentlig Joel Hoekstra en dyktig nok låtskriver til å holde interessen vår oppe gjennom elleve låter og 44 minutter?

Joda, «Running Games» er en bedre skive enn Whitesnakes «Flesh & Blood», som var forrige skive hvor Hoekstra hadde et delansvar for låtskrivinga. Men stilmessig er dette noe helt annet. Skulle man komme opp med ett referansepunkt for hvordan dette låter, ville jeg sagt 80-talls Dio. Det er klassisk, riffbasert, bredbeint tungrock, og ikke minst leder Russell Allens mektige stemme tankene hen til salig Ronnie James Dio, pluss at man selvsagt har selveste Dio-trommisen bak slagverket her. Spesielt på åpningslåta «Finish Line», hvor man her og der hører ekkoet fra både «Don’t Talk To Strangers» og «We Rock», og «Fantasy» bare oser av Ronnie. Når det er sagt, har denne skiva flere melodiske refrenger, koringer og harmonier på både vokal og gitar enn det Dio generelt hadde. Og instrumentalpartiet på «Take What’s Mine» er pur klasse.

Høydepunktet på skiva, og den som skiller seg mest ut, er den avsluttende melankolske balladen, tittelsporet «Running Games», som også er den låten som kan minne mest om Hoekstra’s nåværende arbeidsgiver David Coverdale. Hadde denne funnet veien til «Flesh & Blood», ville den styrket den utgivelsen betraktelig.

Det er ingen selvfølge at Whitesnake-fansen skal sluke dette rått, men det er solid håndverk fra et stjernelag innen tungrocken, og har du sansen for Dio (klart du har!) så har du alle forutsetninger til å kunne ha en hyggelig stund sammen med Joel & venner.

4/6 | Geir Amundsen

Utgivelsesdato 12.februar 2021

Arkivintervju med Joel Hoekstra her!

, , , , , , , , ,