Kategorier
Nyheter Skiver

Joe Satriani | The Elephants of Mars

På hans attende utgivelse er det ved første ørekast kun gitarlyden som avslører artisten, for Joe Satriani har gått nye veier denne gangen. Kanskje har det med pandemien å gjøre, for det er første gang han har gått i studio og spilt inn gitarsporene uten sine medhjelpere til stede.

ear Music

På hans attende utgivelse er det ved første ørekast kun gitarlyden som avslører artisten, for Joe Satriani har gått nye veier denne gangen. Kanskje har det med pandemien å gjøre, for det er første gang han har gått i studio og spilt inn gitarsporene uten sine medhjelpere til stede. Åpningssporet «Sahara» er en laidback liten sak som ikke bærer preg av at det skal utøves gitaronani på noen som helst måte. Et enkelt tema som utvikles i løpet av låta, og vib-armen får kjørt seg godt underveis. Kanskje forventer vi mer av en gitarist av Satrianis kaliber, for de store følelsene uteblir. Verken på tittelkuttet eller balladen «Faceless» løsner det helt, til tross for et pent tema på sistnevnte. Kanskje har vi blitt bortskjemte med store produksjoner fra San Francisco-baserte Satriani, for det hele oppleves som en flat og uinteressant produksjon, selv om det er tilsiktet.

«Blue Foot Groovy» er en funky blues-sak, der bandet endelig kommer til sin rett. Det driver godt av trommis Kenny Aronoff og bassist Bryan Beller. Deretter blir det rimelig uinteressant igjen en stund, før platas høydepunkt «E 104th St NYC 1973» ankommer med en sløy shuffle. Det skjer ikke mye, men den klare henvisninga til west coast-rocken er tydelig, og passer Satrianis spillestil godt. Det samme gjelder den påfølgende «Pumpin´», som drives av en herlig 16-dels basspump fra Beller. Kunne de ikke starta litt tidligere på plata med de gode låtene da, og i tillegg putta inn et par til? «Dance Of The Spores» har en leken B-del, så man nesten får lyst til å slippe seg ut i en vals. Men så er vi tilbake i det mer intetsigende igjen, før plata avsluttes med den nedtonede «Desolation». Med tre eller fire låter som står til godkjent, oppleves det som i overkant mye med 14 spor; det hadde holdt med ni, for etter flere gjennomlyttinger er det fortsatt ikke mye som sitter igjen på minnet i etterkant. Vi vet jo at Joe Satriani har mye å melde på seksstrengeren, men vi får sannelig håpe at det løsner litt mer til neste gang.

3,5/6 Jan Egil Øverkil

Utgivelsesdato 08.april 2022