Joe Satriani – I en mørk lilla drøm

I snart tretti år har Joe Satriani vist andre gitarister hvor skapet skal stå. Vi tok en prat med virtuosen like før han gikk på scenen foran et nesten utsolgt Rockefeller, og kom også inn på hans samarbeid med Sammy Hagar i Chickenfoot, og hvordan han erstattet Ritchie Blackmore i Deep Purple.

Tekst og foto: Geir Amundsen
Sidekick: Ørjan Risa Svensen

– Sir Joseph! Velkommen tilbake til Oslo, det var da riktig lenge siden!
– Er det? Synes ikke det er så lenge siden jeg spilte her…
– 10 år siden med G3, med Vai og Fripp, og fjorten år siden som soloartist. Det er lenge! Så hvem har du med deg på scenen i kveld?
– Mike Kennealy er fortsatt med i bandet på rytmegitar, litt solo og keyboards hovedsakelig. Så har jeg Brian Beller på bassgitar og Marco Minnemann på trommer – med andre ord 2/3 av The Aristocrats!
– Ja, du mangler bare Guthrie…
– Guthrie Govan ja. Fantastisk gitarist!
– Men det er ikke dette bandet som spiller på den nyeste skiva di, «Unstoppable Momentum»?
– Nei, kun Mike. På skiva spiller Vinnie Colaiuta (Jeff Beck, Frank Zappa osv) trommer, mens Chris Chaney spilte bass. Men de var opptatt til denne turneen – Vinnie gikk tilbake til Sting, mens Chris hadde forpliktelser med Jane’s Addiction.  
– Er det noen forskjell i måten du skriver låter på pr idag kontra 80- og 90-tallet?
– Ikke egentlig. Jeg har fortsatt fokus på å skape en sterk melodi, for å skape en følelse eller beskrive en hendelse eller en person eller et sted. Av og til er det abstrakt, andre ganger er det høyst reelt. Hjelpemidlene kan variere, men jeg bruker det jeg har tilgjengelig. Hvis jeg er fanget i turnebussen når jeg kommer opp med en ide, så spiller jeg den inn med telefonen min, men hvis jeg er hjemme, så har jeg et eget studio disponibelt 24/7 i kjelleren med alt som trengs. Jeg har vært i bransjen så lenge at jeg startet med å spille inn på bånd, så gikk det over til digitalt, og nå er alt høyavansert  og digitalt. Men grunnlaget er det samme.
– Har du en annen innfallsvinkel når du skriver låter for soloskivene dine, enn når du skriver for Chickenfoot?
– Helt klart! Når jeg skriver for egne skiver, må jeg også utforske alt av arrangementer helt ned i minste lille detalj. For når jeg skal i studio og spille inn denne låten, så er jeg fokuspunktet. Alt skal bygges opp for å støtte opp om melodien, som jeg spiller på gitaren. Der har jeg rollen som vokalisten har i et vanlig band. Men når jeg jobber med Sammy (Hagar), Chad (Smith) og Mike (Anthony) trenger jeg ikke tenke så mye på det på forhånd. Da kommer veldig mye av seg selv med en gang vi begynner å spille sammen. Chad og Mike spiller  uansett på sin egen måte. Chad vil kanskje spille rytmen mer funky enn jeg hadde tenkt, og Mike vil gjøre om på et parti her og der, Sammy vil foreslå å gjøre låta kjappere ellere ta ned tempoet. Det viktigste er å la det være nok luft i låtene til at Sammy kan bli inspirert og komme opp med vokallinja, og la han tilpasse den til hva enn han ønsker å synge om.   
– Flere av dine instrumentale sololåter kunne nesten likegjerne vært sanger. Etter introriffet kan man nesten forestille seg en vokalist trekke pusten for å begynne å synge idet din gitar istedet kommer inn og spiller en sterk melodilinje.
– Jeg er glad du sier det! Og ja, det stemmer for mange av låtene mine. La oss for eksempel ta to av låtene fra 80-tallet som vi skal spille i kveld, «Satch Boogie» og «The Crush Of Love». Sistnevnte har et typisk vokalarrangement, og starter med det som er refrenget før den går inn i første vers. Typisk pop-arrangement, rett på refrenget uten tid for introduksjoner. Når du ser på en låt som «Satch Boogie» derimot, så er det rett og slett ikke plass til vokal. Etter en kort intro kommer gitaren med alt for mange noter til at det lar seg synge! Så går den inn i solopartiet før den går tilbake til en ny briefe-seksjon. «Satch Boogie» kunne jeg aldri presentert for Chickenfoot, for det er ikke plass til Sammy der. Men «The Crush Of Love» kunne han sikkert lett ha jobbet videre med og funnet en vokallinje som passet med å endre litt på melodien.
– Så det er du og Sammy som lager låtene sammen?
– Jeg vil tippe at 90% av låtene  oppsto ved at jeg skrev musikken, gir den videre til Sammy som kommer opp med en melodilinje. Av og til kommer Chad med en idé som vi jobber sammen med, og enkelte låter har vi jammet frem i samme rom, helt spontant.

– Hvor mye øver du på gitar? Er det øvelser for å opprettholde teknikken og farta, eller prøver du stadig å lære deg nye ting?   
– Jeg har aldri hørt om noen musikere som bare har blitt kjappere etterhvert som de har blitt eldre. Akkurat som idrettsfolk må vi hele tiden jobbe for å holde egenskapene våre ved like, og det krever mer og mer etterhvert som årene går. Men det kommer jo selvsagt an på hvor krevende jobben utgangspunktet. Hvis du spiller triangel i et orkester, så klarer du helt sikkert å gjøre jobben like bra når du er 90 år gammel. Pling! Førstefiolinisten derimot vil bli dårligere hvis han ikke jobber for å holde seg oppdatert.
Fingerferdigheten vil normalt sett falme når du nærmer deg 70, kanskje blir han tunghørt eller døv på det ene øret. Overført til gitaristverdene, så har en shredder en vesentlig kortere karriere. Er du Eric Clapton derimot, så spiller du pent og rolig og synger fine blueslåter til du er 80 – det er sikkert den smarte måten å gjøre det på, hahah!
– Hender det at når du nå skal spille en av dine egne gamle låter, at du ikke får det til og tenker ‘Hvordan i helvete klarte jeg det der?
– Nå har jeg masse gamle låter inne i settet på konsertene, og holder de ved like ved å spille de med jevne mellomrom. Men jeg synes at de mest tekniske og mekaniske låtene er ofte de enkleste å spille rent fysisk. Men emosjonelt gir de ikke så mye mening. En låt som for eksempel «Always With Me, Always With You» er veldig viktig for meg emosjonelt, men rent teknisk er det en enkel låt å spille. Og det mest krevende med å spille konserter, er å gjøre musikken levende og røre ved menneskene som står der rett foran deg. Det er ikke noe man bare kan skru på som en bryter. Eller ta en låt som «Crushing Day» – den har en veldig strukturert solo som ikke er vanskelig å spille hvis du bare memorerer notene. Men den har så mange noter at det er ikke tid til følelsesmessige uttrykk – derfor er jeg litt ferdig med den type gitarspilling. Jeg har gjort det, og folk har likt det, men per nå interesserer ikke den spillestilen meg lenger. Fra samme skive har du låter som «Always…» og «Echo» og «Satch Boogie» og «Surfing With The Alien» og «Ice 9» som har mye mer følelser i seg og er dermed mer interessant å spille foran et publikum kveld etter kveld. De høres kanskje enklere ut å spille, men de er faktisk vanskeligere fordi du må putte hele ditt hjerte og sjel i fremførelsen hver eneste gang. Det holder ikke å bare spille notene.
– Når du spiller en låt som «Crushing Day» hvor publikum forventer å høre den akkurat slik som den er på skiva, får du lyst til å improvisere da?
– Javisst, jeg har lyst til å skrive om hele låta! Jeg husker da jeg skrev låta i 1987. Husk at greia med at jeg leverte ei skive til Relativity var at jeg ikke hørtes metal ut, jeg så ikke metal ut, jeg var vesentlig eldre enn alle disse andre shreddergitaristene som begynte å gi ut skiver i den epoken der. Plateselskapet visste ikke helt hva de skulle forvente fra meg. De hadde fått høre noen låter i demoform, men det var svært eklektisk, stilistisk sett sprikte det i alle retninger. Så da de fikk høre «Crushing Day» trakk de et lettelsens sukk og erklærte at ‘Ja! Endelig! Dette kan vi selge!‘, mens jeg bare brummet i skjegget. Det var på ingen måte en av mine favorittlåter.
– Det var faktisk den låta som først åpna øynene mine for skivene dine.
– Ja, det er mange som har sagt det til meg opp gjennom årene, og det har overrasket meg. Både jeg og min co-produsent John Cuniberti likte alle de andre låtene på skiva bedre, fordi «Crushing Day» er så forutsigbar. Med en gang soloen starter, så vet du hvor det bærer hen – en masse noter på rekke og rad.
– Hva slags publikum er det som kommer på en Joe Satriani-konsert i 2014? Er det 80% andre gitarister, eller er det mer variert enn som så?
– Det kommer helt an på hvilket land det er snakk om. I land som tradisjonelt har hatt radio og TV som spiller masse forskjellig musikk, så dukker det også opp ulike klubber som holder seg til en musikksjanger. Så hvis man kommer til en by for å spille på en rockeklubb, så kommer det bare rockere. Folk som liker blues eller soul eller metal går rett og slett ikke på den klubben. Slik er det i store deler av USA. Der har radio i mange årtier vært så viktig at det skaper et nisjemarked. Så du kan turnere i årevis i statene uten å noensinne treffe andre publikummere enn kjernefansen din! Men når vi spiller i Sør-Amerika, i India eller festivaler i Europa, så ser vi unge som gamle i publikum – ofte hele familier! Folk eldre enn meg selv, og unge mennesker som nettopp har oppdaget musikk. Vi har disse festivalene i Europa hvor arrangørene ikke bryr seg om hva som er in og hipt – de vil bare ha et variert program så alle i byen finner noe de liker. Og så ender de opp med en sprø gitarist fra Amerika, en technostjerne fra Tyskland og en Idol-vinner fra Italia! De merkeligste konstellasjoner! Man skuer ut over publikum og ser flere hundre familier på picnic! Radikalt annereldes enn hva jeg forventer i kveld, for vi er midt i sentrum og jeg regner med at dere har et bredt underholdningstilbud. Så det blir sikkert mange gitarister, ja.
– Folk som bare stirrer på venstrehånda di og registrerer plekterføringa di?
– Haha, ja nettopp!

Pic: Arash Taheri

– Hvordan hadde det seg at du endte opp som Deep Purples gitarist, på to ukers varsel, etter at Ritchie Blackmore slutta i 1993?
– Jeg ble oppringt og spurt om jeg kunne gjøre det. Blackmore hadde gått av scenen halvveis ut i en konsert i Stuttgart, og kom aldri tilbake. (Det var i Helsinki, Joe! Dagen etter Oslo-giggen! Journ. anm.) Det var siste konserten på Europaturneen deres, og de skulle da ha to ukers pause før de skulle begynne på en Japan-turne. Deep Purples manager Bruce Payne ringte til Mr Udo, den legendariske konsertpromotøren i Japan, og sa at de måtte kansellere fordi Blackmore hadde forlatt bandet. Men Mr Udo sa at ‘Nei, det går ikke, vi har solgt titusenvis av billetter, dere må få inn erstatter. Dere må komme!‘ Payne var rådvill og sa at alle dyktige gitarister er allerede opptatt med egne band, ingen vil steppe inn i Ritchie Blackmores sko! Så det var Mr Udo som foreslo at de skulle ta kontakt med meg, vi hadde uansett samme management. Jeg var hjemme og hadde akkurat avsluttet min egen «Time Machine»-turne, og hadde tenkt å bruke noen måneder på å skrive låter til neste skive, da jeg fikk en telefon fra managementet. Min første reaksjon var ‘Ikke pokker! Aldri om jeg erstatter Ritchie Blackmore!‘ Jeg var altfor stor fan og hadde jo sett opp til mannen med andakt hele mitt liv! Men så slo det meg gradvis at dette var antagelig den eneste sjansen jeg ville få her i livet til å spille med Deep Purple. Og den kunne jeg nesten ikke la gå ifra meg. Så etter et par dagers betenkningstid sa jeg ja. Jeg fant ut at jeg måtte få fansen i Japan til å skjønne at jeg bare ville hjelpe til slik at de fikk sett favorittbandet sitt – jeg prøvde ikke å ta noens plass. 
– Og da hadde du halvannen uke på deg til å lære setlista?
– Nei, jeg tror jeg hadde seks dager på meg hjemme, og så hadde jeg en øving med de i Tokyo før første konsert.
– Fikk du diktere setlista da, med de låtene du kjente best fra før?
– Nei, på ingen måte, jeg måtte pent lære meg den setlista som de hadde forberedt. Det er ikke bare å bytte ut masse låter underveis, for de hadde et sceneshow og lyssetting og lasere som var tilpasset en konkret setliste i en konkret rekkefølge.
– Så du måtte stå og spille låter som «Ramshackle Man» og «One Mans Meat» fra «The Battle Rages On»-skiva?
–  Ja, stemmer, det var den skiva som de var ute for å promotere. Så det var låter derifra og de gamle låtene som Ian Gillan følte for å synge. Jeg spilte til og med på Blackmores kabinetter, han hadde ikke giddet å ta de med seg da han stakk. De spilte jo på større scener enn det jeg var vant til, så jeg tror han hadde ni kabinetter, mens jeg vanligvis brukte to.
– Etter turneen, fikk du tilbud om å bli fast medlem i bandet?
– Ikke før vi begynte på Europaturneen sommeren 1994. Japanturneen i desember ’93 var ganske kort, to ukers tid. Vi begynte i Europa i slutten av mai ’94, tror jeg, og turnerte i to måneder der. Og i løpet av den tida fikk jeg tilbudet fra Roger Glover om å bli med på permanent basis. Men, det føltes ikke riktig for meg.
– Fordi de var engelske og 10-15 år eldre enn deg?
– Nei, det primære var at jeg klarte ikke helt å komme meg ut av Ritchie Blackmores skygge. Jeg var altfor stor fan til at jeg var komfortabel med tanken på å overta hans rolle. Nesten hver låt vi spilte, så tenkte jeg ‘Hmmm, det hørtes ikke helt ut som Ritchie spilte det!‘ Men på den annen side ville jeg ikke bare kopiere ham heller, jeg respekterte ham for mye, så det ble et dilemma for meg. Jeg så ikke for meg at dette skulle være noe jeg skulle gjøre resten av livet. Og dessuten hadde min solokarriere kommet til et veldig interessant punkt da, hvor jeg stort sett fikk lov til å gjøre nøyaktig det jeg følte for. Jeg var ikke fastkjørt i 80-tallet lenger. Så jeg følte at dette var nesten for godt til å være sant, jeg måtte bare ta sjansen og kjøre på med det som lå mitt hjerte nærmest når alt faktisk lå til rette for det. Jeg fikk lov til å være annerledes. Og det var mine andre, tredje og fjerde skiver som la grunnlaget for dette; «Surfing With The Alien», «Flying In A Blue Dream» og «The Extremist». De tre var radikalt forskjellige fra hverandre, men alle hadde solgt til gull eller platinium. Så jeg antok at det betydde at jeg hadde et publikum som var villige til å la meg gå igjennom alle disse stilistiske endringene underveis.
– I stedet for å spille «Smoke On The Water» og «Highway Star» hver eneste kveld?
– Ja, ikke sant? Fantastiske låter, men når du skal spille «Smoke On The Water», så er det bare EN solo du kan spille. Ritchies solo er så perfekt som man kan få den, og publikum vil ikke godta at man endrer det minste på den.
– Jeg kan tenke meg at Steve Morse begynner å bli litt lei av den nå, ja! 
– Ja, det er ikke lett… Steve er en fantastisk gitarist, og en god personlig venn av meg, vi har turnert masse sammen. Og jeg synes han var det perfekte valget for Deep Purple – han har tross alt vært der i 20 år nå…
– Fem år lengre enn Blackmore.
– Riktig! Men Steve var riktig for Deep Purple fordi de absolutt ville ikke ha noen Ritchie Blackmore-kloning. Da kunne de bare spurt Yngwie! Og jeg tror det var derfor de bevisst lette etter en amerikaner. Steve er fra sør-statene og er inspirert av helt andre musikere enn det jeg er, han kommer fra en helt annen kultur. Så han tok med seg det jeg vil kalle et eksotisk amerikansk sound til et britisk band.
– Tiden vår er snart ute, kan vi få en kjapp statusrapport på Chickenfoot?
– Vi har skrevet en haug med låter, og prøver å finne tid til å jobbe sammen, noe som ikke er så lett i et band hvor alle er travelt opptatt på hver sin kant! Men vi er innstilt på å få det til.  Jeg gjorde nettopp en veldedighetskonsert sammen med Sammy og James Hetfield og Billie Joe Armstrong i San Francisco (til inntekt for kreftavdelinga på et barnesykehus, bør nevnes!), og så traff jeg Chad i New York forrige uke. Alle virker sugne på å få gjort noe, så vi må bare få samkjørt timeplanene våre.
– Så en gang i 2015?
– Forhåpentligvis! 

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2014

, ,