Joe Satriani – Har funnet liv på Mars

Joe Satriani har underholdt oss med fortendeler og smektende soli i snart 40 år, og er stadig like aktiv. Som mange andre artister har han brukt tida i pandemien til å spille inn ny musikk, til tross for at han ikke har fått turnert med sitt forrige album, «Shapeshifting» enda. Vi møtte en småfrossen Satriani på Zoom fra et kjølig studio i San Francisco, der han kunne fortelle meget og mangt om alt fra innspillingen av det nye albumet «The Elephants Of Mars» til historier fra oppveksten.

Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Eduardo Pena Dolhun, Ross Halfin

Livefoto: Geir Amundsen

– Du snakker om å komme til avtalt tid! Det var rett på sekundet det.
– Så klart. Det er viktig for meg å holde avtaler, dessuten så bør jo time være en greie for enhver musiker, er du ikke enig? Like fullt har mange musikere den evnen at de alltid kommer for sent.
– Hehe, ja jeg kjenner til det fenomenet. Hvordan har du det?
– Jeg har det veldig fint, men av en eller annen årsak er det kaldt i studioet mitt i dag, men det går fint, jeg har jakke og lue, haha.
– Det ser ut som at det ikke er veldig varmt der nei, hehe. Men like fullt har du planer om å slippe plate i april.
– Jepp. «The Elephants Of Mars»! Jeg er fryktelig spent på å høre folks reaksjoner på plata.
– Jeg har jo hatt plata en stund, og tar meg selv i å tenke at du slutter aldri å utvikle deg.
– Joda, jeg forsøker å alltid fornye meg, og starter hver dag med å håpe at jeg er i stand til å spille bedre, og at jeg får mine kreative evner til å yte sitt beste. Det er nok hovedpoenget. Da jeg var yngre hadde jeg alle de fysiske kvalitetene en musiker kan ønske seg, men jeg tror jeg hadde for mye energi til å finne den riktige flyten i det jeg gjorde, men for hvert tiår følte jeg at jeg ble litt flinkere til å fordele den energien, men noen ganger tok energien plassen til kreativiteten, og der er punktet der man overspiller. Man håper jo alltid at man en gang i fremtiden finner balansen mellom det tekniske og det fysiske, i tillegg til gleden over å spille gitar, så den kreative delen finner den riktige kanalen ut i fingrene. Om man så er så heldig at man får lov til å lage 19 album for å søke etter det ultimate målet med tanke på teknikk, kreativitet og lydmanipulasjon, og i tillegg samle de menneskene man har mest lyst til å jobbe med, så lykkes man forhåpentligvis med å lage et album der alle disse elementene flettes sammen på en elegant måte. Det var målet mitt med denne plata.

– Har du noen gang fått følelsen av at; ‘Ja! Der har vi den!’ når du har hørt gjennom en ny plate?
– Haha! Vet du, å lytte til en ny plate som du har lagd selv for første gang, det er den mest smertefulle prosessen en musiker kan gå gjennom, selv om du har hørt låtene hundrevis av ganger, bokstavelig talt, for i hjertet ditt blir den aldri 100% ferdig uansett hvor mye du jobber med den. På et eller annet tidspunkt må man rett og slett bare overgi den til neste steg i prosessen, ellers blir man aldri ferdig. Selv en plate som denne, som ble lagd uten noe som helst press på grunn av deadlines, måtte til slutt få en overtagelsesdato og utgivelsesdato, så til slutt måtte jeg si til meg selv at ‘Nå kan jeg rett og slett ikke jobbe mer med den’, haha! Men når det er sagt, fikk alle impliserte god tid til virkelig å strekke seg mot sitt absolutt beste, når vi ikke hadde noe tidspress underveis. Følelsen av å overgi verket, vel vitende om at jeg ikke kan gjøre mer er nesten den verste følelsen jeg kan ha, men jeg vet at det er nødvendig å gi slipp, selv om det går hardt ut over psyken den første tiden, haha! Om du spør meg om et par år, eller kanskje fire, så har jeg kanskje et litt annet perspektiv på den enn jeg har i dag. Om jeg er heldig, har jeg turnert med den, og spilt den live noen ganger, og først da kan jeg sette meg ned og virkelig filosofere over hva jeg har gitt ut.
– Man kommer lettere under huden på musikken etter å ha spilt den live noen ganger.
– Absolutt! På de tidligere albumene var det virkelig hektisk. Vi fikk kanskje ti dager i studio med musikerne, og brukte tusenvis av dollar per dag på studiotid, musikere, teknikere og produsenter, og det som skjedde i løpet av de ti dagene var det jeg måtte forholde meg til, før jeg fikk kanskje to til tre uker på overdubs, som var min tid, ettersom jeg er soloartisten. Jeg jobba kanskje ti timer hver dag i den perioden, som også kosta tusenvis av dollar per dag, før jeg fikk kanskje to uker på å mikse plata. I løpet av den tida, har du brukt ørene og hodet så ufattelig mye, og gjort så vanvittig mange kompromisser, at når du har kommet så langt, er det siste du ønsker å sette deg ned og lytte til plata. Det eneste du behøver, er faktisk en pause! Når jeg da får ta med meg låtene ut på veien, føler jeg en frihet i låtene som jeg ikke har i innspillingsprosessen, så på mange måter føler jeg at låtene blir ferdigstilt først da, hvor merkelig det enn kan høres. «The Elephants Of Mars» er annerledes, fordi den ble født i en privat sfære, for jeg spilte inn gitarpartiene helt alene, det var ingen i rommet sammen med meg. Ingen musikere, teknikere eller produsenter. Ingen som kniste eller lo om jeg spilte feil, ingen som fikk meg til å føle meg sjenert eller skjule hva jeg føler om en låt eller et parti, og ikke minst det faktum at jeg ikke spilte for noen andre enn meg selv. Jeg kan ikke kontrollere det, men om det er én eneste person i rommet i tillegg til meg selv, spiller jeg mer for den personen enn meg selv. Det samme gjelder om det er 100 eller 100.000 personer; jeg fokuserer mer på dem enn på meg selv. Jeg spiller alltid for rommet. Jeg har vært en artist nesten hele mitt liv, så jeg er ikke i stand til å gjøre det på noen annen måte enn det. Det var en helt spesiell følelse å være helt alene i rommet, og kun spille for meg selv, og jeg føler at jeg virkelig fikk det beste ut av meg selv på den måten. Jeg syns det skinner gjennom i musikken at jeg hadde en god følelse, og at jeg nøt å være alene mens jeg jobbet med låtene, og det er jeg veldig takknemlig for.
– Hva med da bandet spilte inn sine partier, hvordan føltes det å ikke være til stede? Satt du hjemme og tenkte; ‘Nå sitter vel Kenny (Aronoff) og spiller inn trommene. Jeg lurer på hvordan det låter.’?
– Hahaha, det var akkurat det jeg satt og tenkte! Mange ganger! Det var så mye moro som skjedde, som også var veldig bra, blant annet på låten «Seiling The Seas Of Ganymede», der keyboardisten min, Rai Thistlethwaite, som jeg fortsatt har til gode å møte, haha, skulle spille solo. Jeg sendte ham filene, og jeg lurer på om jeg ikke var spesifikk nok da jeg fortalte ham hvor soloen skulle være, eller om han bestemte seg for å spille der han syntes det passet, men da han sendte filene, fra Australia eller Tasmania, mens han var på turné, så hadde han spilt solo på feil sted i låten, men så fort jeg hadde hørt soloen hans, ble det det plutselig den riktige plassen likevel. Jeg hadde aldri våget å endre på det, det ble rett og slett for bra, et virkelig inspirert øyeblikk! Dermed endte jeg opp med å skrive om den andre halvdelen av låten for å tilpasse det innsatsen hans, hehe. Bryan (Beller, bass) fikk ønsket sitt oppfylt også, for han ba på sine knær om å få legge på sine spor til slutt, for han hadde aldri fått spilt inn etter alle andre var ferdig før. Bassistene må som regel legge på sammen med trommene, eller rett etter trommene, men han hadde et inderlig ønske om å kunne ha alle de andre instrumentene som guide for én gangs skyld, og jeg kunne ikke nekte ham det, kunne jeg vel? Endelig fikk han muligheten til å høre alle mine gitarspor, trommesporene til Kenny, og alt som var gjort ferdig før han la på sine greier, og jeg er overbevist om at han følte at han fikk prestere på sitt absolutt beste ved hjelp av denne opplevelsen. Kenny var vel den eneste som hadde noen med seg i studio da han la på sine ting, for trommer er litt vanskeligere å spille inn for egen maskin, selv om det selvfølgelig er mulig. Studioet til Kenny er litt spesielt sånn sett, for trommerommet hans er på motsatt ende av korridoren i forhold til kontrollrommet, så Eric (Caudieaux, keyboards, tekniker, produsent) kunne sitte atskilt fra Kenny på den andre siden av gangen, så de ikke møttes. En merkelig opplevelse, vil jeg anta, men sånn har det jo vært de to siste årene. Kenny leverte i snitt fire forskjellige innspillinger av hver låt, så kunne vi bestemme hvilket opptak vi ville bruke, det var en veldig fin opplevelse. Vi måtte danse oss rundt denne pandemien, men jeg føler vi fikset det på en veldig fin måte. Sølvlinjene lå tett i skylaget vårt, syns jeg. («Black clouds and silver linings» klinger bra mye finere enn «over skyene er himmelen er alltid blå», journ.anm).

– Ville resultatet ha blitt annerledes om det hadde blitt spilt inn…
– Ja!
– …før pandemien?
– Haha! Ja, helt klart! Jeg tror faktisk jeg hadde nedskalert mye mer enn jeg endte opp med å gjøre, og hadde nok endt opp med låter som ikke puster like mye, eller hadde blitt like eklektisk som det ble, for jeg hadde månedsvis til å reagere på materialet før det skulle gis ut. For eksempel, mens ventet jeg på fire av de mer heavy låtene, at gutta skulle gjøre ferdig sine partier på de, så fant jeg meg selv sittende i studio med en akustisk gitar, og jobbet fram «Doors Of Perception» uten at det var noen som fortalte meg at ei sånn låt ikke passer på den neste skiva, eller ‘Du kan ikke ha en låt som «Blue Foot Groovy» på en plate som har en låt som «Desolation».’ Det var ingen som kritiserte valgene mine, jeg ble ikke styrt av kritikk, ingen klagde over at jeg ikke valgte å gå samme vei som tidligere, noe som ga meg friheten til å lage det albumet jeg hadde lyst til. Det føltes merkelig, for jeg skjønte jo at folk forventet et nytt album neste gang jeg gikk ut døra med gitaren i hånda, og om jeg ikke skal se folk på to-tre år, så må jeg legge lista så ufattelig mye høyere enn jeg noensinne har gjort. Jeg må skrive bedre, arrangere bedre, og spille bedre. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle få det til, men lista måtte legges høyere, helt klart. Jeg føler at jeg lyktes, og forresten så hadde jeg mye arbeid med billedkunsten jeg måtte gjøre samtidig, både på gitarer og lerret, og begge disse to elementene satte meg i et hyperkreativt humør, antar jeg.

– Og dermed er vi inne på den første turnéen du skal ut på. Du skal ut for å vise fram billedkunsten din.
– Hehe, javisst. Det tok meg alt for lang tid å oppdage at jeg hadde noe å melde innen billedkunst, og det til tross for at jeg vokste opp med det. Mine eldste søstre er begge utdannede kunstnere, så det var tegninger og malerier i hele huset, og da jeg møtte min kommende kone, gikk hun på kunstskole innen grafisk kunst her i San Francisco, og sønnen vår endte opp i filmindustrien, så jeg har vært omringet av kunstneriske mennesker hele livet, så det var en takknemlig oppgave å ha disse menneskene rundt meg, for de viste vei med tanke på penselbruk for å oppnå ønsket effekt og så videre. Eller lerret; skal det være bomull eller lin? Jeg ante jo ingenting om disse greiene, i motsetning til i musikkverdenen; der kan jeg jo alt om hvilke kabler jeg behøver, eller hvilket batteri som funker best, strengesett, amper og sånne ting. I billedkunstens verden var jeg ubrukelig. Jeg visste jo bare hva jeg ville se på lerretet til slutt. Det var en lang prosess; det tok sikkert en ti års tid før jeg følte at jeg mestret det feltet, men jeg syns fremdeles det er utrolig spennende, for jeg vet jo aldri hvordan sluttresultatet blir.
– Jeg har fått inntrykk av at flere musikere har funnet glede i å lage billedkunst. Steve Lukather gjør det, Mike Mangini gjør det, Paul Stanley gjør det…
– Jeg tror det har vært flere artister opp gjennom årene som har jobbet med billedkunst. Tony Bennett hører jo til vår foreldregenerasjon, men han var en svært habil billedkunstner, og jeg føler det er en logisk kobling mellom det å være billedkunstner og musiker. Trommisen i The Tubes (Prairie Prince) lagde alle coverne til bandet, og han var jo her fra San Francisco. Han var snekker og billedkunstner, i tillegg til å være en fremragende trommis, så kreative sjeler finner nok flere utløp i løpet av sin karriere. Og Ron Wood, så klart. Han er jo alltid ulastelig antrukket også, jeg aner ikke hvor han får klærne sine fra, men han ser alltid ufattelig cool ut. Den mannen stiller alltid i de kuleste rock n´ roll-antrekkene, uansett anledning. Men som sagt så entret jeg billedkunst-scenen på et sent tidspunkt, det var i booklet´en til «The Extremist» jeg først begynte å ha mine egne bilder sammen med musikken, med bilder på t-skjorter, gitarstropper og plekter, men det er først nå i det siste at jeg har begynt å jobbe med billedkunst som ikke henger sammen med musikken.
– Du er jo en instrumentalist, men etter det jeg har forstått, så skrev du åpningssporet «Sahara» med tekst?
– M-hm, yep. Den kom til en dag da jeg følte en slags overveldende følelse om en karakter som vandret rundt i bygatene, spirituelt fortapt. Det er midt på natta, og han er helt alene i fullstendig ramponerte gater, og det føles som om han freaker ut fullstendig. Han nærmest spytter ut angstfylte tekster i en strøm av bevissthet. Han møter en kvinnelig guddommelighet, som daler ned fra himmelen, som sier til ham; ‘Kjærligheten er svaret!’ Han gjentar ordene hennes, men han føler en irritasjon, for han kan ikke tro på at kjærligheten er svaret. Endelig møtte han en guddommelig skapning, og det eneste hun gir ham er en gåte, ikke noe som gir ham svar på problemene han opplever, så det eneste han ender opp med, er å skrike henne opp i fjeset. Jeg fortalte denne historien til Rai på denne måten; ‘Du kan forestille deg John Lennon, når han skriker teksten mot høyre, mens meningen hans flyr mot venstre’, så vi må overbevise lytteren om at kjærlighet er faktisk ikke er svaret. Jeg lurer faktisk på om jeg oversolgte idéen da jeg presenterte den for bandet, for jeg sa at det kan være en fantastisk åpningslåt, der vi enes med publikum, og messer ‘Kjærlighet er svaret!’ sammen, selv om vi er usikre på om så faktisk er tilfelle. Vi endte opp med å bestemme oss for ikke å gjøre det, mye på grunn av det faktum at vi ikke kunne være i samme rom, for med en såpass intrikat tekst, ville det være håpløst å jobbe sammen fra hver vår kant uten at budskapet forsvant. Jeg endte opp med å legge vekk låten en stund, før produsenten fortalte at han likte låten såpass godt at han ville se på den igjen. Han likte gitararbeidet mitt, og grooven i låten, så han foreslo at vi skulle erstatte vokalen med en ny melodi for gitaren, noe vi brukte svært mye tid på å få til, for det var en nærmest håpløs oppgave å formidle sangerens angstfølelse uten hjelp fra teksten. Det er alltid vanskelig å formidle den slags følelser instrumentalt, men på denne låten ble det spesielt vanskelig.
– Er dette en arbeidsmetode du ser for deg å ta i bruk senere? Jeg leste at du vurderte å gi ut to ‘løse’ album under pandemien, for å bruke tiden fornuftig. Ett instrumentalalbum, og ett med vokal. Hvor langt kom du i den prosessen?
– Under den første nedstengninga, antok jeg at vi kom til å måtte utsette «Shapeshifting»-turnéen i tre til fire måneder, men endte opp med et halvt år, og vurderte dermed å gi ut noen nye låter for å ha noe å introdusere det nye bandet med i mellomtida. Folk som ser oss live, vil for eksempel bare oppleve å se Rai spille gitar og keyboards, men blir stående igjen intetanende om hvilken vokalist de går glipp av. I Australia er han en platinum-selgende artist med bandet Thirsty Merc, så vi tenkte å gi ut ei plate der han fikk muligheten til å slippe seg litt løs, og det hadde også vært greit å få Bryan og Kenny til å jobbe litt sammen som komp først også, de har jo heller ikke jobbet sammen enda. Dermed ville vi hatt flere nye låter å presentere det nye bandet med før vi dro ut på veien, og alle var enige om å forsøke dette, men så endte vi opp med å måtte vente enda seks måneder, og enda seks måneder, og etter hvert forsto jeg at når vi endelig kommer oss ut på veien, så vil fansen forvente ny musikk, for «Shapeshifting» er jo bare ‘så 2020’! Haha!
– Om dere endte opp med å gjøre noen låter med vokal, ville det kun vært Rai som sang, eller kunne vi ventet oss Joe Satriani som vokalist også?
– Haha, nei, det ville vært en dårlig løsning med en vokalist som Rai på laget. Jeg oppdaget da jeg var i studio med Chickenfoot at mine dager som vokalist er talte. Da jeg var i 20-årene, tok jeg sangtimer, og sang hver kveld med bandet jeg spilte i, kalt The Squares, men det var hardt arbeid, for det er en kunst jeg sliter med. Jeg kan memorere melodilinjer, og synger rent, men jeg har rett og slett ikke en stemme som er god nok til å bære en låt, men jeg kan sikkert blende fint inn sammen med andre stemmer. Da Chickenfoot var i studio, og vi skulle gjøre noen spor med koring, var det rene komitimen, for mens vi sto rundt mikrofonen, måtte jeg stå kanskje en halvmeter fra mikrofonen, mens Chad (Smith) sto en halvmeter bak meg, Sammy (Hagar) sto kanskje halvannen meter bak, og Mike (Michael Anthony), herregud, han sto sikkert tre meter bak, haha! Basert kun på volum, så klart, haha! Det var en helt absurd opplevelse, for jeg hadde null volum i forhold til de gutta der, men sånn er realiteten når man ikke har sunget på årevis, og det å stå og synge sammen med Sammy Hagar, det er som å stå og synge mot et godstog, for ingen er forberedt på det monsteret som møter deg i den andre enden. De soniske kvalitetene på den fyren er bare helt enorme. Du er bare ikke forberedt på det, før du står der, og innser at ‘Ok, jeg er ferdig med å synge. Dette går bare ikke lengre!
– Ok, du bragte temaet på banen. Hva skjer med Chickenfoot, finnes det noen som helst mulighet for at noe skjer i den leiren igjen?
– Jeg ser ikke for meg at vi får til noe i år, med The Red Hot Chili Peppers som gir ut ny plate («Unlimited Love, 1.april), og jeg tror Sammy snart er klar med plate med The Circle, så jeg vil anta at det ikke blir før til neste år i så fall.

– Vi har ventet lenge, så vi kan godt vente litt til. Det er alltid interessant å se låttitlene på instrumentalmusikk, for der er det fritt fram for å leke seg litt. Hvordan kommer du opp med titler som for eksempel «E 104th St NYC 1973», hva skjedde der?
– Det var der min far ble født og vokste opp, mellom 1st og 2nd Avenue, så da jeg var liten, tilbragte vi hver søndag der sammen med besteforeldre, søskenbarn og onkler. Selv om jeg bodde bare en halvtimes tid unna, var det et hav av forskjell mellom de to områdene, Spanish Harlem og NYC. Det var på en måte et eventyrland for meg som barn, for vi hadde så mye moro der. Vi lekte i gatene, og hadde det moro i et levende miljø, det var utrolig mye støy og lukter der, New York City på sitt beste, ikke sant. På 70-tallet endret det seg, og ble skikkelig ille. Forfallet til den byen gikk så utrolig raskt, så mens jeg begynte å bli stor, og tok på meg gitaren, begynte jeg å gå på konserter, for eksempel i Central Park og på The Fillmore East, og musikkmiljøet eksploderte, noe som var en fantastisk opplevelse å få være en del av. Da jeg ble en del av byen selv, som ung voksen, begynte jeg å se området min far vokste opp i et annet lys. Han ble født i 1917, og vokste opp under depresjonen, og opplevde andre verdenskrig, men klarte fortsatt å skaffe seg en god utdanning før han stiftet familie og flyttet ut til Long Island, men røttene hans, og følelsen for byen var veldig sterke, noe som han førte videre til familien sin. Jeg husker da jeg tok med meg kona mi dit for å møte bestemor for første gang, jeg tror det må ha vært i 1980 eller 1981, da var det bare én bygning i området som var bebodd, og det var der min bestemor bodde. Det var en gammel, tre-etasjes bygning, og det var bare én beboer der i tillegg til bestemor, og det var området jeg besøkte hver helg, som var et levende miljø. Nå var det kun ett hus med vinduene intakt; resten var bare gamle rønner som holdt på å falle fra hverandre. Sånn var det overalt i New York på starten av 80-tallet, det var nedslående. Det har selvfølgelig endret seg igjen nå, men det forfallet – wow, det var helt forferdelig å være vitne til. Men for å komme til poenget, så måtte jeg bare bestemme meg for ei tidslomme eller en dato, for å sette et punkt for følelsen jeg har for den tida, og hvordan musikken begynte å forme meg. Funk, soul, fusion, elektriske gitarer, wah-wah og hele den vibben der.
– En utrolig spennende historie. Det var en så merkelig spesifikk tidsberegning, så jeg så for meg en hendelse eller opplevelse du så for deg da du lagde låten, men det er altså mer et minne om en periode i livet ditt.
– Det er akkurat sånn det er. Det er et minne om en epoke, antar jeg.

– Da Steve Vai var her i Trondheim i 2017, under Starmus-festivalen, gjorde dere en gitarduell, der du satt hjemme og spilte, og Steve var her. Hvordan satte dere sammen den seansen?
– Haha, ja, det var moro! Jeg satt faktisk akkurat her og spilte mine partier. Det vi gjorde, var at jeg og web-masteren min spilte inn live i Pro-Tools. Steve hadde gitt meg et slags script, der han forklarte at ‘Jeg spiller her, så gjør du sånn’, litt på den måten, om du skjønner. Han visste selvfølgelig ingenting om at jeg kom til å stille med parykker og sånne ting, haha! Jeg fikk aldri sett det, men jeg forsto det sånn at det var en suksess.
– Det var en minneverdig seanse, for å si det sånn, hehe. Klokka går utrolig fort, ser jeg, vi rekker bare ett spørsmål til. Hvordan ser turnéplanene dine ut nå?
– Det ser ut til at vi er såpass i rute at høstturnéen kommer til å starte som planlagt, så vi kommer nok til å reise rundt i USA og Canada til høsten. Jeg venter å få høre fra promotørene i Europa når som helst med info om når vi kan komme dit, men med invasjonen i Ukraina ble ting enda mer usikkert, så vi venter og ser foreløpig. (Europaturnéen er utsatt til 2023, og Joe er foreløpig satt opp på Sentrum Scene 1. april, som er turnéåpninga, journ.anm).

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2022