Joe Bonamassa @ Oslo Spektrum

Fredag, 28.september 2018

Til tross for sin unge alder (41) har Joe Bonamassa utrettet mer enn de fleste, og har mer eller mindre egenhendig løftet blues som sjanger opp på et bredt og lett tilgjengelig/kommersielt nivå. Ikke noe galt med det selv om enkelte innen musikkpolitiet vil hevde at karen fra New York både har solgt sjelen og ikke er en ekte bluesartist. Det kan de som har sett han dementere på det sterkeste. Denne karen lever og ånder blues og har gjort det siden han var guttunge. Nok en gang hadde han tatt turen til Oslo med sitt maskineri av et backing-band, og presist på slaget 19.30 kjørte Bonamassa & Co i gang med sitt bluesshow foran et ikke overraskende voksent publikum, og selvfølgelig var det kun sitteplasser for anledningen, noe som skapte like stor forvirring som en hane i hønsegården da lysene plutselig ble slukket ca 10 minutter  før Joe entret scenen. Omtrent halve salen befant seg ved forfriskningsfontenene og fikk det fryktelig travelt med å finne “go’stolen” i form av et klamt plastsete…

Etter en lettere kaotisk start på begivenheten kunne en omsider lene seg tilbake og nyte gitarvirtuosen, Joe Bonamassa, i fullt monn. Men det første som slo meg under “King Bee Shakedown” var at Bonamassa ikke virket heltent. Men med et relativt stort ensemble av dyktige musikere i ryggen skal det godt gjøres at en kveld med Bonamassa blir mislykket, og så var også tilfellet denne kvelden. Heldigvis myknet hovedpersonen selv også opp etterhvert og fikk opp dampen. Og en Bonamassa i form er det svært få som overgår. Med hele 13.soloalbum i bagasjen er det mye å ta av, og det skal godt gjøres å tilfredsstille alle. Likevel er det på sin plass å savne enkelte av hans mer rocka låter. Joda, vi fikk noen reale cover-låter som “Boogie With Stu” og “How Many More Times” av Led Zeppelin for ikke å snakke om “Little Girl” av John Mayall & The Bluesbreakers. Både morsomt og underholdende forsåvidt, men han har mer enn nok å ta av fra eget materiale.  For denne karen er ikke bare bluesartist, han er også rockeartist. Godt mulig at undertegnede var en av få som savnet dette for etter stemningen å dømme var et forholdsvis entusiastisk men dannet publikum mer enn over gjennomsnittet fornøyd med tingenes tilstand. Bonamassa lirte av seg den ene salven etter den andre på gitaren til noe avmålt jubel men sterke utsagn som “Fy faen, han kan spille” krydret ihvertfall salen noe. Joda, de fleste vet at han kan spille. Det har han bevist gjennom en årrekke, men å interaktivere med publikum er det så som så med. Rett nok går de fleste på konsert for å høre og se artisten spille, og Bonamassa er ikke akkurat Mick Jagger på scenen, men litt mer dynamikk og dialog med salen er jo hyggelig å skape…

Det var fint lite å utsette på lyden og fremførelsen som sagt, og 2 timer med pompøs blues-bonanza gikk fort. Likevel var det noe ufullendt med hele seansen, og det meste skyldtes en følelse av at Bonamassa gikk på halv autopilot. Tidvis brilliant og tidvis litt uinspirert. Og det var først avslutningsvis at hele salen våknet etter oppfordring fra mannen selv om litt ovasjoner. Kort oppsummert en bra konsert, men slett ingen høydare. Ingen tvil om at denne karen er et unikum på gitar, men la oss håpe på en heltent Bonamassa ved neste anledning. 3,5/6 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Anne-Marie Forker