Jethro Tull | Too Old To Rock’n Roll: Too Young To Die! – The TV Special Edition

Chrysalis

Hvilket perspektiv man enn velger å underlegge seg går det ikke å benekte at ”Too Old To Rock’n Roll…”, Jethro Tulls niende, ordinære studioalbum, innesto den første skuffelsen i britenes diskografi. Man var bortskjemt med makeløse arbeider fra Ian Andersons ustoppelige, kompositoriske genialitet, så meget at samtlige foregående album viser et sted mellom 5 og 6 øyne på terningen. 1976-verket fikk en trang unnfangelse, noe du kan lese inngående om i trykksaksupplementet på 80 velduftende sider; dette fører dessuten spissfindige kommentarer til hver enkelt låt.

I januar valgte ensemblet å skrinlegge planene om en storstilt musikal for teaterscenen, og heller presentere det komponerte materialet som ny konseptuelt Jethro Tull-album. Fersk i en allerede eksepsjonell musikertropp var bassist John Glascock, som kom fra fantastiske Carmen. Dennes tidligere bandkollega, Angel Allen, ble forresten én av to kvinnelige platekorister – Steeleye Spans Maddy Prior var den andre. To måneder etter sluttført studioarbeid mente bandet å mime hele sulamitten for britisk fjernsyn, men datidens musikerunion ga ikke tillatelse. Drit og dra, tenkte trolig Anderson, og halte musikerne sine inn studiodørene igjen, for å nedfelle andre versjoner av låtene enn de som havnet i utstedt fonogram, og herigjennom unngå fordringene fra musikernes fagforening. Ingenting er helt ukomplisert med Jethro Tull…

Når dette 40-årsjubileumsbokssettet, bestående av to cd-er og to dvd-er, var under foredling, fant man at halvparten av multisporsteipene til originalplata hadde gått tapt. Vi har å gjøre med et tilfelle av ”hell i uhell”, fordi remiksguru Steven Wilson således gyver løs på fjernsynsinnspillingene, og ovenikjøpet tilkjennegir 40-årsjubilanten en sårt tiltrengt innfallsport, som er akkurat passe avvikende fra albumet slik vi kjenner det. Jeg digger at det ble slik, og koser meg intenst med praktobjektet.

I likhet med tidligere bursdagsmarkeringer fra Jethro Tull bys vi sinnssvakt mye materialet, i utallige fasonger og digitale tapninger, inkludert såkalt flatoverføring av originalplata, digital 5.1 surround, DTS og faen vet hva. Mest interessant er uansett Wilsons miks, pluss et sedvanlig fettmarget tilleggsstoff. Kompendiets første disk favner konseptopuset ekspedert mars 1976, og det klinger sublimert og detaljert. Ray Lomas, librettoens protagonist, er en aldrende rockestjerne som abrupt tvinges å forholde seg til populærkulturelle trendendringer. Sånn sett blir Anderson dennes ironiske alter-ego, for plata tematiserer punkens og diskoens snarlige normhegemoni. Andersons intellekt og vidd syder fra hvert blodkar av materien, og det skulle i grunnen bare mangle at ikke det kompositoriske lot seg farget av tematikken. Visst, ”Too Old To Rock’n Roll…” toner ned kompleksiteten, musikkstrukturelt og lyrisk, men det rår aldri tvil om hvilket stjernelag som oppfører skiva. Vi står, tross alt, overfor et fullvoksent konseptalbum – anno polariserende 1976 – hvori David Palmer øser av sitt filharmoniske talent, og hvor repertoaret etterlever progressive servitutter omkring arrangementsdybde, ledetematikk og varietet.

Preludiet, som foregriper det ikoniske tittelsporet, tjener og utlever sin funksjon, før ”Quiz Kid”, et relativt annerledes rockenummer, setter stemningen. Jeg er blitt bedre kompis med ”Quiz Kid” og lemfeldige ”Crazed Institution” i senere år, men det er albumets ovasjonsnummer – akustisk kreative og overjordisk vakre ”Salamander” – som fjetrer og beruser. Verket, på halvannet minutt, kunne bare vært prestert av 70-tallets Ian Anderson. Det samme gjelder nydelige ”From A Dead Beat To An Old Greaser” og roots-raffinementet ”Bad-Eyed And Loveless”. Bluesinjiserte ”Taxi Grab” derimot, innledes lovende, men vil ingenting, og ender i den slunkne Jethro Tull-sekken for drenert fyllmasse, i selskap med ”Big Dipper” og ”Pied Piper”. En symfonisk smektende finale ankrer midt på stammen, mens tittelsporet ruver uplettet som prosjektets ypperste rockemoment.

Det er skivas akustiske komposisjoner som gis nytt, parallelt liv i nevene til Wilson; i så måte er det også verdt å festes ved disk to, med undertittelen ”assosierte innspillinger”, hvor ”Salamander’s Ragtime” må kunne kalles en hittil hvelvet smaragd. ”Commercial Traveller” og ”A Small Cigar” (første gang offentliggjort på ”Nightcap”) er heller ikke å forakte. Man kan i det hele tatt dykke dypt og forsvinnende i alt dette. ”Too Old To Rock’n Roll…” inntar en helt særegen mellomstilling i Jethro Tulls 70-tallskatalog – den skiller forutgående progressive mesterbravader fra folkrocktrilogien som følger. Måtte oversanselige ”Songs From The Wood” ytes like grundig restaureringsinnsats som sine forløpere.

Geir Larzen

Utgivelsesdato: 27.11.2015