Jesper Binzer – På egne ben

D-A-D

Etter over 30 år i dansk rocks flaggskip D-A-D valgte frontfigur Jesper Binzer å ikke hvile på laurbærene da moderbandet trengte pause. Under ett år senere er resultatet en offisiell låt i velrennomerte World Boxing Series og et splitter nytt soloalbum. Vi måtte slå på tråden til vår danske venn for å høre akkurat hvor deilig det er å være dansk i Danmark akkurat nå.

Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Terje Dokken

– Du har endelig en soloskive gjort helt på egen hånd, hvordan føles det?
– Det er utrolig spennende, det er jo første gang jeg gjør noe sånt. Det begynte da D-A-D ble enige om å ha en liten pause, vi har spilt samtlige somre de siste 15-16 årene så det var veldig uvant å ikke ha noen planer. Jeg tror faktisk ikke vi har vært ifra hverandre i mer enn en måned i løpet av de 31 årene vi har spilt sammen, så det at det trengtes en pause er ikke noe merkelig – men jeg hadde så sykt mye energi og boblet over av kreativitet så jeg var nødt til å si ifra at hvis det blir en pause så lager jeg noe selv og sånn ble det.
– Hvordan var mottakelsen fra resten av gutta?
– De var nok ikke helt glade og tilfredse fordi det er noe helt nytt som skjer. Vi er jo fire musketerer som ikke har noen direktør eller sjef, det er ingen som bestemmer i D-A-D så vi står fritt til å gjøre hva vi vil. Men så klart når det oppstår noe som trekker energi fra bandet er det ikke en udelt positiv respons fra resten. Men i det store og hele ønsker vi hverandre alt godt så til slutt vil det ende opp som en vinn-vinn situasjon.
– Hvordan har arbeidet med selve låtskrivingen og innspilling gått for seg?
– For 12 måneder siden ante jeg ikke at jeg kom til å lage en soloplate, jeg har ikke hatt noen som helst ambisjoner om det og har heller ikke hatt tid. Men jeg hadde tre skisser til låter som drev å sprengte i hodet på meg som jeg gikk til studio for å lage demoversjoner av. Det er en helt proaktiv handling for å få det ut, og når jeg holdt på kjente jeg at jeg like gjerne kunne gjøre det helt ferdig. Det er noe jeg aldri har gjort før så jeg kjente en enorm tilfredshet og glede av å få det til. Det var faktisk en liten svenneprøve for meg selv at jeg klarte helt på egen hånd å skrive en låt, for alt i D-A-D skrives i samhold. Det var en fantastisk følelse for meg å ha gjennomført det. Jeg gikk i studio med kun en akustisk gitar med ferdigskrevet melodi og tekst og ferdig arrangert. Deretter spilte jeg inn kun gitar og vokal til clicktrack hvor så produseren la på digitale trommer i etterhånd og la på bass og gitar så vi kunne se om det var noe vi ville jobbe videre med. Det var det, så når alle låtene var ferdig innspilt på samme måte leide vi inn en trommis for å legge ekte trommer over samme spor. Det var vært en liten bromance mellom meg og produsent Søren Andersen kan du si hvor vi har arbeidet frem låter fra idéene jeg tok med meg hjemmefra.

– Jeg må gi et lite nikk til coverversjonen av Savage Rose sin gamle klassiker «Wild Child». Hva var bakgrunnen til at det ble akkurat den?
– Det er jo en gammel dansk klassiker, men det er ikke så mange utenfor Danmark som har hørt den dessverre. Jeg hadde et mål om å lage ti låter innen D-A-D møttes neste gang, og fikk jeg til det skulle jeg utgi et soloalbum. Nå har vi akkurat avtalt å møtes litt senere i år for en liten bandcamp, så tiden ble knappere enn hva jeg først trodde – men det var hele tiden utgangspunktet mitt. Så ti numre skulle være ferdige innen det, og som alle vet er det alltid noe som kan gå galt så jeg ville ha klart elleve bare for sikkerhets skyld. Da var det ingen annen løsning enn å ha med en cover, og akkurat «Wild Child» har betydd enormt mye for meg i mange, mange år og har vært en liten drøm for meg å gjøre en egen versjon av. Jeg har dog aldri trodd at jeg skulle få det til, at jeg var dyktig nok – men skulle jeg ha en cover så skulle det være den. Jeg er jo et hippiebarn som er oppvokst med Savage Rose, og hver eneste gang jeg er på konsert med de og den sangen kommer bryter jeg ut i gråt. Det rammer meg så dypt hver eneste gang jeg hører den live. Så det som skjedde var at Søren fant et toneleie han trodde skulle passe til meg hvor jeg bare sang til en bass for moro skyld til en virkelig enkel demoinnspilling, og det var bare helt vilt. Hårene reiste seg og jeg fikk fullstendig gåsehud der jeg sto og sang. Søren sa til meg når jeg kom ut av vokalboden «Vet du Jesper, akkurat nå er det bare vi to i hele verden som opplever akkurat det her», og det er akkurat det som er med «Wild Child». Det er et eller annet magisk med den sangen og den fremfører følelser som ikke går an å beskrive. Det samme skjedde aldri med noen av de ti andre sangene jeg sang inn, mine egne altså, så det er bare noe helt unikt med den sangen. Men bare det at jeg fikk til å synge den er faktisk noe jeg er virkelig, virkelig stolt over og det blir veldig spennende å prøve den ut live.
– «The Future Is Now» har endt opp som en offisiell låt til World Boxing Series, hvordan gikk det til?
– Jeg må si at jeg var litt avventende og tvilende til om jeg skulle klare å lage et helt soloalbum selv, men dette var en av de første låtene jeg hadde ferdig og det hadde seg slik at jeg ble spurt om jeg hadde en låt som kunne passe til de boksegreiene. Jeg hadde selve arrangøren og spilte fem spor for han og idet han hørte «The Future Is Now» sa han «Der har vi den!». Og da var den enda bare som en skisse på demoplan, så jeg fortet meg alt jeg kunne for å gjøre akkurat den ferdig så den kunne brukes. Enda på den tiden var jeg ikke sikker på om jeg kunne nå målet mitt om ti låter, så derfor turte jeg ikke si at den var ment til et helt album. Men jeg skjønte at dette var en fantastisk mulighet til å få nådd ut til folk med denne låta, så vi publiserte den inn i bokseserien som et unikt Jesper Binzer-nummer til å begynne med.

Er det mer personlige tekster på soloskiva enn i D-A-D?
– Som sagt skriver vi absolutt alt sammen i D-A-D, også tekstene så der er det mer en gammel guttegjeng som skriver tekster med humor, sarkasme og ironi men på denne plata er det absolutt ingen ironi. Jeg har konsentrert meg om å lete i meg selv for hva som finnes der inne, i en skal vi si «vanlig» rocketekst handler det mye om stemning og symmetri i forhold til resten av bandet og så videre, mens nå var jeg mer opptatt av å starte med en følelse først. Følelsen skulle komme på samme tid som melodiene og akkordene så tekstene kom innenfra og ut mer enn utenfra og inn, som er vanligst i rocketekster. Nå må du ikke misforstå – jeg elsker alt med rock n’roll, om det er Ramones eller Kiss eller hvem som helst, men der er tekstene utenfra og inn og det ville jeg helst unngå til min soloplate så uansett hva folk kom til å måtte synes og mene etter de hører det ferdige resultatet skulle jeg vite at det i det minste kom fra et ærlig sted, at det er virkelig og reelt. Men så skal det også sies at jeg har vært heldig og fått rock n’roll oneliners som akkurat «The Future Is Now» og «Dying Is Easy» som også har passet godt ut ifra mitt ærlige og personlige plan. Så alt er bygget rundt en ekte følelse, ekte frustrasjon eller ekte glede.

– Turnéplanene dine spenner seg stort sett over Danmark med en kveld i Sverige. Noen muligheter for utvidelse og kanskje få besøk her i Norge?
– Ja, helt sikkert. Får å si det enkelt; Hvis noen ringer så kommer vi. Men først og fremst skal vi få utgitt skiva og gjort unna de konsertplanene vi har så får vi se hva som skjer. Rockemusikk er jo aller best live og er pokka nødt til å fungere live også, og sånn har det alltid vært – så jeg har aldri sett noe poeng med å kun lage en soloskive og la det være med det. Det skal turneres og vises frem på rockeklubber så du kan være helt sikker på at hvis det er noen som ringer så kommer vi.
– Er det mest befriende eller skremmende å stå på egne ben etter over 30 år i samme bandsetting?
– Tanken har vært utrolig skremmende, og jeg har aldri villet det her på noen måte før. Men det har skjedd et par ting de siste fem-seks år som har endret min oppfatning. Det begynte med at et av Danmarks største bokforlag, Gyldendal, spurte om jeg var interessert i å skrive en biografi, du vet der man har med en ghostwriter som skriver ned det man forteller om. Den biografien ble en suksess, så i etterkant av den ble jeg forespurt om å holde foredrag og reise rundt til diverse biblioteker og andre steder jeg var mildt sagt uvant med å fremføre noe som helst. Så jeg reiste rundt i starten som en livredd liten guttunge som holdt foredrag fra min egen bok, men sakte men sikkert når selvtilliten økte og jeg skjønte at jeg faktisk fikk det til gikk det fra skremmende til befriende. Å snakke om noe uten at andre skal si noe var en ny opplevelse for meg, og det var startskuddet for at jeg faktisk kunne få til noe på egen hånd. Det var utrolig rart at det ikke er skremmende, og utrolig rart at det er befriende. Det var også en vei til større integritet også innenfor D-A-D, at man vet hva man er men fortsatt velger felleskapet og samarbeidet men uten at det går på bekostning av en selv. Man skal ikke underlegge seg og heller ikke bestemme – men man skal ha lov til å være der og si sin mening. Det er utviklende også innenfor de rammende vi har å finne ut at man har sin egen integritet. Oj, den ble lang Jesper. Nok nå.
– For all del, det er bare å snakke i vei. Jeg tenker at det må være inspirerende å spille med nye ansikter og få nye inputs?
– Presis, og det har vi jo alle fire prøvd ut på et eller annet vis. Stig har spilt med gamle punkvenner fra gamle dager litt her og der, Lars har laget en soloskive selv mens min bror elsker å spille med alle typer folk i forskjellige sammenhenger. Sånn har det alltid vært, og man har godt av å holde seg fresh på den måten etter så mange år sammen. Men jeg har kan kun én ting, og det er rock n’roll. Jeg kan ikke pop, rap, grind eller hva du nå vil. Jeg er en rock n’roller og en singer/songwriter og det er jeg skal drive med. Det er derfor min skive ligger tettest opp til D-A-D i forhold til hva de andre har gjort – jeg kan rett og slett ikke noe annet. Men jeg ser ikke på det som et problem, det er bare sånn det er. Så kan jo enkelte kritiske røster si at det er akkurat det samme som det jeg pleier å gjøre, men det er det slettes ikke. Det å stå helt og holdent på egne ben i forhold til å være i et fullverdig band som vi var inne på tidligere er en helt annen ting. Jeg kan ikke lage reggae og vil heller ikke lage reggae. Jeg elsker denne typen musikk og det er akkurat det jeg vil og kan gjøre, og det er også den type musikk som kommer naturlig til meg.

– Hva så med D-A-D fremover?
– Vi drar til Spania om noen dager for en skrivesession, eller bandcamp som nevnt. Vi har allerede en seks-sju låter ferdige allerede så der skjer det ting om ikke så lenge der og. Det kan virke som det har stått stille ettersom det er sju år siden forrige album men det har absolutt vært aktivitet, bare det har utelukkende vært live-aktivitet. Fordi rocken er flyttet fra radioen ut til spillelistene må man gjøre flere konserter enn tidligere for å tjene penger. Album genererer ingen inntekt lenger og det finnes heller ingen etterspørsel. Det er etterspørsel etter ny musikk for å definere en, men albumet som et verk er ikke interessant for folk flest i disse dager og derfor spiller man stadig mer live. Men selv om det har gått tid siden forrige skive har vi jo laget låter, og vi satser på å skrive enda flere på bandcampen. Deretter satser og håper vi på å ha en ny D-A-D-plate fiks ferdig om et års tid.
– Nylig hadde du et foredrag kalt «30 år med D-A-D». Kan du fortelle litt om hva det gikk ut på og bakgrunnen for det?
– Det var et samarbeid med en fyr som heter Alex Nyborg Madsen som er en kjent radiopersonlighet her i Danmark. Han inviterte meg til å holde foredrag om hvordan det var å være i et band som D-A-D samtidig som min nyblivne solokarriere og hvordan man fikk det til å passe inn med familieliv. Det også ble en suksess hvor billettene ble utsolgt, og man kunne sitte i to timer og høre på meg lyve, haha! Det var en riktig morsom ting å gjøre, for som du sikkert har skjønt så elsker jeg å snakke og spesielt om rock n’roll og dens historie og kultur. Jeg elsker hvordan ting blir til, hvordan hver enkelt låt blir til og jeg har sikkert lest like mange rockebiografier som jeg har skrevet sanger. Og jeg elsker å fortelle om det og kan godt forstå at folk vil vite mer om band de har fulgt i mange år, hvem som står bak og hvordan de ble til.
– Skjønner veldig godt hva du mener, selv føler jeg en sterk lidenskap av å følge sporene av band jeg liker godt og oppdage ting de er oppvokst med som har gjort de til hva de er også videre til hva som skapte forgjengeren også videre. Det gir en utømmelig kilde til nye oppdagelser.
– Ja, så absolutt. Rock n’roll er jo nå blitt en gammel kultur. Når jeg startet opp i punkband i gamle dager så var jazzen en gammel kultur, og nå har rocken blitt en like gammel kultur som jazzen var da jeg startet med å spille punk. Derfor finnes det utallige historier å fortelle som jeg finner meget interessant.

D-A-D

– Nå som du er ferdig med jobben og er på vei til å utgi din solodebut, hvordan er følelsene rundt den i forhold til når D-A-D utgir skiver?
– For det første har det som sagt gått sju år siden sist D-A-D-skive så jeg klarer faktisk ikke å huske hvordan det føltes den gangen, men for å være ærlig uten å virke innbilsk har jeg gitt alle følelsene mine inn i den på forhånd og kjenner mer på en lettelse enn både glede og oppstemthet. Jeg vet at hver eneste linje er 100% ærlig, og da vet jeg at jeg ikke kunne ha gitt mer av meg selv. Det kan godt hende at den blir en suksess, noe jeg da i så fall vil bli veldig glad over – men skulle den ikke bli det vet jeg i det minste at den kommer fra et sted som er reelt. På den måten forholder jeg meg rolig over det, men på det andre siden har jeg jo også med et helt nytt band med skikkelige musikere som jeg vet spiller korrekt om du vil, så jeg har en sikkerhet over at musikken blir spilt bra så er det opp til meg å levere følelsene live. Jeg vet på hver eneste sang hvor jeg skal hente følelsene fra, så jeg sitter med en bekvem ro i kroppen akkurat nå. Men når det er sagt; Hvordan jeg skal huske elleve nye tekster, det vet jeg ikke helt enda så der er det et usikkhetsmoment. Med D-A-D spiller vi jo flest gamle numre som kommer av seg selv med bare noen få nye jeg må lære meg. Nå er det kun elleve splitter nye jeg må kunne, og hvordan det skal gå til blir riktig så spennende å se.

– Over til film; Du har en rolle i en av tidenes morsomste animasjonsfilmer «Ronal Barbaren». Hvordan havnet du i den?
– Herregud, det var morsomt! For å være helt ærlig tror jeg det handlet litt om å selge filmen, for jeg hadde bare en liten rolle som kun hadde én replikk og ellers sa «squaaaak». Det var en uavhengig film, så hvis de kunne ha Jesper Binzer på plakaten regnet de med å nå ut til flere. Men når det er sagt er det jo en fantastisk humor som også ligner veldig på den vi har i D-A-D, så sånn sett er det helt i tråd med det jeg er vant med å gjøre også. Jeg var uansett aldri i tvil om jeg skulle bli med når jeg ble forespurt for jeg kjente litt til de som laget den og regnet med at det kom til å bli en veldig morsom film, noe det også ble, og det var en riktig artig ting å få være med på. I etterkant har jeg sett den mange ganger og hold kjeft for en fet film!

– Hvordan ser da 2018 ut for Jesper Binzer?
– Det vet jeg ikke helt enda, men det jeg er sikker på er at min egen solokarriere er kun noe jeg kommer til å beskjeftige meg med da D-A-D ligger stille. Jeg har en fornemmelse at bandets aktivitetsnivå kommer til å være dynamisk, at vi ikke kommer til å kjøre på 100% hele tiden, og første halvdel av 2018 kommer nok til å foregå solo mens D-A-D kommer inn etter det og tar over mot slutten av året. Jeg vet allerede at jeg vil skrive en soloplate til, men den skal være like ærlig som den jeg gir ut nå med like ekte følelser. D-A-D skal være mer moderne enn mine soloting, vi skal låte tidsmessig riktig mens mine soloplater skal låte mer klassisk hard rock. Det blir i hvert fall spennende og morsomt å se hvordan det kommer til å bli fremover, det er sikkert og visst.

Opprinnelig publisert i Norway Rock Magazine #4/2017

,