Jeff Scott Soto – Mikrofonens flittigmaur, nå også med egne kvalitetsjern i ilden!

Jeff Scott Soto må være en av rockens mest effektive og travle sangere – i snitt har det kommet ca 2,5 utgivelser pr. år med ham siden han slo igjennom som Yngwie Malmsteens vokalist på midten av 80-tallet. Siden har han vært innom det meste mellom Journey og Trans Siberian Orchestra. Som soloartist har han derimot ikke gjort like stor furore, men vi tok en prat med mannen i anledning hans femte – og beste – soloalbum, «Damage Control».

Tekst & foto Geir Amundsen

– Hvor mange Jeff Scott Sotoer finnes det egentlig der ute? Ett enkeltindivid kan da umulig rekke alt det du visstnok har gjort de siste 20 år.
– Min mor har spurt seg det samme siden jeg var liten – jeg trives med å være travelt opptatt og takker ikke nei til noe jeg har lyst til, hvis det er en mulighet til å klemme det inn i skjema.
– Så, når tok du sist en ferie og reiste bort med kona?
– Haha, hun har heldigvis forlengst innsett at det ikke er noe poeng i å dra meg med til et tropisk strandparadis – etter et par dager begynner jeg å kjede meg og lengte til studio eller scenen. Når jeg er på turné i Europa, føler jeg at jeg er på ferie – da slapper jeg av og gjør det jeg elsker mest.
– Og nå er du ute med ny soloskive – din femte – og jeg synes den er det overlegent beste  du har gjort på egen hånd.
– Jo takk, det varmer å høre! Jeg hadde et klart bilde av hvor jeg ville med denne skiva. En av  fordelene med å være soloartist kontra bandmedlem er at jeg kan åpne de dørene jeg selv vil uten å måtte kompromisse og utforske de musikalske stilartene jeg selv har hatt lyst til. Og det har jeg gjort på alle soloskivene mine, men nå følte jeg at jeg ville gå tilbake til den stilen fansen kjenner meg for gjennom hele min karriere. Jeg ville ta de elementene jeg allerede er kjent for, den melodiøse hardrocken, og gjøre det enda bedre.
– Fansen syntes kanskje at forrige skive, «Beautiful Mess», var for funky og sprikende? Too messy? 
– Personlig elsker jeg den, det var en stilretning jeg hadde lengtet etter å utforske i årevis, og det var en skive jeg bare måtte gi ut og få ut av systemet mitt. Men uansett hvor  mye jeg koste meg med å lage den skiva, så følte jeg nå at det var på tide å rocke igjen. Planen var hele tiden å gå tilbake til røttene og igjen bli mer rocka.

– Når begynte du å jobbe med å skrive låter for denne skiva? Jeg har forresten ingen informasjon om hvem som har skrevet hvilke låter og hvilke gjester som spiller på hva.
– Det er en mengde folk involvert i denne skiva, både på komponeringssiden og blant musikerne. Jeg inviterte venner og kolleger fra bransjen som jeg håpet kunne bidra, ikke bare gutta fra solobandet mitt, selv om de er gnistrende musikere og låtskrivere, de også. Og siden jeg ville lage en rocka og melodiøs skive, inviterte jeg folk fra den sjangeren til å skrive med meg, for å lette arbeidet – og fordi dette er folk jeg alltid har hatt lyst til å samarbeide med! Gitaristen på de fleste låtene er Joel Hokstra, som til daglig spiller i Night Ranger, og som også har vært med meg i Trans Siberian Orchestra. Fantastisk gitarist og glimrende låtskriver. Jeg har også skrevet en låt med Jamie Borger fra Talisman, vi har alltid hatt en fin kjemi. Totalt er det tjueseks musikere involvert i denne skiva.
– Dave Meniketti fra Y&T er også med på en låt, sies det?
– Ja, han kom med i siste liten, mens vi egentlig drev og mikset skiva og alle låtene var fiks ferdig innspilt. Men det var Mike Vanderhuule, trommisen i Y&T, som spiller på denne låta, som nevnte at dette hadde vært en perfekt låt for Dave å spille på. Jeg hoppet på med begge bein og ba Mike spørre Dave om han kunne tenke seg å bidra med en solo, selv om det allerede var en gitarsolo på den, og jeg fikk skånsomt formidlet beskjeden til den gitaristen om at soloen hans muligens ikke kom til å bli brukt hvis Meniketti takket ja.
– Det var neppe populært.
– Han tok det pent, Dave Meniketti er veldig høyt respektert her i California! Han ble bortimot beæret over at Meniketti skulle erstatte hans solo! Dave ringte meg og sa ’ja’ og spurte hvorfor i all verden jeg ikke hadde spurt ham tidligere. Jeg har vært Y&T-fan siden jeg var på skolen, så lenge at jeg turde nesten ikke spørre. Men når han spør når jeg må ha soloen, og jeg svarer ‘Nå…?’ , så kaster han seg i bilen og kommer og leverer en klassesolo. Makan til kjernekar skal du lete lenge etter!
– Jeg vet, jeg intervjua ham i forrige nummer! Er det låta «Bonafide» han spiller på?
– Det stemmer fullstendig. Han er såpass lett gjenkjennelig på gitarspillinga, ja?
– Både på gitar og vokal. Har du planer om å turnere med denne skiva?
– Definitivt. Eeeeh…når kommer dette bladet på trykk?
– Ikke før i april.
– Ok, da kan jeg fortelle deg noe som egentlig er litt ’hysj-hysj’ et par uker til. Roger Taylor fra Queen er i ferd med å sette sammen et Queen Extravaganza Show – en massiv produksjon med storskjermer som viser Queen på høyden, og et band som leverer ekstakte versjoner av Queen-låtene. Noe à la det jeg har gjort med TSO, men dette blir så klart med Queen-musikk. Det blir tre vokalister involvert, og jeg er en av dem. Så vi kommer til å holde på med dette til utpå sommeren, kanskje til høsten, og så skal jeg så snart som mulig etter det ut med mitt eget band og spille låtene fra «Damage Control». Men jeg har lovet å gjøre denne Queen-greia først, og det gleder jeg meg til nå.
– Er Taylor og Brian May med på dette?
– De er med i planlegginga og produksjonen, men de kommer ikke til å spille eller turnere med dette. De vil ikke gjøre det samme som de gjorde med Paul Rodgers, de vil prøve nye veier for å holde Queen-arven i hevd. Så nå sender de et helt nytt og skreddersydd band ut på veien med en svær produksjon. Det høres kanskje snålt ut, men det kommer til å bli fett. Jeg ble plukka ut for å ta meg av de tyngre, rocka låtene, mens andre  synger poplåtene og balladene. Det holder ikke med en vokalist for å erstatte Freddie Mercury!
– Du har jobbet med Brian May tidligere, har du ikke?
– Ja, våre veier har krysset utallige ganger, og jeg er stolt over å kunne kalle ham min venn. Og jeg har vært massiv Queen-fan så lenge jeg kan huske, så uansett hva de ber meg om, anser jeg det som en stor ære å få lov til å bidra. Selv om jeg egentlig burde promotere min egen skive i tiden fremover. Men dette kunne jeg ikke takke nei til.

– Så da kan vi regne med å se deg på en norsk scene til høsten, altså?
– Jeg håper at vi skal få til noen konserter i Skandinavia, ja. Litt av problemet er kostnadene ved de store distansene der. På kontinentet er det aldri mange timers kjøring til neste spillested, men i Norge og Sverige må man nesten kalkulere annenhver dag som transportdag. Jeg har ikke fått noen henvendelser om konserter andre steder enn i Sverige, så vi får se hva vi får til. Det er vanskelig nok å få en turné til å gå i null, for ikke å snakke om overskudd.
– Du har vel aldri noengang spilt i Norge, såvidt jeg vet?
– Nei, jeg har kanskje ikke det, verken med Talisman eller med Yngwie. Jeg har derimot gjort konserter der med The SAS Band, som er prosjektet til Spike Edney, keyboardisten til Queen. Men det var et lukket arrangement, med flere vokalister, så det telles kanskje ikke. Så; ja, jeg kommer gjerne over med mitt eget band.
– Jeg var kjempefan av Talisman helt fra første skiva av, så det plager meg at jeg aldri fikk se dere på scenen.
– Ja, vanligvis er det aldri for sent, men i vårt tilfelle er det dessverre det.
– Jeg har sett dere live hver for dere, da! Jeg så trommis Jamie Borger med Treat, og jeg så nettopp gitarist Fredrik Åkesson med Opeth…og det var forøvrig en pussig Bosman-overgang, du…
– Ja, Fredrik var alltid litt utenfor når det gjaldt Talismans musikk. Han var veldig ung da han begynte i Talisman, og han så vel det som en fin karrieremulighet. Men han ville alltid spille hardere og tyngre musikk enn oss andre og ble ganske frustrert da Marcel (Jacobs, bass) oppdaget den mer funky stilen til Talisman. Så han pleide å klage fælt, typisk; ‘Jeg trodde jeg hadde begynt i et rockeband, mens dere vil være jævla Chili Peppers!’, haha! Men det er flott for ham at han endelig spiller i et skikkelig blytungt band, han var den suverent beste gitaristen Talisman noensinne hadde, og jeg håper vi kan gjøre noe sammen igjen en dag.
– Ikke som Talisman, vel?
– Nei, jeg ser det som helt utelukket at vi skal spille inn noe ny musikk under navnet Talisman med ny bassist, siden Marcel lagde de fleste låtene, spilte de fleste instrumentene på skivene og var en så viktig del av soundet. (Marcel Jacobs begikk selvmord i 2009) Men en slags avskjedsturné eller minnekonsert for Marcel kunne kanskje vært aktuelt. Jeg vil heller lage et par Talisman-aktige låter til soloskivene mine enn å lage en ny Talisman-skive.
– Ja, for fansen var det du og Marcel som var Talisman.
– Ja, med full respekt for de andre gutta, så var det nok slik.  Vi var de to som var med helt fra starten av, så de andre måtte bare respektere det da jeg sa at jeg ikke ville gjøre noe mer uten Marcel.
– Min første klubbkonsert noensinne var John Norum på Rockefeller i Oslo, med Marcel på bass. Noen har kalt ham en inspirasjonskilde, men han drepte nesten mine musikerdrømmer – ‘hvorfor gidde, jeg kommer aldri til å spille den jævla bassen så bra som han der!’
– Hahaha, ja jeg skjønner at han kunne ha den virkningen på unge vordende musikere! Han har hatt en veldig påvirkning på mange bassister, selv om noen har kalt ham en Billy Sheehan-kloning, og det kunne ikke vært lenger unna sannheten. Han var riktignok stor fan av Billy, som vi forøvrig turnerte sammen med på 80-tallet, da Billy spilte med Talas. Vi sto på siden av scenen og så på ham hver kveld. Men Marcel hadde en mye mer europeisk spillestil enn Billy, som stadig gjør det han kan for å briefe og spille flest mulig toner.
– Marcel var mye mer funky, også.
– Absolutt. Sett deg ned og lytt til det Marcel spiller – hør på tonevalgene, det er så kompleks og likevel så melodiøst at jeg ikke fatter hvordan noen kan spille sånn.

– Men når det var dere to som var Talisman, hvorfor ga dere ut to skiver under navnet Human Clay og en skive under navnet Humanimal?
– Marcel rappa Humanimal-navnet fra en Talisman-skive til et engangsprosjekt han skulle gjøre med flere forskjellige sangere – a la Phenomena-prosjektet på 80-tallet som Glenn Hughes og Ray Gillen sang på. Men i siste øyeblikk fant plateselskapet ut at de ikke ville ha flere sangere, og da var jeg den eneste de hadde signert kontrakt med, dermed ble det bare meg. Marcel spurte om jeg hadde noe imot det, og jeg syntes det ble litt rart og forvirrende for Talisman-fansen, som kanskje ville tro at dette var det nye bandet, men skitt au. Dessverre var plateselskapet elendig, promoterte ikke skiva og underslo alt av inntekter, for å gjøre en lang historie kort.
– Og, Human Clay?
– Det var et prosjekt Marcel og jeg gjorde mens Talisman lå midlertidig på is og mens Fredrik  prøvde andre greier. Vi gadd ikke begynne jakten på en ny gitarist, så vi gjorde dette som en duo, hvor Marcel spilte alle instrumenter. Så det var helt separat fra Talisman, men et godt påskudd for oss til å fortsette å jobbe sammen.
– Den eneste av dere i Talisman jeg ikke hadde sett på en scene før var deg, inntil i fjor sommer, på High Voltage-festivalen i London, med Michael Schenker. Hvordan endte du opp der?
– Hahaha! Det ble bestemt bokstavelig talt fem minutter før de skulle gå på scenen. Jeg var backstage og sto og snakket med Doogie White, som skulle synge med Schenker den kvelden. Og jeg hadde tidligere sunget en låt på et Michael Schenker Tribute Album og spurte om ikke Doogie kunne introdusere meg, jeg ville selvsagt gjerne møte ham. Og når jeg traff ham, sier han ‘Åh herregud! Det er jo Jeff Scott Soto! Du må komme på scenen med meg og ta en låt!’  Og jeg bare ‘Okaaaay? For å synge hva da?’ Og dette er faktisk mens han går mot scenen sammen med broren Rudolf, og han sier: ‘Du sang jo Doctor Doctor på skiva, så den kan du, og vi har autocue på scenen!’ Så da måtte jeg jo bare si: ’Ja, bare si ifra når jeg skal på!’
– Artig gig! Men, rotete! Det var så mange gjester at vi i publikum nesten ikke ante hvem alle var, engang.
– Ja, knall gig, og Schenker var i storform den dagen. Jeg har vært fan av ham hele mitt liv, så det var fantastisk å plutselig stå på scenen med ham og synge en av megaklassikerne.

– Kan jeg få et par ord om noen av de andre bandene du har vært involvert i opp gjennom årene? Som for eksempel W.E.T.?
– Jeg trenger litt mer enn et par ord for å snakke om W.E.T., men  kort fortalt var det et prosjekt plateselskapet Frontiers tok initiativet til. Men da vi begynte å jobbe sammen, fant vi en ekstremt bra kjemi som jeg ble veldig engasjert i. Så vi døpte bandet etter de tre moderbandene til oss som var involvert, altså W for Work Of Art, E for Eclipse og T for Talisman. Vi var så entusiastiske over sluttresultatet og responsen at vi fant ut at dette har vi lyst til å gjøre mer av. Så hvis du synes jeg høres hes ut nå, skyldes det at jeg har lagt vokal på de to første låtene på neste W.E-T.-skive idag.
– Ny skive? Jøss! Gleder meg, førsteskiva er strålende!
– Jepp! Vi jobber med ny skive for tiden.
– Igjen, hvor mange Jeff Scott Sotoer finnes det? Du er i studio med nytt band før soloskiva di er ute, og du skal turnere med Queenbandet…
– Haha, jeg gir meg aldri! Som en Duracellkanin!
– Førsteskiva er, som sagt, kanon, og det må ha vært en planke i trynet på  gutta i Journey, som akkurat da hadde avskjediget deg. Hvor mye ville du gitt for å se trynet på Neal Schon første gangen han hørte låta «If I Fell»?
– Hahahah! Veldig bra!

– Hvilket bringer oss til Soul SirkUS. (Et 2004-prosjekt bestående av JSS, Neal Schon og Deen Castronovo fra Journey, og Marco Mendoza på bass.)
– Soul SirkUS var jeg veldig engasjert i. Alle låtene var kanskje ikke like sterke, men Neal hadde allerede låtene klare før jeg kom ombord, så jeg måtte bare gjøre så godt jeg kunne med materialet han ga meg. Men, jeg er stort sett fornøyd med skiva, det er noen knallåter på den, selv om vi kunne tatt oss litt bedre tid og lagd noen sterkere låter. Jeg er stolt over å ha vært med på den og skuffet over at vi aldri gjorde noe mer med bandet.
– Men det førte jo til at du ble med i et annet band ved navn Journey, som du sang med i ett års tid.
– Det er nok en involvering som jeg er svært skuffet over utfallet av. Folk spør meg stadig vekk hva som egentlig skjedde, men jeg må bare gjenta at jeg vet ærlig talt ikke hvorfor jeg plutselig ikke var med i bandet. Fem år senere aner jeg ikke hva grunnene var, men det var alltid opp til dem, og i det lange løp var det nok best for alle at det gikk som det gikk. For de har nå fått en vokalist som jeg må innrømme passer bedre inn enn det jeg gjorde, og hadde jeg fortsatt med dem, ville jeg nok nå vært møkke lei av å synge «Don’t Stop Believing» hver eneste kveld.

– Og hvordan var det å synge med svensken?
– Svensken? Ah! Yngwie! Jeg har svært blandede følelser ovenfor ham. Han har et rykte for hvem og hva han var dengang på 80-tallet, og jeg måtte leve med ham mens han var på sin verste egotripp, med en mildt sagt vanskelig personlighet. Jeg måtte bite i meg mye den gang, for det var jo min første store sjanse. Men det må sies at Yngwie har blitt voksen, og pr idag er han en fin fyr som jeg liker veldig godt og kan kalle min venn. Jeg kunne ikke tenke meg å jobbe mer med ham, men mest fordi vi gjør forskjellige musikalske ting nå. Men jeg er takknemlig for at han ga meg sjansen og stolt av hva vi gjorde og hvordan vi gjorde det.
– Hvor merkelig er det for en amerikaner med puertoricanske røtter å synge teksten til «I Am A Viking»?
– Hahahah! Den var ikke så vanskelig som «Disciples Of Hell» var! Jeg er oppvokst i en strengt katolsk familie, og jeg husker jeg gremtes over hvordan jeg skulle forklare dette til min mor – om prester og hekser og besvergelser, og så dette midtpartiet, hvor jeg bortimot hyller Satan selv. Så jeg bare: ‘Eh, mamma, jeg mener ikke noe med det, det var denne svenske fyren som skrev teksten, og det er bare på gjørs!’ Så den var tøffere å vri seg unna enn «I Am A Viking», det var bare å drømme seg bort på et vikingskip mens jeg sang!
– Og, så har du turnert med Trans Siberian Orchestra i det siste. Det er et av disse bandene som er massive i USA, men nesten totalt ukjente i Europa.
– TSO er enorme i USA, ja! Det var et metalband ved navn Savatage som transformerte seg til TSO under regi av produsent Paul O’Neill. Dette er konseptalbum med enorme sceneproduksjoner og mange musikere og vokalister, og det trekker sykt mange folk på konsertene. Vi spiller glatt for 40-50.000 folk pr. kveld.

– Er det i det hele tatt noen artister igjen som du kunne tenke deg å samarbeide med, som du ennå ikke har jobbet med?
– Joda, det er ennå et par! Å få gjort noe sammen med Prince, hadde selvsagt vært en drøm, men det er jo ganske usannsynlig. Hvis Steve Vai hadde ringt, ville jeg vært svært interessert. Og Nuno Bettencourt tenker musikk på samme måte som meg, jeg tror et samarbeid mellom oss to kunne vært svært fruktbart og spennende. Jeg prøvde å få ham med på «Damage Control», men han var for travel med å turnere med Rihanna.
– Hvis han hadde ringt deg og tryglet deg om å bli den nye vokalisten i Extreme i 2013 (siden du ikke har tid i år), hadde du slått til da?
– Hvis han hadde villet starte et nytt band med meg, ville jeg vært veldig klar. Men jeg er ikke lenger interessert i å være erstattervokalist i et etablert band og synge andres låter. Det er et par band som jeg rett og slett ikke har kunnet si nei til, som Journey og Queen, men ellers vil jeg i tiden fremover heller fremføre låter som jeg selv har vært med å skrive.