Jeff Scott Soto – en musikalsk kameleon

Man vet aldri helt hva man får med en ny skive fra Jeff Scott Soto. Han er kanskje mest kjent som vokalisten i Journey, Talisman, Sons Of Apollo og med Yngwie Malmsteen, men hans soloskiver og med bandet Soto har omfavnet alt fra funk og AOR til moderne metal. Med sin syvende soloskive ”Wide Awake (In My Dreamland)” er han tilbake i den melodiøse rocken. En telefon til California var på sin plass. 

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Lexie Boezeman Cataldo

Livefoto: Anne-Marie Forker

– Vet du, Jeff, sist gang jeg så deg var også aller siste gang jeg var på konsert før verden stengte ned. Da var du i Drammen med Sons Of Apollo, 2.mars.
– Ja, jeg husker det! Og det var så jævli kjipt fordi vi følte virkelig at vi var i dytten da, at denne turnéen og denne skiva kom til å ta bandet opp på neste nivå. Det var rett og slett vondt å måtte avbryte og dra hjem. Jeg får fortsatt vondt når jeg tenker på det!   
– Hvor mye av turnéen måtte dere avlyse?
– Alt, så og si! Vi hadde akkurat begynt på Europaturnéen, og så skulle vi rett til Sør-Amerika etter det. Hele turnéen er allerede utsatt tre ganger, og nå som det ser ut som om Europa blusser opp igjen, er jeg stygt redd for at det må utsettes enda en gang. 
– Ja, vi åpnet opp for tidlig, og nå (mid-oktober 2020) er det verre enn noensinne. Da dere reiste hjem i mars, var dere alle enige om at det var det rette å gjøre, eller følte dere at det var en storm i et vannglass?
– Nei, vi skjønte alle at her var det bare å pakke sammen og komme seg hjem, selv om vi fikk mye tyn fra både fans og lokale konsertpromotører, som truet med søksmål. Det var særlig i de landene som ikke var rammet enda, som mente at det ikke var noe problem å komme dit og i det minste gjøre konsertene der. Og to uker senere var disse landene hardest rammet. Man må visst stå i det selv for å skjønne alvoret.
– Ja, ser den – i starten tenkte jeg også at ’hallo, dette er vel ikke verre enn en tøff influensa?’
– Ja, jeg trodde også at det ville være under kontroll i løpet av et par uker, og at vi deretter kunne fortsette som normalt. Og her sitter vi, over et halvt år senere.
– Så hva har du gjort siden mars? Bare holdt deg hjemme i California?
– Ja! Men imens har jeg vært særdeles kreativ, og sikkert lagd nok musikk til fem skiver, i tillegg til diverse sessions og online-opptredener. Hver dag begynner jeg på noe nytt. Vi har spilt inn et nytt W.E.T.-album som kommer i januar (anmeldelse her!), jeg har gjort all vokalen på (Whitesnake-gitarist) Joel Hoekstras nye album, jeg har vært med og skrevet og produsert en skive for et nytt band ved navn Spektra, hvor jeg sang alle melodiene på demoene fordi jeg skrev låtene, så joda, jeg har holdt meg engasjert!
– Som alltid!
– Ja, ikke sant? Men det å holde meg hjemme har vært utrolig bra for stemmen min. For en gangs skyld må jeg ikke være forsiktig for all slags vær og klima fordi jeg skal synge to timer på scenen hver kveld. Jeg har slappet av og tilbragt tid med kona og barna, og bare gått i studio og sunget når jeg har følt for det, uten noe press. Jeg har bygd opp en ny motstandsdyktighet som jeg ikke har hatt på mange år! Og ikke minst er det godt å kunne sove i sin egen seng og våkne opp sammen med kvinnen i mitt liv, dag etter dag, uke etter uke! Det er mange år siden jeg har følt meg så uthvilt.

– Jeg har hørt på den nye skiva di, ”Wide Awake (In My Dreamland)” de siste par ukene, og her er den Jeff som jeg lærte meg å like på 90-tallet! Hvor involvert har du vært i å lage denne, når det meste har foregått i Italia mens du satt der i California?
– Alt har foregått i Italia, faktisk. Jeg har sluttet å skrive musikken til mine soloalbum, jeg tror ikke jeg har skrevet både musikk og tekst/melodi siden ”Lost In The Translation” (fra 2004). Og det er fordi jeg nå foretrekker å jobbe med dyktige musikere som er mye bedre til det de gjør enn det jeg er. Hvis jeg skal jobbe med en låt som er gitardrevet, så vil jeg heller gjøre det med en musiker som ikke bare er en dyktig låtskriver, men også en dyktig gitarist som kan gjøre ting med låten som jeg aldri ville tenkt på en gang! Jeg synes det er bedre å la de som skal spille instrumentene skrive låten, og la meg gjøre det som jeg gjør best – lage melodilinjene og teksten. Og denne skiva var intet unntak. Alessandro DelVecchio skrev all musikk og spilte inn alle instrumenter på alle låtene i sitt eget hjemmestudio før han sendte de over til meg. Så la jeg på vokalen før han fikk en ekte trommis og en glimrende gitarist til å fullføre bildet.
– Jeg ble virkelig imponert over gitaristen (italienske Fabrizio Sgattoni) – en kar jeg aldri hadde hørt om før.
– Det hadde ikke jeg heller, jeg har enda ikke møtt fyren. Han er en venn av Alessandro, som i årevis har hatt lyst til å involvere Fabrizio i en av skivene han jobber med. Og det ble da omsider den nye JSS-skiva. Da jeg la på min vokal, var det kun Alessandro på opptaket, så da jeg omsider fikk høre det ferdige resultatet med ekte trommer og vokal ble jeg blåst i bakke. ’Hvem er han gitaristen, hvor kom han fra?!’ Og Alessandro svarte bare ’Jeg sa jo det!’.
– Jeg så nettopp videoen til ”Without You”, og det høres jo ut som en tidløs klassisk rockeballade fra 70-tallet.
– Ja, helt enig. Alessandro sa før han begynte å jobbe med denne skiva at han ville prøve å kombinere alle de beste elementene med min stemme fra hele min karriere. Så derfor hører du mye Talisman her, og mye fra andre ting jeg tidligere har gjort. Ikke plagiere låtene derifra, men hente inspirasjon fra de skivene han elsket mest. Men på ”Without You” hadde han tenkt at siden jeg er massiv Queen-fan, ville han lage en låt i den litt eksperimentelle stilen, med multiple lag med lyd i 70-tallsstil.

– Du nevnte Talisman, og det høres veldig tydelig i skivas andre låt, ”Mystified”.
– Det er helt riktig. Jeg var så stressa da jeg skrev krediteringene til platecoveret at jeg helt glemte å føre på at introen på den låta blir spilt av min gitarist fra Soto, Jorge Salan. Den, og soloen på ”Between The Lines” som spilles av min venn August Zadra, er de eneste gitarsoloene som ikke spilles av Fabrizio.
– ”Between The Lines” er låta som David Coverdale skulle ønske han hadde skrevet til ”Flesh & Blood”-skiva si.
– Haha! Tja, litt i den stilen ja. Men jeg er litt overrasket over at ingen har påpekt at ”Mystified” kan minne om en gammel Talisman-låt ved navn ”Mysterious (This Time It’s Serious)”. Og jeg ga faktisk låten den tittelen som et lite nikk til fortida der. Samme med ”Between The Lines”, der sneik jeg inn ordet ’between’ i tittelen fordi den minte meg litt om en annen Talisman-låt, ”Just Between Us”.
– ”Paper Wings” oser også av Talisman.
– Helt enig! Den het egentlig ”Broken Wings”, men siden jeg allerede har gitt ut en låt med W.E.T med tittelen ”Broken Wings”, og det finnes en stor hit med Mr. Mister ved det navnet, så ville jeg ikke gi ut enda en, og få folk til å lure på om jeg spilte en cover av en cover, haha! Så jeg måtte finne et annet ord som kunne forklare hva teksten handler om, og ved å bruke ordet ’paper’ synes jeg nesten at det forsterker meningen, siden papir er så skjørt, det kan rives, det kan krølles, det kan brennes. En papirvinge er mye mer skjør enn en knekt vinge.
– Det må være frustrerende å ikke kunne turnere en skive du har spilt inn. Nå er den i praksis ute av dine hender, det er ikke mer du kan gjøre, og jeg antar det er konserter du tjener penger på, ikke platesalg?
– Joda, men jeg tjente uansett ikke så veldig mye på soloturnéer eller med Soto. Det var mer et påskudd for å komme ut, møte fansen, ha det gøy med bandet og spille låtene fra egen katalog. Jeg vet ikke om jeg hadde turnert denne skiva selv om det hadde vært mulig. I tida fremover kommer jeg nok til å fokusere på å turnere med Sons Of Apollo og Trans-Siberian Orchestra. Jeg blir 55 år i neste måned, og jeg ser ikke helt for meg at jeg skal fortsette å turnere i en minibuss, sove på billige hoteller og spille for et par hundre fans for resten av livet. På et tidspunkt må jeg ta et valg. Jeg vil heller drøye med å turnere inntil det er et større marked, og blir det ikke det, så tror jeg nok at turnélivet er over for min del.
– Alessandro må være en av de mest produktive musikerne i bransjen, han må jo skrive og spille inn et par låter i uka! Når sover den mannen?
– Jeg har vitset om det i årevis, jeg tror ikke han er menneskelig, for han sover aldri. Jeg tror kanskje noen skifter batterier på ham og oljer leddene hans annenhver uke. Han er ikke av kjøtt og blod.
– Jeg har fleipet med Mike Portnoy om at han har en bataljon med kloner stående klar til å steppe inn i ethvert band på turné eller i studio…
– Hahah!
– …men jeg kunne jo sagt det samme om deg, så det var jo bare et tidsspørsmål før dere to dukket opp i samme band.
– Ja, det er sant – utrolig at det tok så lang tid før det skjedde! Men Mike og jeg har den samme motivasjonen for å gjøre så mye. Det har ingen ting å gjøre med at vi ønsker å tjene mest mulig penger, eller at vi er arbeids-narkomane. Det skyldes at vi begge er glade i mange forskjellige typer musikk, ikke bare én sjanger. Spesielt for ham som hadde vært i Dream Theater i over tyve år – han var veldig sugen for å spille noe annet enn progmetal. Mine største helter og inspirasjonskilder er utvilsomt Queen, og det er jo både en drøm og et mareritt, med tanken på hvor vidtspennende deres musikk var. Jeg har alltid følt at jeg ville ha stor variasjon i det jeg gjorde musikalsk, akkurat som Queen hadde. De er bortimot det eneste bandet som har kommet unna med å lage alt mulig fra prog og metal til ballader, pop og kabaret. Og det er marerittet med dette – de fleste av mine fans vil at jeg skal høre slik eller slik ut. Så hver gang jeg gir ut en ny skive, er det alltid noen som mener at jeg burde gå tilbake til den stilen eller den stilen. Det er alltid fornøyelig å lese kommentarene i sosiale media! Så ja, om du kun liker en type musikk, så vil du slite med å høre på alt jeg gir ut. Sons Of Apollo høres ikke ut som Talisman, Talisman høres ikke ut som JSS, JSS høres ikke ut som W.E.T… jeg liker å kunne ha hele spekteret.

– Du nevnte at Sons Of Apollo har utsatt årets turné til 2021 – dere har ikke begynt å tenke på neste skive, nå som dere alle er hjemme og har bedre tid?
– Ikke egentlig. Det har blitt nevnt at kanskje vi skulle benytte dødtida under Covid på jobbe med nytt materiale, men det ble med praten. Vi føler alle at vi lagde en knallbra skive med ”MMXX” (anmeldt her!) som vi ikke fikk sjansen til å promotere skikkelig, så vi er liksom ikke ferdig med den enda, vi vil ikke at den skal bli avglemt. Så jeg tror ikke vi fokuserer på nye låter før vi har fått turnert det som fortsatt er vår nyeste skive. Vi er alle fem av samme oppfatning, vi vil fullføre det vi har begynt på! 
– Du nevnte også at du har jobbet med et nytt band ved navn Spektra – men det er stort sett karene fra Soto-bandet ditt, er det ikke?
– Ja, det er de to brasilianerne i Soto. BJ som spiller keyboards og gitar i Soto, er egentlig vokalist, og derfor er han helt essensiell på scenen med Soto for å få vokalen og koringene til å fungere, der vi ha en sterk stemme ved siden av min. Og nå skal endelig verden få høre ham på egen hånd.
– Og der er det igjen du og Alessandro som har skrevet låtene og produsert?
– Ja, stemmer, jeg har skrevet det meste av melodiene og tekstene, og produsert sammen med Alessandro.
– Er dette første gang du har vært kun produsent i studio, og ikke vokalist?
– Nja, jeg har gjort det før. Her hadde jeg mest fokus på BJs vokal, og satt og gikk igjennom alle melodilinjene sammen med ham før han spilte det inn, siden det er jeg som har lagd de!
– Hvordan har det seg at du har flere brasilianere i bandet ditt? Er ikke det tungvint å ha halve bandet på et annet kontinent?
– Da jeg satte sammen et nytt liveband i 2009, innså jeg at det meste av turneringen foregikk i enten Europa eller i Sør-Amerika. Med fem amerikanere i bandet ville det bli veldig dyrt i lengden med tanke på de lange flyturene. Jeg fant ut om jeg kunne ha to europeere i bandet og to søramerikanere, så ville vi kutte transportutgiftene kraftig.  Og det funker! Det er færre visum å ta hensyn til, færre flybilletter osv. Dessverre sluttet den ene europeeren ganske kjapt, så jeg fikk en amerikansk bassist, David Z, og da han døde ( i en bilulykke på turné med Adrenaline Mob i 2017) fikk vi inn nok en amerikaner. Så joda, pr nå funker dette bedre for meg enn det funker demografisk på turnéen.

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2020

,