Jeff Lynne’s ELO @ Oslo Spektrum

Fredag, 14.september

Tiår har passert siden Jeff Lynne’s Electric Light Orchestra sist gjestet Norge. Forventningene var derfor høye til fredagens konsert i Oslo Spektrum. Lynne, som ikke er verdens mest aktive artist men som like fullt har utgitt jevnt og trutt gjennom et halvt århundre, har et stort repertoar å velge fra. Årets turné har ingen konseptuell karakter, noe som gjør nitti minutter akkurat nok til å by på en neve hits. Og det var også presist hva vi fikk – fra første anslag til siste brekk kom låtene som perler på snor, effektivt formidlet i kraft av smakfulle arrangementer, stødig samspill og flott lydproduksjon. Faktisk kan jeg ikke huske å ha hørt finere lyd i Spektrum. Det må i så fall ha vært under David Bowies konsert i 2003.

Lynnes lange fartstid og mange utgivelser gjør at mye faller bort. Vi fikk ingen «Shangri-La» og ingen «Waterfall». Ei heller fikk vi høre mer enn én låt fra 2015s glimrende «Alone in the Universe». «When I was a Boy» låt til gjengjeld utmerket, og jeg applauderer inkluderingen av smått absurde «Rockaria!» fra mesterverket «A New World Record». Det slår meg at Lynne faktisk kunne ha spilt hele «A New World Record», eller hele «Face the Music» eller «Eldorado», uten å tråkke på for mange tær. Lydproduksjonen ville også ha båret det. En nitti minutter lang slagerparade kunne imidlertid ikke vært stort annerledes enn det som ble oss til del. Således gjorde han alt riktig.

Dagsavisene har allerede rukket å klage over Lynnes passive holdning, over hans anonymitet og manglende utstråling. De må ha gått på konsert med forventninger om å se noe annet. Lynne er låtskriver og komponist – han lever for å skrive og formidle verker, ikke for å danse sammen med oss rundt leirbålet. Jeg kan vanskelig forestille meg hvordan Lynne kunne ha toppet dette, i hvert fall all den tid turnéen har slager-form. Det skal tilføyes at hans rikt befolkede orkester gjorde en utmerket jobb, og at sceneproduksjonen var lekker, komplimenterende og effektiv.
 
Jeff Lynne sitter på sangskrivertradisjonens høyeste trone. I tillegg er han selve lydteksturens mester. I en alder av sytti er han fortsatt blant de aller, aller beste.
 

5,5/6 | Bjørn David Dolmen

Fotos: Anne-Marie Forker

,