Jason Bieler – musikk for verdens undergang

Jason Bieler er kanskje mest kjent som gitaristen i Saigon Kick, det amerikanske bandet som ga ut fire skiver med varierende suksess på 90-tallet (og en liten hit i balladen ”Love Is On The Way” i 1993), samt at han spilte i en tidlig versjon av Talisman med Jeff Scott Soto. 23 år etter sitt første soloalbum er han klar med det andre, ”Songs For The Apocalypse”, hvor han har med seg en lang rekke av celebre gjester – folk som Devin Townsend, Jeff Scott Soto og musikere fra band som Guns N Roses, Extreme, Megadeth og Queensrÿche.  

Tekst: Geir Amundsen

– Vi får starte med det obligatoriske 2020-spørsmålet; Hvordan er corona-situasjonen der du er? Og hvor er du?    
– Jeg er i Charlotte i North Carolina. Som alle andre har jeg holdt meg mest hjemme de siste månedene. Det ble jo ganske tidlig stengt ned under den første bølgen, men nå kommer den andre bølgen rullende inn – jeg ser ikke mye håp for USA, haha!
– Og nå til helga er det Thanksgiving hvor alle amerikanere skal på reisefot til familien i hjembyen?
– Ja. De jeg kjenner tar ansvar og forholdsregler og er smarte, men halvparten av amerikanerne er jo fullstendig skrudd i hue! Har dere hatt mange dødsfall i Norge?
– Foreløpig har vi klart oss bedre enn de aller fleste andre land, det er vel nå rundt 300 døde siden dette startet i mars.
– Hah, her nærmer vi oss styggfort 300.000, mest i verden! We’re #1! We’re #1! We’re #1!

– La oss snakke musikk i stedet! Jeg var fan av Saigon Kick da dere ga ut fire skiver på 90-tallet, og så gjorde du én skive med Super Transatlantic (med Pat Badger fra Extreme på bass) i 2000, og siden har det vært ganske stille. Ingen nye skiver, og såvidt jeg vet har du ikke spilt noe særlig konserter her i Europa. Og da går du under radaren her. Hva har du brukt det 21. århundret til hittil?   
– Jeg startet mitt eget plateselskap og begynte å produsere andre band, som bl.a. Skindred, Nonpoint, Karnivool og Sikth. Jeg er veldig stolt over hva vi oppnådde, og det var utrolig gøy å jobbe med. For 5-6 år siden ble jeg litt sugen på å lage musikk selv igjen, så jeg begynte å legge låter ut på Bandcamp ( jasonbieler.bandcamp.com) – men greia mi var at låten skulle skrives, spilles inn, mikses og legges ut i løpet av 24 timer. Jeg gadd ikke all den driten med å bruke ukesvis på å justere reverben på skarptromma, liksom! Jeg ville bare bli en bedre låtskriver. Etterhvert hadde jeg lagt ut 150 låter, og disse fikk en egen liten kult av følgere. Så dukket det opp en del muligheter som fikk meg tilbake på scenen. Jeg gjorde en del akustiske konserter med min gode venn Jeff Scott Soto, jeg ble tilbudt å spille på noen av Monsters Of Rock-cruisene, og etterhvert kom plateselskapet Frontiers på banen og lurte på om jeg ikke ville lage en skive. Og selv om jeg hadde mitt eget selskap, så innså jeg at jeg aldri ville komme i mål med noen skive med mindre noen andre satte en tidsfrist for meg. Så det at de ringte meg annenhver uke og purra på resultater, hjalp veldig på å faktisk komme i mål. 
– Ja, Frontiers er flinke til å dra gamle helter fra 80- og 90-tallet inn i studio igjen.
– Jeg regner med at det bare er et tidsspørsmål før de innser at de har signert Jason Bieler og ikke Justin Bieber, så jeg skyndte meg å bruke opp det enorme forskuddet de ga meg så fort som mulig, hahaha!

– Når begynte du å jobbe med denne skiva for alvor? (Anmeldelse her!)
– I mars, tror jeg…
– Det var vel da alle plutselig fikk masse tid til overs…
– Ja, planen min var egentlig å invitere rundt 30 av mine musikervenner til å gjeste på skiva, og om jeg var heldig fikk jeg ja fra fem av de, for jeg trodde resten kom til å være for opptatte til å delta. I stedet fikk jeg ja fra alle sammen, jeg endte opp med å ikke ha nok låter til alle.
– Jeg regner med at du jobbet alene hjemmefra?
– Ja, de fleste musikere har jo et hjemmestudio og kan gjøre sin del fra sitt eget hjem, så det ble mye filsending frem og tilbake. Jeg vil jo at skiva skal gjøre det bra, men det viktigste for meg var å få jobbe sammen med mine venner, musikere som jeg respekterer dypt. Bare det at de har sagt ja til å bidra på min soloskive, er en seier for meg.   
– Men alle disse folkene, fra Devin Townsend til Bumblefoot, regner du som dine personlige venner?
– Ja, det er alle folk som jeg har kjent i mange år. De er såpass travle og turnerende musikere at vi henger ikke akkurat sammen hver helg, men vi holder hyppig kontakten per telefon eller gjennom sosiale media. David Ellefson (fra Megadeth) har jeg kjent i evigheter, men vi ble gode venner for noen år siden da vi var på samme musiker-konferanse. Jeff Scott Soto har vært en god venn i 30 år, og han introduserte meg for Bumblefoot (ex-Guns N Roses) etter at de to dannet Sons Of Apollo sammen. Todd (La Torre, Queensrÿche, intervju her!) møtte jeg på Monsters Of Rock-cruiset for 3-4 år siden, og så videre.
– Det er snodig at du og Jeff Scott Soto (intervju her!) aldri har gjort noe mer sammen de siste tre tiår enn å delta på en låt på hverandres soloskiver. Dere har aldri vurdert å danne et band eller lage en skive sammen?
– Joda, vi har snakket om det, men han er jo så sykt travel, og jeg har vært opptatt, så vi har liksom aldri funnet et vindu som passet for begge til å gjøre noe såpass tidkrevende. Men det hadde vært gøy, og vi har begge lyst, så jeg tror nok vi kommer til å gjøre noe mer sammen – en gang.
– Ja, det virker som om dere har en litt felles musikalsk filosofi.
– Jeff ga meg min første mulighet innen musikken, da jeg var 18-19 år gammel, for å komme til Europa og gjøre en turné sammen med ham og Marcel Jacob, bassisten fra Rising Force. Så jeg skylder Jeff mye, vi hadde kanskje ikke pratet sammen nå uten ham.
– Og det var i en tidlig versjon av Talisman, ikke sant? Jeg elsker det bandet. Det plager meg fortsatt at jeg aldri rakk å oppleve de live.
– Marcel var en utrolig musiker, og en mentor for meg. I ettertid ser jeg jo at han ikke var så mye eldre enn meg, men på det tidspunktet hadde han allerede turnert verden rundt sammen med Yngwie Malmsteen, som da var på sitt største, så Marcel fremsto for meg om et orakel som kunne alt og hadde opplevd alt. Han hadde ekstremt stor innflytelse på meg. Og de andre to kunne ikke fordra at jeg var dypt inne i band som Jane’s Addiction, så jeg fikk aldri lov til å spille musikk i turnebussen eller i garderoben, haha. Jeg hadde en fot i den alternative rocken og en fot i den klassiske hardrocken.
– Pussig at du nevner Jane’s Addiction, for jeg hører så mye påvirkning fra de i musikken din, at jeg hadde tenkt å spørre deg hvor stor fan du er.
– Jeg så de som forband for Iggy Pop i Miami, og det var kanskje 30-40 stykker i lokalet mens de spilte. Dette var i 1988, mens puddelrocken var på sitt største, men jeg følte meg aldri som en del av det miljøet der. Jeg var ikke en sånn kjekk blond sanger med spandex og digert hår, så jeg følte meg litt hjemløs musikalsk. Jeg passet liksom ikke inn noe sted. Og så fikk jeg se Jane’s Addiction på scenen, og det var så mektig! På den tiden var det noen få band, som de og Soundgarden, som drev med alternativ rock som var både tungt og mektig, og det var ikke så tåpelig som mange andre band var da. Jeg har aldri vært fan av å skrive låter om lekre damer og raske biler. For all del, det var mange klassiske knallbra låter og band fra den epoken, men det var aldri helt min greie. Så Jane’s Addiction endret virkelig mye for meg og introduserte meg for en helt ny verden musikalsk.

– Da Saigon Kick fikk sin radiohit med balladen ”Love Is On The Way” i 1993, var det en velsignelse eller en forbannelse for bandet? Plutselig fikk dere fans som trodde dere var det nye Simon & Garfunkel!
– Ja, det var en merkelig opplevelse. Vi lagde alltid svært varierte skiver – det gjør jeg fortsatt! Og jeg brydde meg aldri om hva som var de nyeste trendene – om jeg ville lage noe skikkelig hardt, så gjorde jeg det. Ville jeg lage en akustisk ballade, så gjorde jeg det. Jeg elsker faktisk alt fra Barry Manilow til Meshuggah, all slags musikk, så jeg ville ikke holde meg til én stil, noe som gjenspeilte seg i den første skiva. Vi hadde aldri trodd at den låten skulle bli noen hit. Jeg husker at vi var i Mexico og spilte inn en video da vi fikk telefon fra Doug Morris, sjefen for Atlantic, om at ”Love Is On The Way” var i ferd med å bli en kjempehit etter at radiostasjoner i Florida hadde begynt å spille den. Og det skjedde på feil tidspunkt – balladen var den femte singelen fra skiva (”The Lizard” fra 1992), og ”Love Is On The Way” var først bare b-sida av en annen låt! Så vi hadde liksom en siste hit før puddelrocken var stein død og grungen tok fullstendig over. Og vi falt mellom to stoler – hair metal-fansen likte aldri oss noe særlig, vi var for sære. Og på grunn av balladen ble vi aldri akseptert av grunge-bevegelsen. Dermed havnet vi i et slags ingenmannsland sammen med band som Kings X og Extreme. Men til syvende og sist kan man ikke klage over å ha en låt som blir likt av millioner av mennesker og gir bandet ditt uvurderlig eksponering. Vi var utrolig heldig som tross alt oppnådde noe slikt, andre band bruker hele sin karriere i håp om å oppnå halvparten.
– Det åpnet vel noen dører for dere, antar jeg?
– Joda. Men det forårsaket også at det ble smelt noen dører i trynet på oss også! Haha!  
– Band som Extreme og Mr.Big opplevde jo lignende ting – at de ble stemplet som pusete balladeband fordi de fikk en hit som overhodet ikke var representativ for musikken deres.
– Ja, Extreme-gutta ble vi godt kjente med. Vi turnerte mye sammen på den tida, og Pat (Badger, bass) er fortsatt blant mine beste venner og spiller på skiva mi.

– De siste 6-7 årene har du stablet Saigon Kick på beina igjen og gjort konserter i USA – men ingen av de gutta er med på skiva di, utenom Ricky (Saunders, trommer)?
– Ja, vi gjorde en håndfull konserter i 2013-15, og det var knallhyggelig å ikke ha lyst til å drepe hverandre, og begrave stridsøksen midlertidig. Men det er bare å innse at enkelte ting kommer ikke til å funke i lengden, og dette var en av de. Jeg ønsker de andre gutta alt godt, men jeg var ikke så lysten på å ta Saigon Kick noe videre utover noen få gigs for moro skyld. Jeg føler at ”Songs For The Apocalypse” er mitt første offisielle soloalbum, og jeg ville ikke at det skulle knyttes tett opp til Saigon Kick. Det blir det jo uansett, som en referanse, men jeg ville ikke at skiva skulle bli en slags Saigon Kick light med flere ex-medlemmer. Jeg er fortsatt nær venn av Chris (McLernon, bass), og Ricky steppa bare inn bak slagverket i en kortere periode, så teknisk sett var han aldri et medlem av Saigon Kick. Men ja, det var et bevisst valg fra min side å holde dette separat fra det bandet. Selvsagt kommer folk til å sammenligne og dra paralleller, siden jeg skrev det meste av musikken i Saigon Kick også, så min DNA er naturlig nok over det hele.

– Har du noen planer om å turnere med disse låtene, med en gang det er mulig? Nå som skiva er levert til Frontiers, så er det ikke så mye mer du får gjort for å promotere den – annet enn å prate med fyrer som meg.
– Ja, jeg elsker å turnere og spille konserter! Hvis jeg er litt optimistisk, så er kanskje verden tilbake til noenlunde normalt når vi nærmer oss sommeren. Når folk begynner å føle seg trygge. Jeg har fått så utrolig mye gode tilbakemeldinger fra både media og fans, over all forventning. Jeg syntes bare det var kult å få spille inn en skive sammen med vennene mine, og hadde ingen som helst forventninger til at den skulle få noe særlig oppmerksomhet, men om det fortsetter som nå, så er det absolutt liv laga for å gjøre en turné. Og disse låtene hadde vært utrolig gøy å gjøre på en scene.
– Vet du allerede hvem som blir med i bandet ditt på en turné?
– Det blir rundt førti stykker, for alle er gira på å bli med! Men nei, jeg må bare se hvem som er tilgjengelige når vi har datoer klare. Jeg er utrolig heldig som har fått så mange dritflinke folk til å bidra på skiva. Og det er ganske stilig at jeg har med folk som Clay Cook, som til daglig spiller gitar i Zac Brown Band (et av USAs mest suksessrike countryband). Jeg er virkelig stolt over at vi har et såpass vidt spekter av musikere som gitaristen til Zac Brown Band og Devin Townsend på samme skive! Det er jo umulig å få med alle på hele turnéen, men jeg håper at alle har muligheten til å dukke opp på og bidra på en konsert eller tre i løpet av turnéen. Hele gjengen kjenner jo hverandre, og følger med på hverandres musikk. Butch Walker syntes det var stor stas å få spille på en låt sammen med Dave Ellefson. Det føles veldig organisk og kult, så forhåpentligvis kan vi gjenskape dette på en scene.
– Forresten, sistelåta på skiva di, hva pokker skal den forkortelsen bety? ”FKSWYSO”?
– Hehe. Det står for Fat Kid Swimming Without Your Shirt On.
– Ja, så klart. Det burde jeg skjønt. Dumme meg. Du har noen andre snodige titler også, som ”Horror Wobbles The Hippo”?
– Jeg syntes låta hørtes ut som noe fra en snål film, og assosierte bare derifra. Mange av titlene og tekstene er bare innfall som jeg i ettertid knapt kan forklare selv engang, jeg lurer ofte selv på hva i helvete jeg tenkte på! Jeg har lært å ikke stille spørsmål med hva hjernen min kommer opp med! Men den låta bare føles som om den bør hete ”Horror Wobbles The Hippo”. Av og til rettferdiggjør musikken navnet. Som med Led Zeppelin – er det faktisk verdens kuleste bandnavn, eller synes vi det bare fordi Led Zeppelin var verdens kuleste band?

– Jeg leste nettopp en artikkel om at en ung Marilyn Manson var stor fan av Saigon Kick og pleide å henge på øvingslokalet deres. Stemmer det?
– Jada, det er riktig det! Alle i rockemiljøet i Florida kjente hverandre på den tiden, vi var venner og støttet hverandre. Han var stadig innom øvingslokalet vårt, og skrev faktisk den aller første artikkelen om Saigon Kick, for en skoleavis som han skrev for da. Faktisk, på coveret av førsteskiva vår kan du se et bilde av noen håndmalte boots som Matt (Kramer, vokal) har på seg – de var det han som hadde malt.
– Jeg ser nå at han, eller rettere sagt Brian Warner, står faktisk på takkelista til bandet på platecoveret.
– Ja, vi var kompiser, han var alltid en smart og veltalende fyr. Jeg husker at han jobbet på en nyhetskanal i Miami, og dro stadig frem intervjuer med seriemordere fra arkivene og snakket om at det hadde vært kult å kombinere dette med en sær type rock på en eller annen måte. Jeg prøvde å hjelpe ham å få kontrakt med Atlantic som vi hadde signert for, men det gikk enda noen år før bandet hans fikk kontrakt, og da takket være Trent Reznor. Jeg har møtt ham på noen konserter i ny og ne opp gjennom årene, og bak fasaden opplever jeg at han fortsatt er samme fyren som hang på øvingslokalet vårt for tretti år siden.

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2021

,