It’s… Monty Portnoy’s Flying Colors

Flying Colors debutalbum var en høyst gledelig overraskelse i 2012, og herrene Steve Morse, Dave LaRue, Mike Portnoy, Neal Morse og Casey McPherson la ut på en suksessrik Europaturne i høst. Vi møtte opp med de to førstnevnte backstage på Shepherds Bush i London noen minutter før de gikk på scenen for turneens avslutningskonsert.

Tekst & foto: Geir Amundsen
Sidekick: Terje Embla

– De siste årene har det dukket opp mange såkalte supergrupper med kjente musikere som har slått seg sammen i nye konstellasjoner, men de fleste av disse har for min del vært høyst skuffende. Flying Colors-skiva er derimot en av 2012s høydepunkter. Hva er det dere gjør riktig?
Dave La Rue (DLR)
– Dette har vært et ekte samarbeidsprosjekt. Vi startet fra bunnen av, uten at noen av oss hadde kommet inn med noen ferdige låter eller utkast. Alle slang sine ideer på bordet, og så jobbet vi sammen med disse ideene, samtidig i samme rom. Det var ikke snakk om å ta snarveier med å be Neal Morse om å skrive et album for oss, selv om han sikkert lett kunne gjort det. Neal kom faktisk med en ferdig låt, men vi takket pent nei, vi ville ha låter som var lagd av bandet i fellesskap.
– Hvem var det som i utgangspunktet tok initiativet til dette prosjektet?
DLR: – Bill Evans, som har vært medprodusent på skiva, og som er her på Shepherds Bush ved lydbordet i dag, satte de to Morsene (Steve Morse fra Deep Purple og Neal Morse fra Spocks Beard / Transatlantic) i kontakt med hverandre med tanke på et potensielt samarbeid. De sendte litt forslag til låter frem og tilbake til hverandre, men kom etterhvert frem til at de heller ville danne et fullverdig band. Og derifra falt de resterende bitene på plass fort. Jeg har jobbet tett med Steve i over 25 år nå, og Neal hadde jobbet mye sammen med Mike (Portnoy, ex-Dream Theater). Og jeg og Mike har jobbet sammen i John Petruccis soloband, og vi har spilt i et Led Zeppelin-tributeband sammen. Så vi visste at vi hadde den riktige kjemien mellom oss allerede.
– Jeg mener å ha hørt at Pete Trewavas fra Marillion ble foreslått som bassist?

DLR: – Det er mulig at hans navn ble nevnt på et tidlig tidspunkt, men i såfall hadde det jo nesten vært Transatlantic med Steve på gitar, og det var ikke hensikten med prosjektet.
(I samme øyeblikk går døren på rommet vårt opp, og inn rusler en smilende Steve Morse med gitaren rundt halsen mens han varmer opp.)   

– Vi snakket om bandets formasjon. Det må da ha vært en mareritt å finne tid til å samle fem såpass travle musikere?
Steve Morse (SM): – Vi brukte atskillig mer tid på å snakke om å møtes, enn vi brukte på å skrive, spille inn og mikse skiva, ja.
– Når begynte dere?
DLR: – I januar 2011. Og først nå har vi hatt mulighet til å legge ut på turne. 
– Så dere hadde faktisk ikke debutkonserten deres før tidligere denne måneden? (September 2012)
DLR: – Ja, vi gjorde to konserter i USA før vi la ut på denne Europaturneen, og det var de første jobbene vi gjorde sammen, ja.
SM: – Det var vanskelig nok å finne tidsvinduer som bare jeg og Neal Morse begge hadde ledig. Og så skulle vi finne tid som passet for fem stykker?! Det er utrolig at vi i klarte å få gjort noe som helst, ikke minst en to-tre ukers turne. 
– Jeg må si det var en genistrek å dra inn en ukjent vokalist, istedet for å la Neal synge og la det høres ut som nok et Neal Morse-prosjekt.
DLR: – Ja, enig. Det var Mike som kjente til Casey (McPherson) og dro ham med. Og med en gang vi hadde jammet litt med ham, føltes alt veldig riktig og at de ulike bitene var på plass.
– Han får dere til å høres ut som et nytt band, ja. Dere vurderte ikke å få inn enda et kjent navn?
SM:
– Vi snakket om det, men kom til at det var flere ulemper enn fordeler med å ha en stemme som folk assosierer med andre band. Og Neal var helt enig i dette selv. Vi hadde en god del potensielle og fantastiske vokalister tilgjengelige, men da vi testet Casey, kom det en frisk vind av ungdommelig entusiasme i rommet! Nesten for mye!
– Han får dere til å høres ut som et ungt, sultent band…
SM: – …istedet for en gjeng utbrente gamlinger som har tatt runden et par ganger før?
– Det var dine ord, men ok!
DLR: – Joda, han har nok gitt oss et spark opp i ræva og et friskt perspektiv.
– Så dere skrev og spilte inn skiva på en ukeslang session, var det så?
SM: – Vi brukte ni dager, fra vi begynte og til vi var ferdige med grunnsporene på alle låtene og fått lagt på vokal. Men så begynte vi å endre litt her og der. Spilte ikke Mike inn trommesporene på nytt?
DLR: – Jo, han gjorde alt på nytt, på tre dager i etterkant av den første nidagers sessionen.
SM: – Og Neal og Casey begynte å finpusse på tekstene for å få det til å flyte bedre. Endret vokallyd her og der, og måtte dermed også endre på tekstene og spille inn vokalen på nytt. Og jeg overdubbet noen av gitarsoloene.
DLR: – Men det meste av det du hører på skiva ble altså skrevet og innspilt på ni dager. Det var et frenetisk tempo, jeg har aldri vært med på maken til kreativ prosess.

– Mike Portnoy spiller veldig kontrollert på denne skiva. Vanligvis kan han overspille ganske kraftig, men her tilpasser han seg til låtene først og fremst.
SM: – Ikke bare han, vi la alle sammen bånd på oss selv! Men jo, vi satte låtene i forsetet, vi ville ikke at dette skulle være en selvforherligende virtuosofest for å vise frem våre individuelle ferdigheter på instrumentene. Men du kommer nok til å høre forskjellen når vi går på scenen i kveld, da får vi muligheten til å leke oss litt underveis.
– Men i kveld spiller dere den siste konserten på turneen. Hva nå?
DLR: – I neste uke drar vi alle sammen på andre jobber!
SM: – Ja, du skulle gjøre noe greier G3-greier med John Petrucci, Neal har sin nye soloskive på gang, Mike skal spille med utallige band, blant annet et nytt prosjekt med Richie Kotzen og Billy Sheehan. Jeg skal jobbe i studio og på turne med Deep Purple.
– Vel og bra, men kommer det til å skje noe mer med Flying Colors, eller slutter det her?
DLR:
– Vi har snakket om det, og vi har selvsagt lyst til å gjøre noe mer, alle har storkost seg de siste ukene, men vi må se på timeplanene og få på plass logistikken før vi kan planlegge noe mer konkret.
SM: – Akkurat som med denne turneen, så må vi bare gripe sjansen når et tidsvindu åpner seg og muligheten byr seg. Nå gleder jeg meg bare til å få sove ut, jeg fikser ikke å sove på turnebussen, så jeg har stort sett sovet på hotellet utover ettermiddagen. Noen steder har jeg bare dratt på hotellet og lagt meg etter konsertene, og heller kommet etter med tog på egenhånd.
– På denne turneen?
SM: – Ja, i Tyskland og i Frankrike har jeg gjort det. Jeg synes det er herlig.
– Det virker som om dere trives veldig godt i hverandres selskap. Vi observerte dere to, Mike og Casey komme ruslende sammen tilbake hit til konsertlokalet nå for en times tid siden, mens Neal satt på puben her ved siden av sammen med fans og crew.
SM: – Ja, vi er jo nødt til å tilbringe tid sammen på turne uansett, og vi kjente jo og likte hverandre godt før vi dannet Flying Colors, så da er det naturlig å gjøre ting sammen på fritiden også. Vi er venner.
DLR: – Vi er et omreisende sirkus… Alle vi fem har en noenlunde felles mentalitet, felles humor, så det fungerer veldig bra. God kjemi, ingen personkonflikter.
SM: – Nei, det har vært usedvanlig trivelig på det personlige plan.
– Så da er det håp om en skive til?
SM: – Jada! La meg si det slik: Vi skal lage en skive til, vi vet bare ikke når det kommer til å skje!

– Det ryktes at dere filmet en konsert tidligere i uka?
DLR: – I går, i Tilburg i Nederland. Den ble filmet for en fremtidig live-DVD, ja. («Live In Europe» ble sluppet på DVD, Bluray, LP og CD i oktober 2013.)
– På denne turneens setlist har dere spilt hele skiva, pluss en låt fra den musikalske karrieren til hver av dere.
SM: – Det er ikke nødvendigvis de låtene som best representerer oss, vi har valgt låter som passer for dette bandet.
Hvordan har dere valgt ut disse?
DLR:
– Der har Mike Portnoy stort sett kommet med forslagene. Han vet mer om musikk enn noen annen jeg har møtt. Han har foreslått obskure låter med Kansas, for eksempel.
SM: – Ja, men de fleste Kansaslåtene går veldig høyt på vokalen, og hvis Casey eller Neal skulle prøvd seg på de, ville det blitt falsett. Så jeg tror ikke de låtene ville fungert med oss. Så vi har istedet valgt en instrumental, så får jo Casey en liten pause også.
– «Odyssey» av Dixie Dregs, som dere begge to spiller i. Og Dream Theater covra vel den på «Black Clouds & Silver Linings».
SM: – Ja, det er en av Mikes favorittlåter, som du skjønner.
DLR: – Den tror jeg ikke jeg har hørt en gang!
SM: – Haha…den slutter slik! (widdly widdly) Det viser seg at butleren gjorde det. 

– Men du nevnte ny Deep Purple-skive. Og nå er det blitt syv år siden forrige skive. Hvordan ligger dere an?
SM: – Veldig bra, takk! Vi har spilt inn 15 låter, og den skal etter planen komme ut i april 2013. Vi har tatt oss usedvanlig god tid med å lage denne skiva, og var jo også på en lengre turne på senåret 2011, så vi har ikke lagt på latsiden. Opprinnelig skrev vi 22 låter, men kuttet det ned til de 15 beste, som nå er innspilt i studio i Nashville. Vi ender vel opp med 10 eller 11 på skiva til slutt.
– Og det ryktes at Bob Ezrin sitter bak spakene?
SM: – Ja, han har gjort en kjempejobb. Det eneste som gjenstår for min del, er noen ekstra overdubs som Bob vil at jeg skal gjøre. Og resultatet er blitt knallbra, kanskje det beste vi noensinne har gjort. Nå har jeg ikke hørt det ferdige resultatet med alt av vokal og ferdig miks, men dette lover ihvertfall veldig, veldig bra.
– Hva tenker du om Jon Lords bortgang i forrige måned?
SM: – Den meldinga fikk jeg dagen før jeg dro ifra Nashville. Jeg var i studio og la på gitarer idet Ian Paice kommer inn i kontrollrommet og alle blir helt stille. Jeg hørte ikke hva som ble sagt siden de andre var bak vinduet. Men tilslutt kommer Paicey inn til meg, går helt i oppløsning foran meg og sier til slutt: ‘Jeg vet ikke om dette er riktig tidspunkt å fortelle deg dette, men Jon var dårligere enn vi trodde. Jeg har sett det komme et par dager nå, men jeg ville ikke fortelle deg det. Men nå er han død.‘ Og jeg tenkte bare ‘Herregud, det er bare et par dager siden jeg spilte inn en solo på hans studio concerto-album.‘ Det er en nyinnspilling av hans «Concerto For Group And Orchestra» (som Deep Purple opprinnelig gjorde live i 1970) og har masse gjesteartister på den, som Joe Bonamassa og Bruce Dickinson. Vi har vært atskilt så lenge at nå er jeg gjestegitarist igjen!  For når man gjør soloalbum, så bruker man jo vanligvis ikke de samme folkene som du spiller med til daglig. Nei, det var en forferdelig trist dag. Jon var alltid utrolig vennlig, en ekte gentleman som bidro veldig til den spesielle kjemien vi har hatt i bandet, både på det musikalske og personlige plan.   

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2013