Iron Maiden @ Trondheim Rocks, Dahls Arena

Søndag 3. juni 2018

Ti år etter Iron Maidens konsert på Lerkendal Stadion, stiller englenderne som hovedattraksjon under tidenes første Trondheim Rocks-festival; et evenement som i alle henseender forløp forbløffende grasiøst, selv om trønderpublikummet – goldt hjulpet av tilreisende nordlendinger – drakk Dahls Bryggeri tomt for øl. Til neste år – for denne bakkanalen MÅ gjentas – er det dessuten lov å håpe på atskillig større festivalbredde, med dertil hørende kvalitetsvekst. Joviale Volbeat (lørdagens programtopper), talentløse Refused eller kurante Inglorious får bare unnskylde: Trondheim Rocks 2018 tilhørte verdens beste heavy metal-band.

Jeg har bivånet Iron Maiden ørten ganger tidligere, og veteranene leverer nesten alltid på pari, visuelt, teknisk og synergisk. En Iron Maiden-oppvisning etter år 1990 kan stort sett vurderes ut ifra hvilke komposisjoner sekstetten nedfeller i repertoaret. Bandets pågående turné – ”Legacy Of The Beast” – leser bortimot som en prikkfri historieoase. Når nesten halve ”Piece Of Mind”-albumet gis scenetid – inkludert rytmefigurativt uovertrufne ”Where Eagles Dare”, tunge ”Revelations” og skamløst fengende ”Flight Of Icarus” – da skal Iron Maiden ha en veldig dårlig dag på jobben for å kalle på geipen. Iron Maiden opplever ikke dårlige arbeidsdager; de foretar, i verste fall, rene rutineskift, uten særlig entusiasme.

Søndag 3. juni blåste det friskt i tilskyete Trondheim. Dette gjorde sitt til at scenelyden sporadisk ble tatt av vinden. Likevel, dersom man hadde vett til å bevege daukjøttet nærmere estraden, la lydproblematikken aldri noen demper på totalopplevelsen.

Bruce Dickinsons åndelige læremester, Arthur Brown, vil smile kneisende skulle han overvære inneværende Iron Maiden-turné, for maken til rocketeater har maskot-Eddies hirdmenn aldri presentert forut. Dickinson, som straks fyller 60 år, hilser publikum i pilothjelm- og briller, fra en gigantisk Spitfire-modell, og pangåpningen ”Aces High” legger kvalitetslista. Dernest følger ”Where Eagles Dare” og ”2 Minutes To Minute” i raskt rekkefølge, før ”The Clansman”, plukket fra kalkunutgivelsen ”Virtual XI”, forsikrer at vi tross alt ikke overværer ”Powerslave”-turnéens ypperste enkeltopptreden.

Dickinson synger monumentalt, langt bedre enn i 1984, og gestalter minst én rollefigur i hvert bidige nummer, hvorvidt rigg og rekvisitas illuminerer oss i krigen, det hinsidige eller – som under et overraskende pregnant intermesso – i kirkerommet. Nevnte midtsekvens fylles stort sett av låter forrettet etter 1980-tallet, og styrker troen på at flere av ”The X Factor”s tilkomster hadde fortjent en bedre skjebne, ikke minst progressive ”The Sign Of The Cross”, som nåværende jernjomfrukonstellasjon konfronterer med absolutt forse og autoritet. For øvrig innmelder verken ”For The Greater Good Of God” eller ”The Wicker Man” snev av pausefyllfornemmelse, selv om det er perlerekka fra bandets 80-tallskatalog –  kombinert med en svimlende, morsom og barnlig spennende teaterproduksjon – som bringer 19.000 fremmøtte til himmels og helvete.

Jeg har, som nevnt, hatt mange minneverdige konsertopplevelser med Iron Maiden, men av uransakelige årsaker kan ingen måle krefter med bandets oppvisning i Trondheim anno 2018. Forstå det den som kan… Under avslutningsnumrene ”The Number Of The Beast”, ”Iron Maiden”, ”The Evil That Men Do”, hovedverket ”Hallowed Be Thy Name” og ”Run To The Hills” er jeg irreversibelt redusert til et eneste stort glis. På vei ut av arenaen tenker jeg at dette var nesten like overveldende som gjenforeningskonserten Kiss avholdt i Oslo Spektrum, 8. desember 1996, og ganske visst like ærverdig som Churchills ”We Shall Fight On The Beaches”-tale av 1940.

6/6 | Geir Larzen

Foto: Kjell Solstad