Parlaphone
Fem år har gått siden «The Final Frontier» – et lengre opphold mellom to skiver har Iron Maiden aldri hatt i sin 35-årige platekarriere – og de leverer her deres første doble studioalbum, noe som tradisjonelt er et sjansespill av dimensjoner – hvor mange doble studioskiver kommer du på som ikke ville hatt godt av å bli trimmet ned til en enkelt disc? Hadde det ikke vært for stemmen, ville du antagelig aldri gjettet at det var Iron Maiden som sto bak åpningssporet, det drøyt 8 minutter lange Dickinson-skrevne eposet «If Eternity Should Fail», i hvertfall ikke den første halvdelen, før Nicko og Harris vrir det hele om og sparker i gang det karakteristiske 4/4-tempoet. Og etter første gjennomhøring fremstår dette som en av de sterkeste Maiden-låtene på årevis. «Speed Of Light» er en mer klassisk Maiden-låt signert Adrian Smith, som kan minne litt om klassikere som «Two Minutes To Midnight», med en gnistrende gitarsolo/duo fra herrene Murray og Smith (høres det ut som!). Smart valg til første singel.
«The Great Unknown» bygger seg opp fra en illevarslende intro med bare bass, myke gitarer og vokal, men sparker snart igang et klassisk Maiden mid-tempo riff, med en snedig variant på solopartiet. Uvanlig nok har Sjefen sjøl (Steve Harris, for den som måtte være i tvil!) kun en låt som eneste krediterte, den 13-minutters «The Red And The Black» og ikke uventet både begynner og slutter den med en halvminutts bassolo før det erketypiske galopperende Maiden-groovet atter kicker inn. På versene hører man klare ekko fra «Rime Of The Ancient Mariner», (Når vokalen skal komme inn, var det de første par gangene vanskelig å la være å kauke til med ‘Hear the rime of the ancient mariner! See his eye as he stops one of three!’) og med et utypisk «whooo whooooah»-refreng. Underveis bukter og snor riffene seg gjennom multiple taktskifter, og soloer fra alle tre gitaristene, før vi ender opp med bassavslutninga. Nok en potensiell klassiker – eller den ville i hvertfall utvilsomt ha vært en Maiden-klassiker om den hadde blitt utgitt på 80-tallet.
«When The River Runs Deep» er nok en Smith/Harris-komposisjon, som drukner litt mellom to mammut-epos, siden den etterfølges av det drøyt ti minutter lange tittelsporet, hvor bandets stygge andunge Janick Gers får sin første kredit, sammen med far sjøl. Tittelsporene til Maiden er nesten alltids majestetiske, og «The Book Of Souls» skuffer heller ikke – etter en stemningsfull gitarintro kjøres du til vegg av et monster av et riff rett fra «Powerslave»-kommoden. Midtveis dobles tempoet for soloen, og Janick har levert sin beste låt til Maiden noensinne.
Disc 2 åpner med «Death Or Glory», en av de kortere låtene (det vil i Maiden-sammenheng si under syv minutter) Tøff og kontant, men ikke den som fremhever seg i dette selskapet. Når du hører den særs «Wasted Years»-aktige introen på «Shadow Of The Valley» ville du med en gang tro at dette er en Adrian Smith-låt, men nei – det er Gers igjen. Skivas korteste låt, den eneste under fem minutter, er den Smith/Harris-skrevne «Tears Of A Clown», som også kunne vært en singel. Mid-tempolåt med sterkt refreng.
Dave Murray fortsetter sin tradisjon med å bidra en, max to, låter til Maidens skiver, og disse skal helst være nest siste spor – så også her. «The Man Of Sorrows» fremstår de første to minuttene som en powerballade, før den tar en mørkere vending. Denne var ikke noen favoritt ved første gjennomhøring, men den vokser for hver gang.
Skivas tour de force er gjemt til slutt, når Iron Maiden leverer sin lengste låt noensinne, den 18 minutter lange «Empire Of The Clouds» signert Bruce Dickinson. Det er ikke noe nytt at Maiden har lange låter med multiple partier og taktskifter, men her tør de for første gang å ta den helt ut med en nærmest progressiv tilnærming. Man må bare gi de stor respekt for å bevege seg så til de grader utenfor komfortsonen sin, og for å våge bruke instrumenter man aldri før har hørt på en Iron Maiden-skive. Låta starter med piano (Ja, piano! Bruce!) og bass, før strykerne forsiktig smyger seg inn i et dramatisk og melankolsk stykke. Etter syv minutter entrer vi et parti som likegjerne kunne vært gammel Genesis (med et radikalt annerledes lydbilde!), og det atonale partiet (før vi mot slutten glir tilbake til åpningspartiet igjen) er mesterlig. Og er det jaggu ikke en fiolin vi hører løpe parallellt med gitarene i solopartiet rett før vi passerer timinuttersmerket? Og var det faktisk en fagott like etterpå? Gled deg til første gangen du trykker Play på denne. Og enda mer til andre og tredje gang – du bruker litt tid på å fordøye denne, men du oppdager stadig nyanser under overflaten. Her skjer det mye. Og det er lenge siden jeg har blitt så fascinert av en låt – det er fristende å kalle dette Iron Maidens egen «Supper’s Ready».
Med tanke på kreftbehandlingene Dickinson har vært igjennom, er det et mirakel at han likevel er i stand til å levere en vokal prestasjon som dette. Han høres riktignok anstrengt ut, som om han hele tiden er tett oppunder grensen på hvor høyt han klarer å synge, men slik har hans vokalstil vært lenge. Det skal bli spennende å se hvordan han takler verdensturneen i 2016.
Konklusjonen er at Iron Maiden med dette har levert sin beste skive siden 80-tallet, og de skal uansett ha massiv respekt for å våge seg utenfor sitt vante territorium, selv om vi siden årtusenskiftet har sett hint av elementene som denne skiva har i bøtter og spann.
Les intervju med Steve Harris her!
5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 04.september 2015