Iron Maiden / Ghost @ Telenor Arena, Oslo

Onsdag 15. juni 2016

Mandag landet Ed Force One med pilot Bruce Dickinson og resten av gutta i Iron Maiden på Gardemoen – for å spille på Fornebu, ironisk nok. Ekte rockestjerner flyr selvfølgelig sin helt egen Boeing 747 jumbojet – The Book Of Souls World Tour Edition – med sjefen sjøl i cockpiten. 

Med seg på scenen denne onsdagskvelden hadde de Ghost som special guest. Etter fem minutter med kirkekorintro trådte Papa Emeritus III og hans fem nameless ghouls inn på denne håpløse arenaen. En like håpløs lyd åpenbarte seg da de svenske spøkelsene satte i gang med «From The Pinnacle To The Pit». Altfor mye diskant og en grøtete lyd hvor det var vanskelig å skille instrumentene fra hverandre preget hele konserten.

Og hva hadde skjedd med Papa, som vanligvis inntar rommet med sin majestetiske kappe og pavehatt? I stedet var det Mikke Mus-utgaven som møtte oss. Riktignok har han vært syk den siste uka, han mistet stemmen og bandet måtte kansellere to av helgas festivaljobber, men var han så dårlig at han ikke orket å bære pavehatten på hodet? Paven selv er etter min mening det svakeste leddet i dette bandet, jeg har alltid hevdet at han har en altfor pinglete stemme til resten av det pompøse konseptet (mulig jeg banner i kjerka nå). Og det hjalp vel ikke akkurat å være «screwed up on morphine», som han så fint uttrykte det selv. Kombinert med den elendige lyden i Telenor Arena ble stemmen hans enda spakere enn vanlig, i perioder hørte vi han knapt.

De fortsatte med en av sine mest kjente låter «Ritual», etterfulgt av den noe kjedeligere «Prime Mover» som lett kunne vært byttet ut med «He Is». Ja, for de spilte faktisk ikke den! Deres siste skive «Meliora» ble av mange, inkludert oss, kåret til et av fjorårets beste album, hvor alle snakket om «He Is» som en av de beste låtene fra 2015. Jeg skjønner at det er vanskelig å plukke ut låter til en setliste som bare består av åtte låter – men makan! «Cirice» fra samme album var kveldens beste, mest fordi låta har noen roligere partier hvor vokalen ikke druknet fullstendig i smørjen av instrumenter. Videre fikk vi selvfølgelig klassikeren «Year Zero», til glede for et syngeglad publikum som stemte i på ‘Hail Satan, Archangelo’.

«Absolution» og «Mummy Dust» ble også spilt, før Papa fant det for godt å holde en liten appell for kvinners orgasme. På dårlig gjennomført og tilgjort italiensk aksent fikk vi servert følgende visdomsord: ‘Still today the female orgasm is regarded as a craft of the devil. But we celebrate the female orgasm!’ Dermed avsluttet de som de alltid gjør, med «Monstrance Clock» hvor en nesten fullsatt arena messet med på ‘Come together, for Lucifer’s son’.

3/6 | Marianne Lauritzen

Som alltid når vi hører starten på UFOs klassiske «Doctor Doctor» over høyttalerne, går det et sus av forventning gjennom publikum, i hvert fall den delen av publikum som vet at dette har vært Iron Maidens faste introtape i mange år, og når låta er ferdig, går huslysene av, og et massivt jubelbrøl tar imot øst-Londons store sønner.

Åpningslåta på både skive og konsert er «If Eternity Should Fail», som starter med kun den kreftopererte Bruce Dickinson på scenen til den atmosfæriske introen, før resten av bandet kommer løpende inn til den klassiske Maiden-galoppen. Lyden er helt krise, med bass og trommer i front, gitarene dypt begravd i miksen, og Dickinsons vokal høres ut som om den er ringt inn pr satelittelefon fra Nepal og kringkastet under vann. Det er kun når gitarene kjører solo at man hører dem, detaljrikheten som nesten alle Maiden-låter har er effektivt visket ut, og kjenner du ikke disse låtene fra før, skal du slite tungt med å få noe musikalsk utbytte av å høre dem for første gang i denne lydgrøten.

På denne turneen skal ingen beskylde Maiden for å hvile på gamle laurbær, for låtene fra fjorårets «The Book Of Souls» dominerer hovedsettet, med halvparten av de tolv låtene som spilles. Tross varierende kritikk fikk likevel denne skiva undertegnedes interesse for Maiden til å blusse opp igjen etter et par tiårs likegyldighet, og det var faktisk et savn at de ikke har tatt seg tid til å inkludere det 18-minutters eposet «Empire Of The Clouds» – skivas absolutte klimaks. De har ikke eksperimentert mye på setlista – siden turneen startet i USA i februar, har de spilt akkurat de samme låtene i akkurat samme rekkefølge, på samtlige 49 konserter hittil.

Scenedesignet på årets turne er riktig så lekkert, inspirert av platecoveret, og gir inntrykk av et ofringssted i jungelen med maya-ruiner og flammer, med en backdrop som hjelper til å plassere aktuell låt i riktig epoke. Storskjermene på sidene er ikke de største vi har sett, men det hjalp jo litt.

Etter åpninga fortsetter de med «Speed Of Light», en klassisk lydende kjapp rocker fra den nye skiva. Mønsteret her er tydeligvis to nye låter og en klassiker fra 80-tallet, to nye og en klassiker til. Heldigvis har de ikke vært altfor forutsigbare i valg av eldre låter – gjenhør med «Children Of The Damned» og «Powerslave» var riktig så hyggelig, for vi klarte oss fint uten de evinnelige «Run To The Hills», «2 Minutes To Midnight» og «Running Free» denne gangen. Maiden har gjort sine nostalgiturneer, så det er helt ok å få litt andre låter nå.

Det må sies at det er nå blitt merkbart at gutta begynner å dra på årene, spesielt er eldstemann, trommis Nicko McBrain på 64, en vesentlig mindre energisk trommis nå enn han engang var – selv om han fortsatt banker de fleste andre trommiser som kunne vært hans barn, eller barnebarn. Yngstemann Dickinson (57) er heller ikke lenger den hyperenergiske Duracellkaninen som løper en halvmaraton i løpet av en konsert, og stemmen hans (i den grad vi hører den) låter mye mer anstrengt og heseblesende enn vi er vant til. Men herregud, mannen har vært igjennom en kreftbehandling som utsatte turnestarten med et halvår. Innsatsen han legger ned er beundringsverdig, han gjør en manns jobb som frontmann og er Iron Maidens ubestridte stemme og ansikt utad, selv om Steve Harris er høvdingen. Man kan ikke erstatte Bruce – de har prøvd, og feilet miserabelt. Og man må jo bare glise når han kauker sitt velkjente «Scream for me, Oslo!!!» (Psst, Bruce, du er i Bærum, ikke Oslo!)

Strengetafserne i front gjør akkurat det man forventer. Harris synger med på hvert ord mens han jogger langs scenekanten, Dave Murray smiler non stop og rykker nervøst i foten, Adrian Smith er den seriøse gitarhelten, mens Janick Gers er klovnen som er mer opptatt av å posere, slenge gitaren rundt kroppen og være rockestjerne enn å faktisk spille gitar. Jeg er fortsatt usikker på om Gers har noe å tilføre Maiden etter at Smith kom tilbake.

Ingen Maiden-konsert er komplett uten en visitt fra vår gamle venn Eddie. Under det grandiose tittelsporet fra nyskiva kommer den 3-4 meter høye platecoverversjonen av ham, med lendeklede og øks, stavrende på scenen. Gutta i bandet gliser og er med på leken, og Harris og Gers tuller med Eddie før Dickinson river et bloddryppende hjerte ut av kroppen hans og slenger det ut til publikum i front – håper en av dere har en rykende Eddiesteik på middagsbordet i dag! Bon appetitt! (Til denne retten anbefaler vi en halvtørr italiensk Merlot, ovnsristede poteter og en salat med asparges og coleslaw.)

Sluttsegmentet er en parademarsj – «Hallowed Be Thy Name» sitter som ei kule mens Dickinson sysler med renneløkka rundt halsen og illustrerer sin forestående henrettelse (og låta har nok luft til at man hører detaljene), allsangen ljomer mellom veggene under «Fear Of The Duck» (det er det Bruce synger, ikke sant? Bare hør en gang til!) og under det avsluttende flaggskipet «Iron Maiden» – eneste innslag fra Dianno-epoken – rakner lydbildet fullstendig til en forjævlig suppe mens overkroppen og hodet på en enorm Eddie stiger opp bak Nicko og strekker seg nesten opp til taket. Første ekstranummer «The Number Of The Beast» er et flammehav, før «Blood Brothers» (eneste låt fra dette årtusen utenom de seks fra nyskiva) og «Wasted Years» setter et endelig punktum.

Publikummet i et så godt som fullsatt Telenor Arena var særs entusiastiske, og det må ha vært herlig å stå på scenen og spille foran en slik takknemlig gjeng som stadig vekk sang med av full hals. Her var fans i alle aldre, vi observerte både syvåringer på pappas skuldre og hvithårede syttiåringer i Maiden-trøye. Og flesteparten av disse kan antagelig ikke begripe hvorfor vi ikke gir en femmer eller sekser til Iron Maiden for denne konserten. Men det er ikke Maidens feil – de gjorde det meste man kan forvente av et band. Men Telenor Arena er ikke bygget for akustikk og konserter. Når lyden er så grøtete at det tidvis er smertefullt, gitarene er borte og vokalen drukner, og man står der og skjærer tenner og skotter vantro på hverandre – da får man ikke noen god musikalsk opplevelse. Og da kan man heller ikke gi noen toppkarakter. (Det er godt mulig at lyden var krystallklar i andre deler av lokalet, men fra vår tilviste plass på pressetribunen låt det tidvis fullstendig søppel, spesielt når hele bandet var i fullt øs.)

4/6 | Geir Amundsen
(Eventuelt en femmer til Iron Maiden og en ener til lydmannen og lokalet!)

Foto: Ellen Palmeira