Insidious Disease – Dødens gode vennskap

Stjernelaget Insidious Disease gir oss etter ti år oppfølgeren til debuten «Shadowcast». Oppskriften på «After Death» (som anmeldes her!) er den samme som sist, gode venner som spiller god gammel death metal som ikke har som hensikt å revolusjonere metalverdenen på noen som helst måte.

Tekst: Ronny Østli
Foto: Ernst Kramer

Insidious Disease består av medlemmer fra blant annet Napalm Death, Nile, Morgoth, Susperia og Dimmu Borgir. Det er Silenoz fra sistnevnte som startet opp bandet i 2004, og som står bak de fleste låtene.

– Jeg gjør stort sett intervjuer på mandager. Og det har blitt noen mandager nå. Jeg håpet jo at responsen skulle være god, men forventet ikke at alle jeg snakker med skulle like plata.
– Det har gått ti år siden debuten «Shadowcast». Såpass ofte må en kanskje gi ut skiver hvis det skal være noe butikk i dette?
– Haha ja. Det har ikke tatt ti år å lage plata, vi har jobbet litt til og fra. Men plata har allerede vært klar et par år.
– Med et sånt stjernelag vil jeg vel tro timeplanen til medlemmene er av grunnene til at ting har tatt tid?
– Ja det noen rimelig travle folk her. Shane (Embury, bass) alene har vel 107 andre band. Vi har jo heller ikke fått spilt så mye live siden det er vanskelig å få besetningen samlet, så de konsertene vi har gjort er med Elvorn fra Susperia på bass og en polakk bosatt i Halden, ved navn Lukas, på trommer. Så vi kjører en studio line-up og en live line-up. Vi spilte inn en video i Tyskland nå i september. Den kunne ikke Cyrus være med på, grunnet karantenereglene. Derimot passet det opptaket inn i timeplanen til Shane, så der ble det nok en variant.
– Dere har gjort innspillingen selv?
– Gitar, bass og vokal er gjort hjemme hos meg, mens trommene er gjort på øvingslokalet. Så det at vi har gjort alt selv, fikk Russ Russell som mikset plata erfare på godt og vondt, hehe. Spesielt på trommene ble det mye jobbing med filene, da de ikke var godt nok spilt inn. Så da har vi lært noe der. Og for å gjøre det enklest for alle kan det være vi like greit spiller inn neste plate hos Russ i England.
– Jeg synes trommene låter fett jeg.
– Jada, selve lyden ble ålreit den. Det låter organisk og sånn jeg synes trommer skal låte til sånn musikk. I Dimmu har vi ikke alltid vært like heldig med trommelyden, så det var viktig for meg med punch og store trommer med litt tørr lyd. Det skal høres det er en levende person som slår.
– Tilbake til å drive butikk, Insidious Disease må jo være et kostbart band. Folk må flys fra forskjellige land for alt dere skal foreta dere?
– Siden vi startet i 2004 er det ingen i bandet som har tjent en penny. Det lille vi har sittet igjen med etter konserter har gått rett på brukskontoen. Jeg så det var noen som kommenterte at dette bandet kun gjør dette for pengene, haha. De skulle bare visst. Går vi i dybden snakker vi vel egentlig pay to play, haha. Men vi får jo lov å boltre oss med musikken vi liker og er gode venner. Det har vært hele intensjonen med bandet, så det veier jo opp.
– Ja, jeg vil jo tro det er forfriskende å jobbe med noe det ikke er knyttet samme forventninger til som det er når Dimmu Borgir kommer med en ny plate?
– Ja det kan du si. Vi er en ganske avslappet gjeng som ikke analyserer for mye av det vi kommer opp med. Det skal være litt fengende og ha et visst groove. Det skal være brutalt, men likevel musikalsk. Vi er av den gamle skolen alle sammen og det er viktig for meg å påpeke at dette er et band og ikke mitt sideprosjekt, som kanskje mange tror.
– En låt som «Betrayer» synes jeg er et godt eksempel på det du beskriver. Her ligger trommene såpass bakpå og får frem både tyngde og groove, samtidig som låta er melodisk.
– Jeg føler det er viktig med et heng på det, men resultatet er nok mer tilfeldig. Det som hang igjen før Tony Laureano la på trommene var mine programmeringer. Han har selvfølgelig gjort sine ting, og spiller ruller med to hender og ikke fire som jeg har programmert, haha. Men trommene er på en måte en forbedring av mine programmeringer og har sånn sett fått det henget jeg synes det bør ha.
Og på de få låtene som har blast beats fungerer dette mer som krydder.
– Ja. For oss er det viktig med variasjon. Det er mange som spiller kjapt og gjør det bedre enn oss. For oss er det viktig å blande så mange ekstreme stilarter som mulig, og da er nok ikke blast beats vår sterkeste side. Vi tenker at vår styrke litt i groove, takt og tone, hehe.

Debuten «Shadowcast» ble spilt inn hos Cyrus, som nå har overtatt etter Jardar på gitar. Dette er det eneste medlemsbyttet mellom de to platene.
– Det er ingen av oss som gjøre dette, og vi føler heller ikke vi har noe å bevise. Så det dreier seg bare om at vi alle trives sammen og kan møtes for å spille brutal musikk.
– Hadde det ikke vært enklere og hatt et death metal-band her på Østlandet du kunne dratt inn i garasjen når du vil ha det litt moro?
– Jo, logistikkmessig hadde det det. Nå er jo livebesetningen hovedsakelig norsk, sånn at Marc (Grewe, vokal) flyr hit og øver i forkant av konserter. I forkant av tidligere konserter har alle reist til hans leilighet til Øst-Berlin og bodd der mens vi har leid et øvingslokale i nærheten. Men det er jo selvfølgelig billigere at han flyr hit. Vi må bare prøve å finne de beste løsningene når forespørslene dukker opp. Nå ble jobbene våre på Spetakkelfestivalen og Mossfest utsatt, mens en jobb i Berlin før jul fremdeles står skal gjennomføres.
– Med andre ord skal ikke brukskontoen blitt tømt så langt i år. Jeg vil gjerne vite litt mer om låtskrivingen.
– Hovedsakelig har jeg skrevet låtene frem til nå. De andre har så klart innspill, gjerne i form av en idé her og der, men det er nok mest på arrangementssiden de har bidratt. Cyrus har jo vært veldig behjelpelig på solobiten. Vi spiller begge sologitarer på plata, mens på konserter er det hovedsakelig han som tar seg av det. Og som mange andre band er ikke noe ferdig før det er i mikseprosessen, så vi endte opp med et par ekstra soloer i siste liten.

Coveret til «After Death» er malt av legendariske Dan Seagrave, som står bak mange death metal klassikere.
– Det å få han til å lage et cover er en drøm som har gått i oppfyllelse. Vi møtte han på Inferno det året han hadde stand der, selv om vi har vært i kontakt tidligere også. Men han fikk litt idéer og tekster og allerede da jeg så første skissa med bare blyantstreker skjønte jeg at dette kom til å bli dritfett. Selv om han har hatt frie tøyler føler jeg han har naila tittelen veldig bra. Sånn jeg ser det går jo karakteren inn i portalen, eller lyset, og legger alt det mørke bak seg. Det er jo sånn vi føler døden er, det er jo ingen som vet hva som skjer når du går inn i lyset. Jeg tenker i hvert fall på det som en slags transitt. Denne karen går mot lyset og slipper alt han har, uten å vite hva som skjer, og det er jo det en må gjøre.

– Napalm Death ble intervjuet i forrige nummer (og nyeste skiva anmeldes her!) og det er heller ikke lenge siden jeg anmeldte seneste Nile. Hvordan er står i Dimmu Borgir?
– Vi er godt i gang med å skrive ny plate. Akkurat nå er det vel tre låter vi jobber med litt av og på. Vi prøver og møtes et par ganger i uka. Det er ikke alltid vi får gjort noe produktivt, men vi møtes i hvert fall. Da kan det skje veldig mye på en dag, mens en annen bare munner ut i å drikke kaffe og prate piss. Jeg anser ikke at det skal bli noe problem å ferdigstille en ny plate. Vi har så mye materiale hver for oss at når vi legger det på bordet er det enorme mengder. Forrige plate kunne lett blitt dobbel, men vi føler ikke det er noe poeng heller. Og sånn er det med Insidious Disease også, jeg ser ikke noen grunn til å gjøre lengre plater enn rundt førti minutter. Du vil jo at lytteren skal sette på skiva en gang til. Jeg kan høre på åtti minutters doom-skiver jeg, men jeg føler ikke det er riktig for Dimmu eller Insidious.
– Jeg husker jeg gjorde et intervju med S.A. Destroyer i Nocturnal Breed en gang som sa man ikke gir en times thrash skive. Greit nok, «Napalm Nights» ble vel timen, men du var jo i sin tid med å starte opp dette bandet. Med Dimmu Borgir har dere covret noen klassiske hard rock låter, og jeg vet jo du elsker klassisk metal. Har du vært innom tanken om å starte et klassisk heavy rock band?
– Nei, jeg har vel egentlig ikke det. Jeg fikk mye utløp for det da jeg var med i Nocturnal Breed. Og selv om Dimmu og Insidious er langt fra ren heavy rock er det tydelig jeg drar med mye elementer fra sjangeren inn dit. Jeg vokste jo opp med heavyrock på tidlig åttitallet og er influert av det, og føler jeg får utløp for dette kreativt gjennom begge banda jeg nå spiller i. Men jeg hører jo mye på det, det er jo der spiriten ligger.
– Jeg har i år blitt fan av de tidligste skivene til Foreigner. Det er musikk jeg aldri før har sjekket ut.
– Ja, Foreigner er et veldig bra band altså. Jeg hører mye på AOR. Det er blitt en stund siden nå, men jeg har begynt å høre en del på country. Mer den outlaw delen. Jeg har også begynt å lefle litt med jazz også, etter at jeg så Bosch på HBO. Han detektiven er jo jazzfantast, så jeg kjøpte soundtracket. Og det passer fint å ha som bakgrunnsmusikk.
– Når det kommer til jazz har jeg aldri skjønt i hvilken ende jeg skal begynne.
– Nei, det er samme her. Så jeg tenkte jeg får begynne med det som er lett å høre på. Frijazz klarer jeg ikke å følge med på, det må være avslappede og behagelige toner.

, ,