Etter å ha utforsket andre deler av musikken med “Scandalize My Name” og frekventert heftig på norske TV-skjermer de siste årene er Ida Maria endelig tilbake der hun hører hjemme med “Dirty Money”. Vi tok en prat med henne idet hun befant seg langt utenfor allfarvei i forbindelse med et konsertoppdrag, så heldigvis var det ikke noe i veien med den gode, gamle telefonlinjen.
Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: Per Heimly
– Gratulerer med utgivelse! (Og den anmeldes her!) Hvordan er følelsen?
-Det er en ganske god følelse egentlig, absolutt. Jeg er veldig fornøyd med resultatet, og synes det er veldig gøy at jeg fortsatt kan slippe ny musikk etter noen år og at den sprer seg og at folk liker det. Jeg har holdt litt på kruttet en stund da jeg hadde noen sysaker jeg måtte sortere.
– Det har gått noen år siden siste utgivelse?
– Ja, det er stund siden jeg gikk aktivt inn for å slippe ny musikk. Jeg har hatt et behov for å eksperimentere i noen år nå, så når jeg nå følte meg mett på den opplevelsen tok jeg rockefoten tilbake og smalt ut disse nye låtene. Den ble spilt inn sammen med Ryan Spraker i studioet hans i Eagle Rock, California med god hjelp av Tom Peyton i løpet av to seanser før korona – én der vi skrev låtene og én der vi spilte de inn. Men så kom lockdown så vi måtte ta ting litt etter hvert der de spilte inn låtene der, noe jeg ble litt sår for ettersom jeg ikke fikk blitt med – jeg er jo studionerd og ville veldig gjerne bli med men det lot seg ikke gjøre. Så jeg la vokalen her hjemme etter hvert som de sendte spor, så vi fikk det til og jeg er veldig fornøyd med både miksing og mastring. En annerledes og interessant måte å jobbe på, også ble den da utgitt nå under korona. Disse låtene ble skrevet i løpet av noen dager hvor vi virkelig fant tonen og hadde et perfekt samarbeid. Vi skal helt klart gjøre mer i lag. Det er i det hele tatt mange folk som har hjulpet meg med EPen, jeg har en lang liste med navn.
– Du slapp tre av låtene i forkant av releasen?
– Ja, “Sick Of You”, “I’m Busy” og “Dirty Money” også kommer “Celebration” og “California” til slutt med selve EPen. “Celebration” er kjempeartig som handler om ting man kan gjøre når man ikke har penger men som fortsatt kan være gøy, som telttur. “Sick Of You” kan tolkes i hvilken retning du vil, som en slags vannkanon du peker i hvilken retning som helst.
– Jeg fikk en tanke om at den kunne være korona-relatert?
– Det kan den godt være hvis du vil det. Opp til fortolkning.
– Jeg fikk nyss om at du skal ha en uannonsert konsert etter vi er ferdigsnakket, hva er anledningen?
– Det er jeg som har dukket opp på en øy med et band under armen, haha! Neida, ikke helt sånn men vi går under navnet Rauvassdalen, Dalsgrenda og Øver-Nesna Jazzkvartett og det er en plass vi kan eksperimentere litt. Men vi spiller ikke rock da, men eksperimenterer med jazz og hiphop og andre ting. Anledningen er en matfestival for gourmetkokker som er på tangplukking i fjæra på en måte. Jeg gjør masse forskjellige musikalske prosjekter som ikke alltid er det mest synlige, fordi jeg synes det er viktig å holde på med musikk. Og akkurat dette prosjektet blir stadig mer og mer spennende å holde på med. Jeg har jo holdt på med jazz siden jeg var veldig liten, og da jeg gikk på musikkstudie hadde jeg jazzsang som hovedinstrument. Siden har det vært en drøm for meg å få tid til å holde på med det, og nå har jeg fått den muligheten med dette bandet. Og vi spiller da på litt annerledes steder som her, noe som gjør det ekstra artig. Og forrige helg var jeg kordame i et lokalt reggaeband som synger protestsanger, så jeg prøver bare å kaste meg på de mulighetene som dukker opp for å holde på med musikk hele tiden. Vi har noen festivaljobber til sommeren, men har ikke satt på det høyeste giret ettersom vi enda ikke helt vet hvordan gjenåpningen blir. For min egen del så driver de og roper på konserter både ifra Brasil, Statene og Storbritannia som jeg håper blir noe av, men det får man nesten bare se an når det er mulig å få til.
– Det blir da som Ida Maria?
– Ja, riktig. Don’t quit your day job, haha!
– Ifølge Wikipedia er du poprockmusiker og politiker?
Ja, jeg er inne i min andre periode som kommunerepresentant for Miljøpartiet De Grønne og har vært ordførerkandidat ved to valg. Jeg trakk meg akkurat som stortingskandidat da jeg skjønte at artistkarrieren kom til å ta av igjen og ta mesteparten av tiden min. Men det kommer av det jeg har vært opptatt av her oppe i nord, og forvalte de ressursene vi har her på en god måte. Jeg hadde lyst til å gi noe tilbake til nærmiljøet som tok imot en sliten rockestjerne når jeg kom tilbake og bruke min erfaring til å løfte hjemplassen min. Jeg har bodd i L.A., Oslo, Stockholm og Bergen, er vokst opp i Trondheim og bodde på hotell i London i tre år, så Nesna har stort sett vært en plass jeg har hatt en postkasse og fastlege og kan møte foreldrene mine mellom turnéer og et sted jeg får ro og fred pluss et trygt sted hvor barnet mitt kan vokse opp. Enn så lenge finnes det ikke stalkers her heller, men jeg skal love det at de kommer stadig nærmere og nærmere. Jeg trodde jeg hadde kommet meg langt unna folk, men det hjelper kanskje ikke å reklamere for hjemplassen sin så mye, haha! Tror det er like greit å bare “embrace the fame”.
– Du har akkurat vært å se på TV-skjermen som programleder for “De Neste” – hvordan var den opplevelsen?
– Det var en kjempeopplevelse og veldig hyggelig og inspirerende. Jeg er veldig glad i alt rundt musikk og låtskriving, og fikk være med noen av Norges beste låtskrivere. Det å se unge og flotte artister tolke disse låtene var berikende og sterkt å få være med på.
– For det har blitt en liten liste av programmer du har vært med på nå?
– For meg var det en slags anti-jantelov der jeg akkurat hadde kommer fra U.S.A. og ikke hadde så mye jantelov i meg, men en kameraskrekk jeg alltid har hatt. Så jeg tenkte at jeg nå bare skal takke ja til alt og møte verden og ikke gidde å være redd for å være kjendis lenger og bli kjent igjen på gata. Jeg måtte bare omfavne den jeg er og stå i det. Litt rart, for det er egentlig ikke noe jeg har trakta etter, men heller syntes har vært litt teit men samtidig så jeg på det som en modningsprosess for meg sjøl for å bli hel på en måte. Jeg har da et talent som fører meg imot media, og da i stedet for å være redd for media er det bedre å møte det og se hva det er. Særlig det med kamera og TV-greier var jeg veldig redd for, så jeg opplevde mye angst rundt det men bestemte meg for å drite i janteloven og de rockegutta som mener at man ikke kan være med på “Skal Vi Danse”. Jeg må bare gjøre det her og finne ut av det, så endte det opp som en god opplevelse der jeg fikk bearbeidet en del stress – også fikk jeg lært hvordan TV fungerer. Jeg er jo nørd, så når jeg kaster meg inn i ting må jeg finne ut av hvordan ting henger sammen. Det er nå min måte å møte ting på. Og da tror jeg NRK plukka opp at jeg hadde funnet av ting og får det til å funke, så de headhunta meg til noen prosjekter de hadde liggende hvor jeg da takka ja til dette. Godt mulig det kommer mer i fremtiden for de hadde mer på blokka, men det får vi se. Uansett er det interessant med nye erfaringer, alltid.
– Så du gikk fra kameraskrekk til programleder? Det var spenstig.
– Helt korrekt. Face your fears, det er utenfor komfortsonen magien skjer. Jeg har kjent mye på nerver i løpet av livet, og det er veldig rart hvordan akkurat dette virker med kroppen. Jeg har ikke noe problem med å stå på scenen, men skal jeg snakke i kommunestyret høres jeg brått ut som en usikker fjortis. For det er en helt annen kontekst der jeg må bruke noen helt andre verktøy. Mye verre enn en arenagig.
– Ser man på backkatalogen din er din foreløpig siste skiveutgivelse “Scandalize My Name”, som jeg må innrømme har gått under radaren min. Kan du si noen ord om musikken som skiller seg greit ut fra resten av katalogen?
– Jeg hadde en kontrakt som gjorde at jeg ikke kunne gi ut musikk jeg hadde laget selv, også var jeg gravid og tenkte at det ikke ville passe å ta med en nyfødt baby på turné. Derfor kom idéen om å gi ut en skive med spirituals og kom i samarbeid med Kirkelig Kulturverksted. De la opp den promoplanen og det opplegget der vil spilte på både kirker og kirkemusikkfestivaler der jeg kunne ta med barnevogna overalt og det utelukkende var rolig stemning. Den plata er jo en hyllest til min sønn og ble spilt inn mens han lå i magen. Det er mye evigvarende sannheter og tekstlinjer på den som er et slags gyllent snitt i forhold til livet og døden – jeg er veldig stolt over den plata. Det er en ren gospelplate, noe jeg har hatt en sterk interesse for helt siden jeg studerte musikkvitenskap. Hvordan det har påvirket dagens popmusikk for eksempel. Dette er bare toppen av min ekstreme nørdebank som kommer frem. Men det passer ikke helt sammen med resten av Ida Maria-paraplyen, og det er en grunn til at den har gått deg hus forbi. Den forekommer som en Ida Maria-skive, men sånn i ettertid skulle den kanskje vært sluppet på en annen måte. Men sånn er nå livet, jeg står jo så absolutt inne for den.
– Du har samarbeidet med mange forskjellige låtskrivere, og som Kiss-fan er jeg nesten forpliktet til å spørre om Desmond Child?
– Han er en veldig god venn som jeg har skrevet med mange, mange ganger -flere låter som av diverse årsaker ikke har blitt gitt ut og. Vi har et veldig godt samarbeid, og jeg ser på meg selv som en av hans elever. En gang møtte jeg en annen av hans elever, og det var Katy Perry. Vi to skulle lage en låt sammen, og fant i studio ut at vi begge var elever av ham da vi kjente igjen låtskriverteknikker hos hverandre som vi hadde lært av han. “Har du lært dette av Desmond?”. Så vi begge satt pliktoppfyllende og fulgte regler han hadde lært oss om låtskriving, så det var gøy. En av de største rockehits-skaperne noensinne og et levende geni. Jeg får faktisk julekort fra han hver eneste jul fortsatt den dag i dag.
– Vil du utdype gullplateknusinga fra 2009 en gang for alle helt til slutt?
– Nå tok du meg på kornet, haha! Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal svare på det, men har gitt rundt 137 forskjellige former for svar når jeg har blitt spurt tidligere. Det er litt svaret mitt, for på den ene siden vet jeg ikke helt hva som skjedde mens på den andre siden vet jeg det veldig godt. Jeg følte meg fanget i et slaveri, og er fortsatt delt i følelsene rundt den hendelsen. Noen syntes det var kult, mens andre – som farmoren min ikke ble så begeistret. Jeg har ekstremt respekt for farmoren min, som nå har gått bort, så det følte jeg på – og det var heller ikke ment som en disrespekt ovenfor de som hadde kjøpt plata men mer som en politisk handling fra en fortvilet kunstner. Man kan mene hva man vil om det er kult eller teit men det er komplekse saker, menneskepsyken.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2021