Hvor faen ble det av… K.K. Downing fra Judas Priest???

På 80-tallet var han en av gitaristene og låtskriverne i et av de største bandene i verden, og holdt Judas Priest flytende gjennom de harde 90-årene. Han spilte senest i Norge på 2000-tallet på Lerkendal, i Bergenshallen og i Oslo Spektrum.  Men i 2011 sluttet han brått og uventet i bandet han hadde dannet 40 år tidligere, og så ble det lenge stille. I andre artikkel i en ny serie, spør vi:  Hvor faen ble det av… K.K. Downing?

Tekst: Geir Amundsen
Livefotos:
Odd Inge Rand

– Det har lenge vært stille rundt deg, men i høst kom du med selvbiografien «Heavy Duty – Days And Nights In Judas Priest», den første boka om Priest som er skrevet av et av medlemmene – tidligere har Judas Priest vært en ganske lukket band, som det ikke har vært så lett å komme under huden på.
Ja, jeg var jo i Judas Priest i førti år, det er et langt forhold, og vi oppnådde utrolig mye sammen. Men alle slags forhold har sine oppturer og nedturer, og innenfor et band skal det helst holdes demokratisk så alle er tilfredse. Og det var ikke alltid tilfelle i Priest – noen av oss hadde sterkere personligheter enn andre, og deres viljer ble oftere trumfet igjennom. Men sånn må det kanskje være, hvis alle er like viljesterke og sta, oppstår det sikkert konfrontasjoner tidligere enn i vårt tilfelle. Vi gjorde det eksepsjonelt bra, bedre enn 99.9% av andre band på planeten, men underveis begynte misnøye og motvilje å krype inn.
– For fansen var det et sjokk at du i 2011 tilsynelatende brått sluttet i bandet etter 40 år, rett før det som skulle være deres siste verdensturné, og derfor er det spesielt interessant å lese boken din, for å endelig få en troverdig forklaring på hvorfor – noe jeg føler vi aldri har fått.
– Det var en av tre grunner til at jeg bestemte meg for å skrive denne boka. Først og fremst ville jeg la folk bli litt bedre kjent med meg. Jeg forteller historien fra jeg som ung gutt fikk en røff start i Birminghams forsteder, og til jeg var profesjonell musiker som spilte på de største scenene verden over. Jeg tenkte det ville være interessant å lese om, og kanskje kan folk trekke paralleller til sitt eget liv og egen oppvekst. Underveis ville jeg også gi folk et innblikk i det livet jeg har levd, og fortelle noen gode historier og anekdoter om Judas Priest, om hvordan det hele startet og hvordan vi gjorde ting. Og til sist, som du sier, ønsket jeg å besvare en rekke ubesvarte spørsmål fra fansen om hvordan situasjonen faktisk var i Priest mot slutten, og hva som fikk meg til å trekke meg ut. Det kom til et punkt hvor jeg måtte si ‘Det holder!’, og da hadde jeg tenkt på det lenge. Jeg skrev ikke boka for å rette en anklagende finger, eller for å legge skylden på noen. Alle gjør ting på sin måte, men alle må også ta ansvar for at deres beslutninger ikke utgjør en belastning for sine partnere. Og jeg følte at ikke alle var seg det ansvaret bevisst.
– Jeg har lest på nett at noen mener du syter og klager og rakker ned på bandet, men det er jeg ikke enig i – gjennom hele boka synes jeg du viser stor respekt for bandets ettermæle, og du sier ikke noe veldig negativt om noen av dine ex-kolleger. Det er i så fall Glenn Tipton som får den støyten.
– Ja, absolutt – hva enn som har skjedd, og hva enn som kommer til å skje fremover, så vil jeg alltid ha stor respekt for mine bandkolleger, og jeg ønsker ikke at dette skal bli noen form for offentlig skittentøyvask. Men jeg forteller min historie fra mitt ståsted. Vi opplevde mye sammen, vi sto side om side i utallige kamper, oss mot verden, vi har levd mesteparten av livet sammen! Og det håper jeg Rob, Glenn, Ian og Scott innser, vi har hatt noe spesielt sammen som burde være litt hellig for oss til den dagen vi dør. Men det som skjer, det skjer. Sånn er livet. Man kan ha et fantastisk forhold til en kjæreste inntil det en dag skjærer seg – det er på samme måte med et band. Det kan være godt, bra, stygt eller en kombinasjon av alle tre. Uten at det er noens feil.
– Men jeg har ikke inntrykk av at det noengang ble stygt mellom dere? Det var mer en kombinasjon av flere ting?
– Nei, det var aldri noe slagsmål mellom oss, selv om det kom ganske nært et par ganger. Jeg føler at vi bremset mer og mer opp. I starten sprintet vi, etterhvert jogget vi, og mot slutten var det så vidt vi ruslet avgårde. Den gnisten jeg følte vi trengte, var ikke der lenger. Bandets ryggrad var borte. Jeg følte at jo eldre vi ble, jo mere burde vi trøkke til for å kompensere. Vi var på autopilot og gjorde kun det som fansen forventet av oss, ikke mer.
– Og Glenn Tipton og Rob Halford var like opptatte av sine respektive solokarrierer som av Priest?
– Det også. Jeg har aldri hatt noe ønske om, eller behov for, å uttrykke meg musikalsk utenfor Priest, med soloalbum eller et sideprosjekt. Jeg har satt opp min egen nettside hvor jeg selger egen merch, det er det eneste. Men jeg er glad for at jeg kun fokuserte på Priest, at jeg aldri spredte meg selv for tynt, det gir jeg meg selv en klapp på skulderen for. All min tid og all min energi gikk rett inn i Judas Priest. Og det vil være løgn å påstå at det ikke er en belastning for bandet når medlemmene sysler med andre musikalske prosjekter og spiller med andre musikere. Det gjør noe med egoet ditt når du iverksetter slike ting, du føler deg litt hevet over resten av bandet når du har en solokarriere å vise til. Jeg har tvert imot følt meg ovenpå fordi jeg alltid har tatt vare på moderskipet Judas Priest, og jeg har vært 100% dedikert til dette til enhver tid.
– Du skriver i boka at du visste innerst inne at det ikke kom til å gå noen vei med Ripper Owens som Judas Priests vokalist. Var det noe dere i ettertid burde ha gjort annerledes da Halford slutta i 1991?
– Det var jo tragisk for bandet at han slutta, og det kom helt uventet på oss. Men jeg føler vi gjorde det beste vi kunne – vi fortsatte med den beste vokalisten vi kunne finne, selv om vi innså at det ikke kom til å bli like suksessfullt med en annen kar på vokal. Rob Halford er bandets stemme, på samme måte som Mick Jagger er The Rolling Stones stemme, eller Bruce Dickinson er Iron Maidens stemme. Og lista bare fortsetter. Stemmen deres er en så viktig del av hvordan bandet høres ut, at du kan ikke bare ta ut den familiære ingrediensen etter så mange år og forvente at det ikke skal forandre hvordan fansen ser på bandet. Du sier at du har vært fan i 30 år – og fansen blir en del av bandet etterhvert. Bandet tilhører fansen. Og det var derfor jeg kom med mine kommentarer i vinter, da Glenn ikke var i stand til å turnere med bandet lenger, om at jeg var sjokkert over at jeg ikke var blitt forespurt om å komme tilbake til bandet. De ville jo trenge en annen gitarist, og bandets fans ville høyst sannsynligvis ha ønsket at jeg kom tilbake da. Men jeg ble aldri spurt, de fant i stedet en annen kar før det i det hele tatt ble offentliggjort at Glenn hadde Parkinson og ikke kunne gjøre turnéen. Jeg er en fan selv, så jeg kan lett sette meg inn i deres tankegang, og derfor synes jeg det var litt dårlig gjort mot fansen å ikke ta deres ønsker med i helhetsvurderingen. Det at Glenn ikke kunne være med, svekker bandets varemerke, så det å få meg tilbake ville både oppfylt fansens ønske, og det kunne opprettholdt bandets rykte ved å stadig ha like mange medlemmer fra den klassiske besetningen.
– Så vidt jeg skjønner er du fortsatt i styret for selskapet Judas Priest?
– Det stemmer.
– Men du har ikke snakket med noen av de fire andre på syv år?
– Nei.
– Tror du det kommer til å skje?
– Selv om jeg ikke spiller konserter eller lager skiver med de lenger, er jeg fortsatt medlem av Judas Priest Music Ltd. Og som en av de to grunnleggerne av bandet, som har bygget bandet opp fra null, synes jeg at jeg burde ha et ord med i laget på hva Judas Priest burde gjøre – og hva de burde unngå. Jeg føler at jeg forstår hva fansen ønsker fra bandet med tanke på musikk og presentasjonen av musikken.

– Hva driver K.K.Downing med nå for tiden da? Skriver du fortsatt låter? Har du vurdert å lage en soloskive eller bli med i et annet band?
– Nå har jeg jo utgitt boken, som har fått mye interesse, så den holder meg travel, og det kommer til å fortsette en tid fremover. Ellers liker jeg å hjelpe unge nye band hvis jeg kan, og jeg stiller opp på skivene til venner hvis de spør meg om det. Jeg spilte en solo på skiva til Geoff Tate, og har spilt inn «Beyond The Realms Of Death» fordi (ex-Judas Priest-trommis) Les Binks ba meg om det. (med bandet Devilstar, med Ripper Owens på gjestevokal.)  Jeg har flere ganger blitt spurt om å bli med i et nytt band sammen med kjente og dyktige musikere, men i min alder er jeg ikke så lysten på å starte på nytt igjen. Og hvis jeg skal være helt ærlig, så ligger det vel i bakhodet mitt at det en gang i fremtiden kanskje skal bli en mulighet til å spille med Judas Priest igjen. Men hvis det ikke skulle bli en realitet, så vil jeg antagelig gjøre noe annet som er K.K.Downing-relatert. Men eksakt hva det blir, vet jeg ikke nå. Nå kommer vinteren her i England, så da forsvinner jeg inn i musikkrommet mitt hjemme og ser hvilke frukter det bærer – kanskje blomstrer det noe til våren, hvem vet? Så hvis jeg ikke får en telefon fra noen, så har jeg en plan B for å holde meg i musikkbransjen på en eller annen måte.
– Jeg skal ikke spørre deg om din favorittskive med Judas Priest, men er det noen av skivene som du føler ble urettmessig ignorert av fans og kritikere?
– Der må jeg nesten si «Nostradamus»-skiva fra 2008. Jeg har null problemer med å forstå at den kanskje ikke var det fansen ønsket eller forventet. Men jeg er helt overbevist om at når fansen får satt seg ned og lyttet til den en gang til – kanskje ikke i år eller til neste år, kanskje heller om ti eller tyve år, så vil den skivas musikalske epos ha vokst voldsomt på de. Antagelig finnes ikke Priest lenger da, men jeg tror «Nostradamus» vil få nytt liv og omsider bli verdsatt for det den er – et omfattende musikalsk verk. Den burde ha blitt spilt på de store scenene verden over, det kunne til og med ha blitt en fin musikal med Rob i tittelrollen. Det kunne vært fantastisk, en kronologisk fremføring av den store mannens liv.
– Det merkelige er jo at Priest aldri promoterte «Nostradamus» på den påfølgende turnéen. Dere spilte et par låter fra den, men ellers ble det en Greatest Hits-turné, med fokus på «British Steel».
– Sant. Det burde vi virkelig ha gjort. Det var en tabbe.
– La oss snu det spørsmålet – er det en skive på Priests CV som du ikke er fornøyd med, en skive du skulle ønske dere hadde brukt mer tid på?
– Nei, ikke egentlig. Disse skivene ble gitt ut over et lengre tidsrom, 33 år, og vi gjorde alle det ypperste vi kunne der og da, inntil det punktet vi måtte levere låtene fra oss til plateselskapet for utgivelse. Det blir som å snakke stygt om ett av barna dine – jeg har riktignok ikke barn, men disse skivene føles som barna mine, og det er vanskelig å trekke frem en av de som dårligere enn de andre. De er alle spesielle i mine øyne, og jeg har kjære minner knyttet til hver og en av de.

– Så vidt jeg kan finne ut, var noen av Judas Priests aller første konserter utenfor Storbritannia i Norge, i mars 1974. Har du noen minner fra den turneen? (Hvor Priest spilte på samfunnshus i norske metropoler som Tananger, Tonstad, Oltedal og Bryne.)
– Ja visst gjør jeg det! På det tidspunktet hadde vi allerede spilt konserter i fem år, opp og ned hele Storbritannia, men vi hadde som du sier ikke vært utenfor øyriket før. Så fikk vi en anledning til å spille i Norge, Sverige, Danmark og videre til nordlige Tyskland og Belgia. Jeg husker vi kjørte den gamle minibussen vår opp til Newcastle og tok ferga over Nordsjøen til Stavanger. Og som de urutinerte fjolsene som vi var, hadde vi ikke med oss mye klær, utenom sceneklær. Vi var vant til å sove i bussen vår, men det var jo midt på vinteren og dritkaldt i Norge! Vi parkerte ved en av fjordene deres på kvelden, pusset tennene i snø, og krøyp sammen bak i bussen for å sove! Jeg husker landet og landskapet bedre enn konsertene, for det er såpass lenge siden. Men topografien og terrenget var veldig vakkert og gjorde inntrykk på oss alle, tror jeg. Det var ganske nifst for oss unge engelske gutter å kjøre på isete veier langs fjordene, det var en ny opplevelse for oss. Jeg husker sjømatmarkedet i Stavanger…
– Kvinnfolk da?!
– Hehe. Joda, og vi ble invitert hjem til noen av de lokale jentene vi møtte, som bodde i flotte og varme trehus – heller ikke noe vi engelskmenn er vant til! Hus beliggende i åssider med vakker utsikt. Så joda, det vekker varme minner å snakke om dette nå, og vi trivdes så godt at vi var jo tilbake på en ny Norgesturne innen ett år var gått. (I januar 1975, på steder som Steinkjer, Levanger og Trondheim!) Fra den husker jeg spesielt konserten i Trondheim, det var ganske ellevilt, og over 30 år senere var vi tilbake i byen og spilte på fotballstadionet til Rosenborg! Så forhåpentligvis får jeg snart sjansen til å komme tilbake til deres vakre land.

Opprinnelig publisert i Norway Rock Magazine #4/2018

,