Hush | Department Of Faith

Lions Pride / Raido

Jeg kan like godt krype til høyttaleren og innrømme det flaue faktumet med en gang: Min kunnskap om bandet og medlemmene som står bak norske Hush er dessverre lik null. Men nå når jeg har fått spørsmål om å anmelde deres ferske utgivelse «Department Of Faith» ser jeg på det som en gylden mulighet til å bli bedre kjent med musikken til romerikerne. Bandet har visstnok eksistert i noen tiår allerede, noe som gjør saken enda flauere, men faktumet er at deres første fullengder kom ut i 1998. «Department Of Faith» er altså guttas fjerde album.

Gitarist Kenneth Kristiansen og Patrick Simonsen, som står bak vokal og gitar, er hjernene og hjertene bak bandet, der visstnok navnet «Hush» er tatt fra Deep Purple-låten med samme navn. De to har denne gang fått med seg bassist Stein Andersen, Antonio Torner på slagverk og magikeren Thorleif Østmoe på keyboard. Joda, magikeren, for måten Østmoe trakterer tangentene på, ja da er du ikke bare en musiker, men litt av en tryllekunstner også.

Legendariske Deep Purple er nok kilden til mer enn bandnavnet, for assosiasjonene trekker deg raskt i retningen klassisk Deep Purple. Men ingen fare, for selv om Hush holder til i samme bydel som D.P. har de helt klart funnet sin egen gate å vanke i.

«Department Of Faith» inneholder elleve spor som strekker seg over 47 minutter. Melodisk rock kan i mange sammenhenger bli oppskriftsmessig og etter hvert kjedelig, men når det gjøres med selvsikkerheten til Hush og det innovative keyboardet som farger lydbildet på mesterlig vis, kan det bli direkte deilig å høre på. Joda, bandet går riktignok i en felle eller to, for ifølge oppskriften må en eller to klisjefylte ballader med der musikken forutsigbart bygger seg opp fra en følsom og sår start til en intens og bedende avslutning. Altså noe vi har hørt hundretusen ganger før. Vakkert, men gud hjelpe meg så kjedelig.

Heldigvis er balladene «Hold On» og «Sign» bare to av sporene. På siste sporet «This Time» viser for så vidt bandet at de kan utrykke seg følsomt og vakkert uten at det blir klisjefylt. På den er det det vare gitarspillet som sensitivt lokker frem sårbarheten i deg.

Vel, «I don’t wanna» sparker i gang dagens program i departementet. En up-tempo sak, men med stor variasjon. Man kan trygt si at åpningslåten setter standarden på plata. «Black Ice» tar oss med videre og er et solid prov på at bandet har stålkontroll på sjangeren. «She Will Be The One» fortsetter i samme gate. Ikke noe galt med det, for denne gata her er innholdsrik og byr på mye moro. Jeg skal ikke gå inn på hvert enkelt av sporene, men bortsett fra de to balladene er «Department Of Faith» et album som engasjerer.

De tette og litt tunge gitarene danner et solid fundament. Et fundament vokalen kan stå på og få sin fullt forkjente oppmerksomhet på. Keyboardet har jeg nevnt tidligere, men seriøst; Østmoe krydrer «Department Of Faith» med den nødvendige dramatikken, noe som albumet krever. Med stålkontroll over instrumentene holder rytmeseksjonen det hele på plass.

4/6 |  Freddy Ludvik Larsen 

Utgivelsesdato: 31.05.2017