House of Lords – skriker på penga

Amerikanske House of Lords er i disse dager ute med sitt åttende album «Big Money», som ikke viker nevneverdig fra oppskriften fra de foregående utgivelsene. Det vil si melodiøs hard rock med bombastiske refrenger, pompøse arrangementer, massive vokalharmonier, gnistrende gitarspill og James Christians karakteristiske stemme. I anledning en nært forestående Europaturne, slo vi på tråden til James hjemme i Florida.

Tekst: Geir Amundsen

Det er jaggu ikke ofte at man ringer hjem til èn kjent musiker, og opplever at en annen kjent musiker svarer i telefonen. Men denne gang var det ikke House of Lords’ vokalist James Christian som svarte, men hans kone Robin Beck, mest kjent for Cola-reklamelåta «First Time» som toppet norske, britiske og tyske hitlister i 1988. Og etter litt roping i korridorene, barneskrik og hundeglam, fikk vi James i tale.

– Gratulerer med ny skive! Jeg har hørt på «Big Money» i en måneds tid nå, og det er umiskjennelig, klassisk House Of Lords!
– Jo takk, vi er veldig fornøyd med den!
– Vanligvis åpner House Of Lords-skivene med en grandios stemningsfull keyboardintro, men denne gangen er det Bang! Rett i trynet med et skrik, dundrende trommer og et huggende gitarriff.
– Ja, haha, den introen var egentlig en tilfeldighet. Jeg varma opp stemmen med å skrike «Money!» og så kom resten av bandet inn, men det ble spilt inn, og alle syntes det hørtes kult ut, og at det var en tøff måte å åpne skiva på. Det var ingen som ikke likte det eller syntes det var en dårlig idè.
– Og andre låten på denne skiva er noe av det beste jeg har hørt fra House Of Lords noensinne. En låt ved navn «One Man Down».
– Det er en låt som egentlig ble skrevet som en akkustisk låt, med kun kassegitar og vokal, som du hører på introen. Jeg og vår medkomponist Mark Baker jobbet med denne låten sammen, og vi var på jakt etter noe storslagent og grandiøst. Både tekstmessig og musikalsk ønsket vi å lage noe spesielt, utenfor vår vanlige radius. Den er utvilsomt påvirket av de klassiske rockebandene fra 70-tallet, som Led Zeppelin, noe som er veldig tydelig når resten av bandet kommer inn og låten virkelig tar av med massivt trøkk og nesten arabiske toneskalaer.
– Introen minner meg litt om Blind Faiths «Can’t Find My Way Home», som dere har covret tidligere.
– Ja, jeg ser den, de er ikke ulike i oppbyggingen.

– Er det du som har produsert denne skiva også?
– Ja, jeg har produsert og mikset den. Helt siden 2006 har jeg hatt eneansvaret for det. Eller egentlig siden «Demons Down» fra 1992, selv om David Thoener var til stede hele tiden, sjekket og godkjente hva jeg gjorde og tok krediten for produksjonen.
– Og bandet har nå stabilisert seg med samme besetning i mange år, etter utallige utskiftninger frem til da.
– Ja, det er en fryd å jobbe med disse karene, for de føler det på samme måte som meg, vi har en felles visjon om musikken, alle drar i samme retning, og da er det så utrolig mye lettere.
– Jeg antar at det ikke var tilfelle etter House Of Lords gjenforening i 2000, med gitarist Lanny Cordola, bassist Chuck Wright og trommis Ken Mary. Comebackskiva «The Power & The Myth» hørtes til tider mer ut som 70-talls King Crimson eller Rush.
– Absolutt. Det var utrolig vanskelig å holde bandet sammen da, de tre andre ville eksperimentere med progressive takter og intrikate instrumentalpartier. Og det ble ikke tatt vel imot av fansen, for det hørtes plutselig ut som et helt annet band. De hadde jammet frem grunnkompet på noen låter som de ba meg synge noe over. Og det er ikke rette måten å lage god musikk på. For meg står den gode melodien i fokus, og så bygger man resten av låta rundt melodilinja.
– De spiller dritbra på den skiva, men det er ikke de sterkeste låtene, nei.
– Nei, de hadde det sikkert gøy, men jeg trivdes ikke. Det var ikke slik House Of Lords skulle låte.
– Så da gjorde du kort prosess og fikk med nye folk som så det på samme måte som deg?
– Ja. Men de andre tre ville ikke fortsatt med House Of Lords uansett, det var ikke slik musikk de var interessert i å spille. Spesielt Lanny Cordola er mer interessert i eksotisk musikk, jazz og funk nå for tiden. Melodiøs hardrock var antagelig det siste han hadde lyst til å spille. Og hvis ikke man ikke elsker musikken du spiller, bør man heller la være. Så det var ikke gøy lenger. Og da jeg traff disse nye karene, så minte de meg veldig om meg selv for 15-20 år siden. De var sultne! De ville utrette noe. Og de er også fra nordøstkysten av USA, som meg selv.
– Og dere har en Europaturne på gang også?
– Ja, vi starter i midten av oktober, og kommer til Skandinavia i begynnelsen av november. Vi prøver å finne et sted å spille i Oslo også, vi har en ledig dato den 6. og 7.november etter konsertene i Sverige.
– Dere har vel bare vært i Norge en gang tidligere? Jeg så dere på Smuget i Oslo i 2008.
– Åh herregud ja, jeg husker det, det var en merkelig klubb. Men fin! Med et par livescener. Jeg husker vi sleit med å finne hotellrom, alt kostet rundt 500 dollar per natt. Jeg hadde aldri vært i Norge før, og ante ikke at det var så utrolig dyrt.
– Rart, det er da vanligvis ikke noe problem å finne hotell til 2-300 dollar. Men hadde du virkelig ikke vært i Norge før? Hadde ikke du norsk kjæreste før?
– Jo, i fem år! Hvordan visste du det?
Aina Olsen, hun ga ut et par skiver på sent 80-tall, så jeg hadde hørt om henne og hennes amerikanske rockekjæreste!
– Jøss, jeg ante ikke at hun var berømt i Norge.
– Berømt er vel å ta i, ingen har hørt fra henne på 15-20 år. Jeg går ut ifra at du har endret navnet på publishing-selskapet ditt siden den gang det het Ainamite…
– Haha, ingen kommentar

– House Of Lords var vel egentlig en videreføring av bandet Giuffria, oppkalt etter keyboardvirtuosen Gregg Giuffria. Bare med nytt bandnavn og ny vokalist, og masse hjelp fra Gene Simmons?
– Ja, Gene hadde veldig mye med det å gjøre. Han signerte Giuffria på sin nye label Simmons Records i 1987, men  mente at de burde bytte både sanger og navn. Han kom  opp med navnet House Of Lords, ga oss idèer og tips for image og musikalsk retning, og hadde overoppsynet med produksjonen av den første skiva vår. Han er en veldig smart mann. Og vi kranglet ikke med han, ingen kan benekte at han vet hva han gjør. Jeg ble hanket inn fra et coverband som spilte små klubber i Los Angeles-området, og en drøy uke senere var jeg i studio med Gene Simmons fra Kiss og produsent Andy Johns som hadde jobbet med mine guder Zeppelin og Hendrix og Free og The Rolling Stones… En vanvittig omveltning som endret mitt liv for alltid!
– Og den skiva er den dag i dag en klassiker innenfor sin sjanger.
– Ja, den fikk meget god kritikk og solgte bra, ikke minst etter at «I Wanna Be Loved» ble spilt mye på MTV.
– Ah, riktig, den gangen MTV spilte musikk.
– Ja, det er jaggu lenge siden! Vi turnerte med band som Scorpions, Cheap Trick og Ozzy Osbourne, og jeg kunne knapt tro at dette skjedde med meg. Før vi spilte inn vår andre skive «Sahara», hadde Doug Aldrich (nå i Whitesnake) erstattet Lanny Cordola, og vi fikk to svære hits med «Remember My Name» og «Cant’t Find My Way Home», som du nevnte.
House Of Lords splitta opp i 1992 etter sin tredje skive, «Demons Down», men hva gjorde du resten av årtiet? Jeg har en soloskive som du ga ut i 1995, men etter det ble det helt tyst.
– Fra 1997 og til 2002 var jeg først og fremst pappa, jeg og Robin fikk en datter som nå har blitt tenåring. Jeg jobbet også en del med låter sammen med Robin, men jeg var ikke aktiv musiker som sådan. Jeg produserte hennes innspillinger, men det var veldig godt å komme igang igjen med egen musikk og synge, det er hva jeg elsker å gjøre.

– Stemmer det at du var involvert i den første inkarnasjonen av Manic Eden? (Som i praksis var  restene av Whitesnake som ble ledige da Coverdale gjorde sitt prosjekt med Jimmy Page i 1993.)
– Ja. Det var et prosjekt som jeg ikke snakker så mye om, for jeg var ikke så interessert eller involvert i det. Tommy Aldridge, som var trommisen, hadde spilt med meg i House Of Lords inntil vi splitta, og han dro meg med på dette. Jeg trodde det skulle bli noe a la Whitesnake, men det ble ikke slik jeg hadde håpet. Adrian Vandenberg hadde allerede lagd låtene ferdig, og jeg fikk liten sjanse til å bidra eller påvirke resultatet. Og det var spesielt vanskelig å leve seg inn i tekster som en nederlender hadde skrevet og deretter oversatt til engelsk. Vi ble fort enige om å skille lag fordi jeg likte rett og slett ikke musikken.
– Har du hørt Manic Eden-skiva? Den kom til slutt ut med Ron Young fra Little Caesar på vokal.
– Nei, jeg mistet helt interessen for det prosjektet. Hvordan hørtes det ut?
Mange bra låter, men jeg fikk vel aldri helt grepet på skiva, den er litt ensformig. Hva er din egen personlige favoritt fra House Of Lordskatalogen? Og her får du ikke lov til å svare «Big Money»!
–  Aha, drevent! Da må jeg nesten si «Demons Down», som vi ga ut i 1992. Hvis jeg bare får velge en.
– Men dere spiller da nesten ingen låter fra den skiva på konsertene deres? «Kun «Talkin’ Bout Love» ?
– Nei, vi gjør ikke det, fordi den skiva er nesten fra bandets tapte epoke. Ikke så mange har hørt den. Vi hadde akkurat gitt den ut, men vi turnerte aldri i etterkant av den før vi ble oppløst. Det er bare hardcorefansen som kjenner den skiva.
– Ja, den kom ut akkurat idet Seattle eksploderte over musikkverdenen?
– Akkurat. Så brått mistet nesten alle interessen for hard rock, ihvertfall plateselskapene som ikke gjorde noe som helst for å promotere det vi følte var vår beste skive. Og da ble det tungt.
– Hvilke band og sangere hører du på selv, hvem inspirerte deg i utgangspunktet?
–  Jeg vokste jo opp med The Beatles og elsket The Beatles, og de inspirerte med definitivt til å bli en musiker, men det var vel ikke før jeg hørte Led Zeppelin at jeg innså hvilken retning jeg ville gå i. Den dag i dag hører jeg på The Beatles og Led Zeppelin, og generelt alt som faller inn i kategorien god, melodisk musikk. Det kan godt være moderne musikk sålenge det har gode melodier som treffer meg.

Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2011

,