En koloss av et livealbum, som består av hele fem vinylplater fra den tilbakelagte verdensturneen, og singelen «Pumpkins United» var beholdningen så langt med Helloweens ferske konstellasjonen. Etter dette ville gresskarhodene ha mer. 2.april traff singelen «Skyfall» markedet, og 18. juni kom det selvtitulerte albumet. NRM tok i den forbindelse en prat med vokalistene Andi Deris og Michael Kiske, gitaristene Michael Weikath og Sasha Gerstner og bassist Markus Grosskopf.
Tekst: Freddy Ludvik Larsen
Foto: Martin Häusler, Franz Schepers
Livefoto: Fabio Augusto, Anne-Marie Forker
En gjenforening kan være både dramatisk og kaotisk, men da de to kranglefantene, Michael Kiske og Michael Weikath, i tyske Helloween var klare for å tilgi hverandre etter to tiår, sparket de samtidig i gang et metalleventyr fansen ikke turte å drømme om. Med på festen er også legenden og bandgründer Kai Hansen, som hoppet av karusellen da det virkelig tok av med de to ”Keeper Of The Seven Keys”-skivene på slutten av 80-tallet. Etter en suksessfylt verdensturné var forventningene himmelhøye til det nye albumet. Ville de tyske metallpionerne, etter snart 40 år i bransjen, rive nye murer for fansen?
– Etter gjenforeningsturneen gikk dere i studio med den nye konstellasjonen og har nå et nytt album klart for markedet. Vil dette albumet tilfredsstille forventningene til fansen? (For det tilfredsstilte ikke vår mann – les anmeldelsen her!)
Kiske: – Albumet er bra. Jeg vet det er veldig vanskelig å bli trodd på de ordene når du slipper et nytt album, for det høres bestandig ut som du bare sier dette for å promotere albumet. Jeg vet ikke, men jeg tror de vil bli tilfredsstilt. For meg personlig er plata litt for mye metal. Den er skikkelig tung og har ingen ballader. Her kommer den tunge siden av Helloween godt frem. Du har elementer fra ”…Keeper”-skivene, men også elementer fra Andi Deris-æraen. Men det kommer selvfølgelig an på hva folk forventer av et band som er blitt en av rockens dinosaurer, med flere tiårs eksistens og mange utgivelser bak seg. Når man gjør en gjenforening som dette får folk forskjellige forventninger. Og dette er bestandig vanskelig, for vi ønsker ikke å lage noen annet enn en plate som kommer naturlig til oss. Det er slik jeg husker at bandet jobbet tidligere. Vi gjorde det som føltes riktig. Alle som forventer en ny ”Keeper Of The Seven Keys” vil sikkert ikke bli tilfredsstilt, for dette er ikke det gamle bandet, men et helt nytt band. ”Skyfall”, som er en lang, men samtidig en enorm låt, er nok innenfor ”Keeper Of The Seven Keys”-sfæren, men uten å kopiere den på noen måte. Jeg hadde ikke hørt hele albumet i sin helhet før en gjennomlytting sist helg. Jeg ble slått ut av energien på albumet. For å ikke snakke om all informasjon og detaljer som ligger i musikken. Dette er ikke nødvendigvis en plate man svelger lett, men det er mye god energi på den.
Deris: – Man er alltid bekymret for hvordan et album blir mottatt. Sånn har alle band det. Det er forsåvidt ikke annerledes denne gangen enn med andre album vi har gitt ut. Men ja, vi er helt klar spent på mottagelsen av albumet. Vi spilte faktisk inn en ballade jeg sang på. En vakker ballade, men den må spilles inn på nytt, for slik den fremsto var den rett og slett ikke Helloweensk nok. Kommer vi med en ballade nå bør den være i samme gate som eksempelvis ”A Tale That Wasn’t Right” og ”Forever And One” eller noe slikt.
Grosskopf: – Jeg husker vi diskuterte denne balladen, som alle syntes var en flott låt. Men vi var ikke enig i hva som måtte gjøres for at det skulle passe inn, samtidig som det var veldig seint i prosessen. Vi rakk vel aldri gjøre den helt ferdig.
Gerstner: – Vi ville også følge arbeidsflyten der alle låtene kom mer eller mindre av seg selv. Hadde vi stoppet opp for å endre på denne balladen slik at den passet inn på albumet, ville dette også vært den første låten som ikke kom naturlig til oss. Men det er en skikkelig flott ballade, og forhåpentligvis blir ikke dette det siste albumet. På neste plate blir det kanskje rom for flere ballader. Det finnes i tillegg en del annet materiell vi ikke engang fikk spilt inn.
Weikath: – For meg var det en lettelse å arbeide med dette albumet. Jeg skriver låter jeg liker, det har jeg alltid gjort. Det kan like gjerne være en disco-låt med springende bass, men Andi ba meg la være. Nå har vi spilt inn en klassisk heavy metal-skive, og det var ingen diskusjoner om hvem som skulle skrive den såkalte kommersielle låten til albumet. Jeg tenkte med meg selv. ’Ikke gjør noe eksperimentelt, folk kommer til å hate det. Gjør det du skal gjøre’, og det var faktisk en lettelse. Noen sa vi trengte en ”I Want Out” eller ”Dr. Stein” på albumet, så jeg ble veldig glad når Sasha og Andi kom opp med ”Best Time”.
– For meg hørtes det etter én gjennomlytting mye ut som klassisk Helloween, og at bandet går tilbake til kjernen av hva Helloween handler om.
Kiske: – Vi ville at albumet skulle høres ut slik album hørtes ut før i tiden. Jeg liker den digitale verden, men jeg er ikke for gal etter musikken som lages i dag. Men albumet har også elementer fra den senere perioden til Helloween, som eksempelvis låten ”Cyanide”. Men det er som du sier. Jeg er enig, ”Keeper…”-følelsen er der fordi Kai og jeg er der. Samtidig er dette en helt ny greie som vi alle har skapt sammen. Du gjør ikke dette bevisst. Det kommer naturlig. Du kan ikke påtvinge det. Du kan ikke jukse det. Det bare er der.
Weikath: – Idéen var nok å gå tilbake til 80-tallet, men samtidig benytte oss av alle mulighetene vi har tilgjengelig innen moderne teknologi. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men man kan nesten si at plata er sendt til oss fra 80-tallet med en tidsmaskin. Det meste ble innspilt analogt, som trommene, som videre ble transformert til systemet. Jeg er ikke sikker på hva mer som ble innspilt analogt, men tror det hovedsakelig var trommene. Vi ønsket i hvert fall at plata skulle høres ut som klassisk Helloween. Den sounden stoppet med ”Keeper…2”, ’La oss fortsette derifra’, tenkte vi. Jeg kan jo legge til at det var Sasha som kom med albumtittelen. ’Hvorfor ikke kalle albumet bare for Helloween?’ sa han. Wow, tenkte jeg, så passende. Det er jo det dette er. Dette er Helloween, og vi planlegger å holde sammen en stund med denne konstellasjonen. Det er også han som har holdt orden på flere av de forskjellige gitararrangementene, noe som er helt nødvendig med tre gitarister. Jeg vet ikke hva vi skulle gjort uten han.
Gerstner: – Grunnen til at jeg kom på at albumet kunne hete bare Helloween, var at alt føles så komplett med Michael og Kai i bandet. Det har med historien til bandet, og erfaringene vi har med oss fra turnéen å gjøre. For meg var det logisk. Dette er Helloween.
Deris: – Vi har i tillegg brukt et gammelt trommesett fra Ingo (Schwichtenberg, som var bandets første trommeslager og som døde under tragiske omstendigheter 29 år gammel i 1995). Det var veldig godt å se hans gamle slagverk på plass i studio. Og lyden var fantastisk. Jeg har selv et nytt Sonor-slagverk, men Ingos har mye bedre lyd. For meg var det som magi når jeg hørte den gamle trommelyden på opptakene.
Kiske: – Dani (Löble, trommeslager) lånte settet fra en fan som hadde et originalt Pearl-trommesett fra Ingo fra 80-tallet. Jeg tror han kontaktet Dani opprinnelig for å få det signert av alle musikerne. Trommesett fra den tiden høres i hvert fall helt annerledes ut enn i dag.
Grosskopf: – Trommesettet til Ingo inspirerte igjen meg til å finne frem en bassforsterker fra 70-tallet som jeg brukte på de aller første utgivelsene til Helloween. I tillegg har jeg de senere årene gått til anskaffelse av flere gamle bassgitarer som jeg også brukte under innspilingen av albumet.
Gerstner: – Til gitarene brukte vi Marshall-forsterkere og effektutstyr fra 80-tallet. Meningen var helt klart å bringe tilbake følelsen fra det tiåret, men med oppdatert lyd. Også gjennom låtskrivningsprosessen har vi tenkt på denne måten og har eksempelvis ikke brydd oss om lengden på låtene, slik det ofte gjøres i dag. Vi ønsket å skape noe unikt.
– Singelen ”Skyfall” er første låt fra den nye skiva. Noen har nevnt at den er dedikert til David Bowie?
Kiske: – Nei, nei, den handler om et utenomjordisk romskip som ramler ned på jorden, og prøver å komme seg tilbake. Men den er også en metafor for hva som skjer med menneskeheten, for vi falt også engang for lenge siden ned på jorden. Slik fungerer evolusjonen i kosmos. Du faller ned på jorden og kommer deg tilbake igjen, mye visere enn du var før. Det er litt av metaforen på ”Skyfall”.
Deris: – Jeg vet at en tekstlinje i ”Skyfall” er dedikert Ronnie James Dio, for jeg synger den. Men joda, låten er dedikert til flere andre musikere også, men til hvem må du spørre Kai om, som har skrevet den.
Weikath: – Jeg hørte Kai diskutere ”Skyfall” med flere andre. Da hørte jeg ’bla, bla, bla – og David Bowie’, sa Kai.
– Når ble det bestemt at dere skulle følge opp turnéen med et album?
Kiske: – Etter 2017. Vi hadde først bare en kontrakt som gjaldt for turnéen i 2017, for vi visste ikke da hvordan det kom til å gå. Men da det gikk så bra som det gjorde, ble det ny kontrakt og vi bestemte oss for å gi ut et album. Men hele prosessen frem til da gikk steg for steg, og slik må det nesten gjøres i tilfeller som dette. Jeg var faktisk overrasket hvor godt det føltes når vi var sammen, og spesielt hvor godt jeg kom overens med Andi, som jeg ikke kjente fra før av. Manageren til Helloween sa til meg: ’Du burde fly til Tenerife og være en stund sammen med ham for å se om det fungerer. Om dere ikke kommer overens, har en slik gjenforening ingen mening.’Så jeg reiste ned og tilbrakte to kule uker sammen med ham. Andi tok meg godt i mot. Han er en sosial person og elsker å involvere andre, mens jeg er – eller var – en person som levde i min egen verden og brukte år på å lese bøker istedenfor å gå ut. Andi er en livsnyter og alle ansatte på restauranter der nede kjenner ham. Vi oppdaget da at vi kom veldig godt overens og at vi faktisk er veldig like på mange områder. Det var en fin måte å starte på. Men det var selvfølgelig mye usikkerhet, noe det fortsatt var da vi startet på turnéen. Det var også svært risikofylt for et band som Helloween å gjøre noe slikt, fordi om det ikke fungerte og vi eksempelvis skulle begynne å sloss og hate hverandre, ville det vært en katastrofe for bandet. Vi gjorde den første turnéen 2017. Det var den ultimate testen, for ingenting er mer intenst enn å være to måneder på veien med et stort mannskap og syv bandmedlemmer, hvor man er sammen konstant mesteparten av tiden. På scenen, backstage, på flyet, på bussen. Hvor du enn drar er du en enhet. Men vi kom oss gjennom det, og så etterhvert at dette var ment å være.
– Michael, med ditt andre band Unisonic og gjenforeningen med Helloween; er det godt å være tilbake på metalscenen?
Kiske: – Helt klart, det er veldig godt. Det har også leget mange sår som jeg har båret rundt på lenge. Spesielt gjenforeningen med Helloween. Den var virkelig bra for meg. Det tok lang tid, men er en virkelig flott ting. I nesten to tiår har jeg knapt stått på konsertscenen. Jeg har gjort litt her og der, men veldig lenge var jeg ikke i humør til det. Jeg var preget av masse skuffelser og sårede følelser som jeg brukte mange år på å komme over, og det har vært en lang prosess for å komme hit hvor jeg er nå. At jeg faktisk kan gjør dette med Helloween og virkelig nyte det. Selvfølgelig var prosjekt som Avantasia, Place Vendome og senere Unisonic steg inn til sjangeren. Men før 2013-14 tenkte jeg aldri på at jeg noen gang skulle ha noe med Helloween å gjøre igjen. Vi har sikkert snakket om dette før?
– Jeg snakket med deg om dette for fire år siden. (Les det her!) Noen år før den praten leste jeg også et intervju der du sa at om du får 12 millioner euro, eller noe i den duren, vil du vurdere en gjenforening med Helloween. Senere røpte du at dette var noe du sa for å irritere gutta i bandet.
Kiske: – Ha ha, jeg tror faktisk jeg sa at 4 millioner euro ville holde. Alt endret seg da jeg møtte Michael Weikath backstage under en turné med Avantasia. Jeg er ikke sikker, men jeg tror det var i 2012-13 på en festival. Han sa i hvert fall en setning jeg aldri vil glemme, for den var perfekt å komme med da. Han sa: ’Michael, hva har jeg gjort som du ikke kan tilgi meg for?’ Noe som er direkte tale. Jeg svarte: ’Vet du hva? Jeg har tilgitt deg for lenge siden’. Det var slik det startet for meg. Hva var egentlig vitsen med å bære på nag etter så lang tid? På dette tidspunktet var det ikke bestemt at vi skulle gjøre noe sammen, men det var her det startet. Videre i 2014, etter en vellykket konsert med Unisonic i Spania, sa Kai Hansen mens vi skiftet backstage: ’En dag må vi gjøre noe med Helloween før det er for seint’. Og siden Weiki hadde sagt det han sa, svarte jeg: ’Vet du, Kai – jeg er åpen for en gjenforening’.
– Men hva var det egentlig som skjedde mellom Weiki og deg tidlig på 90-tallet?
Kiske: – For å være ærlig, hvis du virkelig forsøker å finne ut av det vil du fort oppdage at alle har hver sin mening. Hovedsakelig kan man si at det var egoene våres som var problemet. Samtidig, når noe er ment å være over, kommer karma på banen og spiller spillet sitt. Dette er den beste måten jeg kan forklare det på fordi de første årene i Helloween, da Kai Hansen og jeg var en del av bandet, føltes det som alt gikk vår vei. Alle brikker var på plass og vi hadde all verdens tid. I tillegg var det morsomt, vi likte hverandre og var kreative. Men straks Kai forsvant ut av bandet, ble hele spiriten forandret. Jeg så det ikke da, for det var bandet mitt, det var livet mitt. Men når jeg ser tilbake på den perioden nå, ser jeg lett at det ikke fungerte lenger. Da Kai var ute ble balansen mellom medlemmene ødelagt. Så begynte vi å krangle, og det forsterket igjen den dårlige stemningen som var oppstått. Det fungerte ikke lengre og på det tidspunktet var det nok ment å være over. Vi prøvde å redde bandet, men uansett hva vi gjorde fungerte det ikke. Jeg ville heller ikke slutte på det tidspunktet, men i underbevisstheten ville jeg det likevel. Senere kunne jeg se at jeg hadde lagt ut bomber overalt innad i bandet, for innerst inne visste jeg det var over. Det er lett å si dette nå når man ser tilbake, men man trenger avstand for å kunne se objektivt på det. Du må tilegne deg forståelse for å komme ut av ditt eget subjektive syn, og for å kunnes se andres involveringer.
– Deris har bidratt med fem låter, Weiki med tre, Gerstner med to og Hansen og Grosskopf med en hver. Hvorfor har ikke Kiske bidratt på låtskriversiden?
Kiske: – Jeg følte ikke det var nødvendig. Du har Andi, som er en stor låtskriver. Han kan sitte ned i seks uker, så har han ti låter til deg. Du har også Weiki. Kai derimot, gjorde ikke så mye som jeg hadde håpet på. Han var ganske lat, om du spør meg. Kai kom veldig seint med ”Skyfall”, som er en utrolig bra låt, men jeg er skuffet over at han ikke bidro med mer. Jeg bryr meg ikke om han sier at han har mange låter, men ikke vil bruke dem fordi de ikke passer, som er tullprat. Kai kan skrive alt. Likevel, jeg liker alle låtene på albumet, men favorittene mine er ”Skyfall”, ”Out For The Glory” og ”Angels”. Men også ”Fear of The Fallen” ble virkelig bra, som er en låt Andi skrev og planla å synge selv, men som vi endte opp med å gjøre sammen. Jeg liker alle, men det er to låter jeg sliter med. De er sprø. ”Down In The Dumps” og ”Robot King”. De er typisk Weiki. Har gjør alltid slik. ”Dr. Stein” var også sprø, selv om den ble en stor hit. De to låtene er typisk Michael Craziness. Jeg forstår låtene bedre nå enn da vi spilte dem inn. Men da forsto jeg ikke hvordan jeg skulle synge dem. Det fortalte jeg de andre også. Nå forstår jeg dem bedre, men det er de to sangene.
Deris: – Vi vet jo at Kai er en stor låtskriver, så alle ventet på han. Men det har alltid vært mange låtskrivere i bandet, og bandet er egentlig et positivt kaos. Moderne teknologi har også vært til stor hjelp, for hadde man en idé kunne man legge den i en Dropbox. Tente andre på samme idé utvikle den seg raskt videre. Så ja, bandet har alltid vært preget av kaos på låtskriversiden på grunn av mange forskjellige ideer. Absolutt alle Helloween-albumene er preget av mange musikalske ideer og har låter nok til to album, samtidig er vi gammeldagse som fortsatt satser på hele album, der alle låtene settes sammen til en helhet.
Gerstner: – Da jeg ble medlem i bandet var jobbeskrivelsen fra Weiki slik: ’For det første må du kunne skrive gode låter. For det andre må du kunne skrive gode låter uten onde tekster.’
– Hvordan bestemte vokalistene seg for hvem som synger hva på albumet?
Weikath: – I hvert fall jeg hadde i tankene hvem som kunne synge hva, når jeg skrev sangene. Det handler om partier jeg tenkte at denne kan Kiske synge, eller Andi, eller at denne må Kai synge på.
Deris: – Jeg må innrømme at Michael og jeg jobbet i studio en evighet, det føltes i hvert fall slik, hvor begge prøvde ut forskjellige partier. Til slutt endte vi opp med at den som var mest komfortabel med de enkelte partiene sang dem. Det handler rett og slett om luft på de mest krevende partiene, for det har ingen poeng om man må ha oksygentilførsel live. Det måtte nesten bli slik. Jeg tror rundt 80 % av låtene ble til på den måten. Før det sang vi begge alt og det ble bare rot. Det var også dager jeg var lat og sa til Michael at han bare måtte synge, men det var heller ingen god løsning, for ofte kom han tilbake og sa ’Jeg likte det ikke, det ble ikke bra’. Så måtte jeg trø til likevel. På de siste 20 % sang begge alt. Så fant vi sammen med produsenten ut hvordan det endelige resultatet skulle være. Når det er mange involverte blir det gjerne slik. Du må prøve forskjellige ting. Med kun én vokalist er det nok mye lettere, men ikke så morsomt som med flere.
Kiske: – Helt ærlig, jeg sier ikke at det ikke var noen konkurranse i det hele tatt, men vi prøvde ut litt forskjellig samtidig som produsenten kom med forslag hvem som skulle synge hva. Vi høres forskjellig ut så det er ikke vanskelig å få en viss idé om hvem som passer til hva. Jeg har visse kvaliteter som får meg til å skinne, mens Andi er mye bedre når det kommer til rop eller når det skal være aggressivt. Dette gjør han mye bedre enn meg. Jeg kan også synge aggressivt, men jeg er en mer melodisk sanger som Geoff Tate, eller som Rob Halford var før i tiden. Dette kan Andi også, men han er tillegg mye mer aggressiv i stilen.
Grosskopf: – Jeg hadde spilt bass på alle låtene, men var ikke der under miksingen eller når de de spilte inn vokalene. Så da jeg kom tilbake kjente jeg melodiene fra før, men jeg visste ikke hvem som skulle synge hva da den første miksingen var ferdig. Det var en kjempe opplevelse, som jeg aldri har opplevd tidligere, for man er vant med en vokalist som synger alt. Når jeg hørte det ferdige resultatet var det himmelsk. Det var veldig interessant og det tror jeg det blir for dere også, men man må nok høre gjennom albumet flere ganger for å få med seg hvem som synger hva.
– Bød den pågående koronapandemien på problemer under innspillingen?
Weikath: – Det var et par små episoder. Jeg husker en gang jeg måtte tilbringe natta i studioet fordi drosjesjåføren ikke hadde tillatelse til å kjøre meg hjem. Det hadde noe med å gjøre hvor drosjesjåføren kom fra. Men det kunne det vært mye verre. (Les dybdeintervju med Michael Weikath her!)
Deris: – Heldigvis var omtrent 80 % av albumet ferdig da pandemien brøt løs.
– Men dere ble nødt til å utsette turnéen ett helt år.
Deris: – Turnéen er utsatt til mars-april neste år. Vi får bare håpe at alt er i orden til da. Kanskje må publikum holde avstand med 1 eller 1,5 meter. I 1990 spilte vi i Japan der alle i salen satt på stoler. Det var litt rart da, men det fungerte. Heavy metal er livemusikk. At publikum er der. Livet uten konserter begynner å gå meg på nervene.
Kiske: – Nå vil vi ut på turné igjen. Det håper jeg virkelig vi kan gjøre neste år. Dette virus-tullet må snart være over. Vi musikere blir gale av dette.
Grosskopf: – Jeg har ingenting å gjøre for tiden og kona sier jeg må begynne å pusse opp leiligheten. Jeg skulle mye heller vært på turné, ha ha ha ha…
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2021