Kategorier
Nyheter

Helloween | Helloween

Jo flere kokker, desto mer søl er det vel noe som heter. Denne gjenforeningen er nok en våt drøm for mange, men to vokalister og Kai Hansen bak mikrofonen er en utfordring. For meg ville det åpenbare valget være å la Andi Deris og Michael Kiske ta seg av hvert sitt stemmeregister og be Kai Hansen holde seg til å bare spille gitar, så klart.

Nuclear Blast

Jo flere kokker, desto mer søl er det vel noe som heter. Denne gjenforeningen er nok en våt drøm for mange, men to vokalister og Kai Hansen bak mikrofonen er en utfordring. For meg ville det åpenbare valget være å la Andi Deris og Michael Kiske ta seg av hvert sitt stemmeregister og be Kai Hansen holde seg til å bare spille gitar, så klart. Det finnes egentlig bare en powermetal-vokalist. Alle andre er bare bleke kopier av Kiske. Andi Deris har sine kvaliteter i det dypere registeret, så han er det absolutt rom for, om de bare hadde overlatt fistelvokal til Kiske. Det virker som de ikke blir riktig enig omarrangementene. Verst er det når de synger unisont. Da høres det ut som en dårlig karaoke-versjon.

Men frustrasjon til side. Hovedproblemet er likevel at det blir mye mer nostalgi enn innhold. Låtmaterialet holder ikke mål. Jeg krever ikke mer enn noen fengende refrenger, men de er totalt fraværende. Vi får servert den ene fantasiløse gladsangen etter den andre, så det er tydelig at klassiske pumpkin tracks er hovedfokus. Spesielt låtene skrevet av gitarist Michael Weikath og bassist Markus Grosskopf bærer preg av dette. Andi Deris representerer nittitalls-utgaven, og låtene skrevet av Kai Hansen høres naturligvis ut som Gamma Ray. Så har vi stakkars Sacha Gerstner, som også har fått med et par mer moderne låter. Ironisk nok er disse best. «Angels» er mer utgaven vi har kjent siste 20 årene, og det kjente fungerer ofte best. Dette er for meg platens eneste høydepunkt. Den eneste som mangler fra den klassiske besetningen er trommeslager Ingo Schwichtenberg, som dessverre ikke lenger er blant oss. Live har de løst dette med en trommesolo på storskjerm. På platen har de løst dette med å benytte slagverket hans.

Innspillingen er selvfølgelig gjort analogt, og de har valgt samme studio som de brukte i glansdagene på nittitallet. «Time of the Oath» står som min personlige favoritt, så dette passer meg egentlig bra.

Gjør det noen forskjell? Minimalt, dessverre. Det som redder platen fra fullstendig fiasko er at fansen stort sett er særdeles ukritiske og vil sikkert bare riste på hodet av denne anmeldelsen. Jeg aner selvfølgelig ikke hva jeg snakker om, så kos dere! Vanlig dødelige bør kanskje ikke ha like høye forventninger. (Tross slakt her, så har vi et langt intervju med både Deris og Kiske, Weikath, Gerstner og Grosskopf i nyeste nummer, som du kan ordne deg på minuttet via denne linken til prisen av en pakke meierismør.)

2/6 | Stig Rune Robertsen

Utgivelsesdato 18.juni 2021