Hedvig Mollestad Trio @ Vulkan Arena, Oslo

Fredag 22.februar 2019

Dagen etter å ha bevitnet et show skreddersydd til fingerspissene der ingen detaljer var overlatt til tilfeldighetene i form av Ghost sin nedsabling av Oslo Spektrum var det meget interessant å se den rake motsetningen i form av Hedvig Mollestad Trio. Begge deler passer fint inn i begrepet «rockekonsert», men der slutter likhetene.

Trioen er langt mer opptatt av frie tøyler og improvisasjon, noe ett tett opptil stappe fullt Vulkan Arena var mer enn klare for denne fredagskvelden tydeligvis. Dette var også publikum fra øverste hylle som var helt stille der det var nødvendig og ga øredøvende hyllest der det trengtes også. Meget bra. Trioen selv startet igang kvelden med pondus og låt som en kule fra første sekund. En litt avmælt låt satte igang ballet helt til de ut av det blå slo om takten og gjorde det plent umulig å stå stille.

Akkurat det er det mest imponerende med bandet, ihvertfall for en som utelukkende har erfaring fra gårsdagens rockeregler der faste rammer er noe man ikke viker ifra en tomme. Faste rammer er det fint lite av med denne gjengen her, og hvordan de vet når og hvor de skal slå om vet bare de. Hedvig med kompani viste en enorm spilleglede, såpass at det var moro å bare se på de – og når de i tillegg beviste sine enorme musikalske egenskaper kvelden igjennom akkompagnert med en meget bra lyd er det ikke mye mer som skal til for en vellykket aften.

Jeg må gi en ekstra shoutout til bassist Ellen Brekken som rocket kontrabassen like så godt som el-bassen der hun hamret og dæljet som om livet ikke sto til å redde – bortsett ifra en liten slags soloseanse der hun såvidt gjorde lyd av seg. Men den lille lyden som kom ut var usedvanlig vakker, og det var en av stundene der det var helt tyst i publikum. Tusen takk folkens. Da må jeg også her nevne den lille trommesoloen til Ivar Loe Bjørnstad, kledelig nok kledt i kjole for anledningen, som var ut av en annen verden – vanligvis benytter man den anledningen til å gå på do eller kjøpe øl, men her ble man bare stående og måpe.

Den bass-seansen gled rett over i nydelige «Jurasek», og var for min del høydepunktet på hele kvelden der publikum og band var i en perfekt synergi. En perfekt synergi som poengterte samspillet mellom band og publikum som varte konserten igjennom. Dette var også uvant for min del da det ble ytret meget få ord ifra scenen. Kun da de fikk på gjesteartister etter en times tid tok Hedvig Mollestad til mikrofonen for noen få velvalgte ord. Men ettersom dette tross alt er et instrumentalt band er det strengt talt ikke så nødvendig heller.

Det skal nevnes at jeg ikke er godt bevandret i jazz-landskapet, og av og til ble det litt i overkant for min del – spesielt enkelte perioder med gjesteartisene der saksofonistene til tider mer eller mindre blåste det de eide og hadde i instrumentene sine for å skape høyest skingrende mulig ulyd. At noen kan få noe som helst musikalsk ut av dette forstår jeg rett og slett ikke, uten at det spiller inn på sluttresultatet. Men når gjestemusikerne, tre på sax og en på keyboard, fulgte bandet løftet de musikken på en forbilledlig måte.

De gangene de da brått slo over fra jazz til rock gjorde det rockeriffene ekstra kule for min del, og det er vel det som beskriver gjengen best. Jeg sto og diskuterte med min sidemann om hvordan man best kan definere Hedvig Mollestad Trio, og det er ikke veldig lett – noe som utelukkende er ment som et kompliment. De blander jazz og rock fra øverste hylle på et usedvanlig imponerende nivå, og man kan trygt si at de ikke finnes noe lignende her til lands. Mye mulig ikke i resten av verden heller.

«Beastie, Beastie» fikk som ekstranummer æren av å avslutte seansen (skal dog nevnes at skribenten her måtte fly for å rekke transporten hjem, så om de fant det for godt å ta enda en eller to fikk jeg det ikke med meg), og avsluttet seansen med stil. Det er utrolig moro at en såpass spesiell musikk og fremføring kan gjøre det såpass bra til å fylle Vulkan, noe Hedvig selv kommenterte under den nevnte lille talen. Det beviser at alt går så lenge man har tro på det man gjør, og har dyktigheten som skal til – og ikke minst gleden av å gjøre det.

Alt i alt var dette en særdeles trivelig aften, og som nevnt den rake motsetningen til kvelden før. Men det beviser bare hvor stor spennvidde det finnes i denne herlige verden av «rock» som vi alle er så glade i. Trioen rocket, jazzet og svingte på alle de rette stedene, de viste nok en gang hvor ekstremt dyktige musikere de er og hvilken enorm glede de har i å fremføre musikken sin. Publikum var også i det rette humøret denne kvelden og bidro til en meget fin kveld på Vulkan.

5/6 | Sven O. Skulbørstad

Fotos: Anne-Marie Forker 

,