Hedvig Mollestad Trio | Smells Funny

Rune Grammofon

Av og til dukker det opp skikkelige utfordringer når man skal mene noe fornuftig om ny musikk, og Hedvig Mollestad Trio sitt siste verk er så absolutt i det lende for undertegnede – da undertegnede trives aller best i rockepurismens «vers-refreng»-rammer. Det er det nemlig som kjemisk fritt for i gjengens univers, og da må det jobbes ekstra med forståelsen av det som presenteres.

Det er det imidlertid verdt, for at gjengen leverer rocka jazz – eller jazza rock for den saks skyld fra øverste hylle har de bevist gang på gang, og «Smells Funny» er intet unntak fra regelen. Heller vil jeg si at den kanskje ligger enda et hakk over kvalitetsmessig da produksjonen er hakket vassere enn tidligere album. Musikalsk kjenner man det godt igjen med fete riff og jambaserte låter som flyter igjennom sfæren som vind fra nord. Ta riffet som bærer åpneren «Beastie, Beastie» for eksempel som er meget fett og starter herligheten på en utsøkt måte. Skulle rockepuristen i meg ha trukket for noe her skulle jeg gjerne ha hørt en repetisjon av starten på sporet mot slutten bare fordi det er så strålende og jeg vil ha mer, men hva vet vel jeg.

Det er umulig å holde foten rolig under den ekstremt svingete «First Thing To Pop Is The Eye» der den svinger seg fra høyre til venstre i løpet av sporets knappe ni minutter lange spilletid. Høydepunktet for min egen del er akkordbyttet rundt 03:48 inn i sangen forresten. De nøler ikke med å dra det ned litt heller, som i vakre «Jurasek» – kanskje min favoritt på hele albumet. Fungerer meget godt til morgenkaffen en sliten søndagsmorgen med senhøstvær utenfor vinduet. Jeg skal forsyne meg teste den på stranda til sommeren og er rimelig sikker på at den fungerer like bra da og.

Der det derimot bikker litt over for rockepuristen meg er «Sugar Rush Mountain», men ta gjerne forbehold om at det godt kan være favoritten til de med en dæsj særere platesamling. I mine ører sporer dette litt av med atonal jazzdur, sære bassganger og taktskifter som tilsynelatende spretter ut av ingenting. Drivet i sporet liker jeg da.

Sporet med den kuleste tittelen er også sporet med det kuleste riffet, nemlig «Bewitched, Dwarfed And Defeathered». En meget tung sak som også briljerer med taktskifter, men her låter det mer naturlig enn forgjengeren og er en aldri så liten perle på skiva.

Og da står vi igjen med avslutteren «Lucidness» som er egentlig en eneste lang oppbygning på over 8 minutter, der starten mer eller mindre flyter seg igjennom sekunder og minutter til det hele når en slags form midtveis, der det begynner å ta av og holder seg oppadstigende helt mot slutten som avslutter en meget sterk skive på en meget sterk måte.

Som nevnt innledningsvis var det en aldri så liten utfordring å ta for seg «Smells Funny», men man hører fra første stund at det kommer til å være verdt det. Det låter umiskjennelig Hedvig Mollestad Trio som ingen andre gjør fra start til slutt, og når de i tillegg har fått lydopplevelsen enda et par hakk opp fra tidligere utgivelser mener jeg på det sterkeste at de akkurat har tilbydd oss deres beste album hittil. Vel spilt!

5/6 | Sven O Skulbørstad

Utgivelsesdato 30.november