Hayseed Dixie – Drekking, horing og drap!

De siste 16 år har gærningene i amerikanske Hayseed Dixie moret oss med sine elleville bluegrassversjoner av diverse rockebands største hits, fremført som en kvartett bevæpnet med kun kassegitar, mandolin, banjo, bass og av og til ei fele. Nordmenn har lenge trykket dem til sitt bryst, og vi ble nylig belønnet med en full Norgesturne fra Tromsø til Kristiansand. Frontmann Barley Scotch (eller John Wheeler) tok en pils med oss før bandet gikk på scenen i Oslo.

Tekst: Geir Amundsen
Sidekick: Heidi E. Bolle
Livefoto: Al-x
, Dawn Cundy
Bandfoto: Canon D90 på tripod med selvutløser

– Dere har vært på turne i Norge noen dager nå.
– Ja, vi startet i Tromsø, så kjørte vi ned til Henningsvær i Lofoten og spilte på en ølfestival. I går var det Trondheim, knallkonsert med over 300 folk, vi spilte to sett med ekstranumre og folk tok helt av.
– Har dere vært der tidligere?
– Ja, men det er sikkert fem år siden, vi har stort sett spilt i Oslo med jevne mellomrom de siste 15 år, så det var på tide å se litt mer av landet. I morgen skal vi videre til Kristiansand og endelig få se de sørlige delene av Norge.
– Flere år siden dere var i Oslo og da. Jeg så dere på Ramblin Man Fair-festivalen i England i fjor, det var jo utrolig moro, og dere passet rett inn.
– Ja, det er en av de bedre festivalene i Europa, og med sin Classic Rock-profil passer det oss perfekt, ja. Av og til blir vi plassert på folkemusikk-festivaler fordi arrangørene tror vi er et bluegrassband. Samtidig har vi spilt på metalfestivaler som Wacken. Jeg er ganske sikker på at vi er de eneste som har vært hovedbandet på en scene både på Download og på Cambridge Folk Festival samme år!
– Noen sliter vel med å sette dere i riktig bås fordi de skjønner ikke om dere er komikere eller musikere. For man kan jo som kjent ikke være begge deler!
– Nei, ikke sant! Jeg får stadig høre ‘Jeg skjønner ikke dette, er det ment å være bra musikk, eller er det ment å være morsomt?‘ Og når jeg spør hvorfor det ikke kan være begge deler, ser jeg bare øynene rulle bak på vedkommende, totalt shutdown og uforstående blikk. Se på Angus Young, han løper rundt og gjør duckwalk i skoleguttuniform – betyr det at han ikke kan spille? Jeg har alltid ment at en rockekonsert skal være et teatralsk og visuelt show, men det er kanskje fordi jeg er 47 og et barn av 80-tallet. Første gang jeg og kompisene mine fikk dra på konsert alene, uten følge av foreldre, da så vi Van Halen på 1984-turneen, og på den tida var David Lee Roth verdens beste frontmann. Ikke beste sanger, men han var en fest! Det var som et standupshow mellom låtene! Etterpå fablet alle kompisene mine om at ‘Jeg vil spille gitar som Eddie!‘ mens jeg bare ‘Jeg vil feste med Dave!‘. Etterhvert som jeg ble eldre, ville jeg bli som ham. Eller slik han var i 1984, ikke slik han er nå.
– Nei, det er en grunn til at de var bortimot det eneste rockebandet som aldri ga ut en liveskive på 80-tallet.
– Nei, han synger ikke bra, men det spiller liksom ingen rolle! Tom Waits kan heller ikke synge! Gene Simmons er heller ingen god bassist, men hva så! Han kunne spilt med boksehansker uten at det hadde spilt noen rolle, han er uansett best på å være Gene!

Hayseed Dixie på John Dee i Oslo, september 2017

– Hvordan oppsto egentlig Hayseed Dixie? Hvordan kom du på å spille rockelåter med bluegrass-instrumenter?
– Jeg vokste opp i Nashville, Tennesse, hvor den jordnære rocken, countrymusikken og bluesen alltid har stått sterkt. Hvis du f.eks gikk på konsert med Hank Williams jr i 1985, så hadde sikkert halvparten av publikum dongerijakker med AC/DC-ryggmerker. Eller omvendt. Jeg hørte “Highway To Hell” første gang cirka samtidig som jeg første gang hørte Hank jr.’s “Whiskey Bent and Hell Bound”. Og for meg var det noenlunde likt, selv om AC/DC hadde mer vreng på gitarene. Men de sang om de samme temaene, de hadde samme fandenivoldske innstillinga, begge hadde henta mye fra bluesen. Men for meg var de i samme bås, selv om jeg var mer en rocker enn countryfan. Etterhvert begynte jeg å spille i band på college, og jeg pleide å gjøre noen rockelåter akustisk – og da tok folk av og brølte yeeehaw! Så det slo meg at det hadde vært gøy å spille inn noen låter for å sjekke hvordan AC/DC hadde hørtes ut om de kom fra østlige Tennessee. Men det tok noen år før jeg fant noen likesinnede musikere som var gærne nok til å ville gjøre dette sammen med meg. Jeg kom i prat med Jake (Byers, bass) på en fest, og vi klikket umiddelbart.
– Ja, han er den eneste som har vært med fra starten sammen med deg?
– Stemmer. Det har vært litt utskiftninger siden. På førsteskiva har vi dobro, som spilles av en kar som har spilt pedal steel-gitar for Hank jr i alle år. Men han turnerte aldri med oss, for han var opptatt med Hank. Vi lagde egentlig førsteskiva før vi ble et band, med planer om å dele den ut gratis for å kanskje få litt spillejobber på grillfester og sånn! Det var bare en artig greie å gjøre. Dette var i 2000, da folk fortsatt brente egne CDer. Jeg brente 25-30 stykker og delte de ut, og tenkte ikke så mye mer på det, for jeg spilte i andre og mer ‘seriøse’ band. Et par måneder senere ble jeg vekket av en telefon klokka halv åtte på morgenen, og en kompis ropte at jeg måtte ‘Skru på radioen nå, de spiller den Hayseed-greia di!’. Og på en Classic Rock-stasjon spilte de jaggu en av låtene, og snakket om den. Det slo meg at hvis en radiostasjon vil spille musikken vår, så burde vi kanskje få den utgitt, men hvert eneste plateselskap vi kontaktet, kastet oss på dør. Men ett lite selskap som het Dualtone tok sjansen, og sendte oss rundt til radiostasjoner for å promotere skiva og spille låter direkte på lufta på morgensendinger, hvor jeg inntok rollen som hillbillyen Barley Scotch, godt inspirert av Bon Scott. Skiva solgte i 150.000 eksemplarer i 2001, og det var først da at jeg tenkte at vi kanskje burde begynne å spille konserter også! Og det har vi vel egentlig gjort kontinuerlig siden, og gitt ut 15 skiver underveis. Men nå spiller vi låter av alle slags artister, og en god del egne låter også. Vi gjør fortsatt flere AC/DC-låter på konserter,
– Nei, dere kunne jo ikke fortsatt å bare spille AC/DC-låter som på førsteskiva. I så fall måtte dere ha spilt inn samtlige AC/DC-låter som finnes. Og da hadde vitsen fort blitt ganske tynnslitt.
– Nei, akkurat. Det startet kanskje som en vits, men det har vokst. Hvis dette bandet kun var en vits, ville folk gått etter tre låter av konsertene våre. De ville ikke blitt i to timer hvis vi kun hadde en vits på lager. Men jeg innser jo at dette ikke er for alle, vi kommer aldri til å fylle et stadion. Vi hører hjemme på klubber av denne størrelsen (slår ut hånden mot John Dee), selv om vi i England kan fylle større steder, opp mot 1500 stk. Men mindre steder som dette passer meg helt fint!
– Hva er forskjellen på dere og lignende band, som f.eks Dread Zeppelin, som gjorde Zeppelin-låter i reggae-versjoner med en Elvis på vokal?
– Dread Zeppelin var jo kult da!
– Absolutt! Men etter to skiver hadde de malt seg inn i et hjørne.
– Sant nok. Og det var trangt i det hjørnet. De klarte ikke å utvikle bandet videre. Men jeg vil kanskje poengtere at vi i Hayseed Dixie er først og fremst rockere – vi er ikke bluegrassmusikere som spiller rockelåter. Vi er rockemusikere som spiller rockelåter med bluegrass-instrumenter. Og vi spiller sikkert ikke instrumentene slik bluegrass-musikere ville ha gjort, muligens med unntak av vår banjospiller Tim, han er ikke så verst på bluegrassbanjo. Men meg og Jake og Joe er og har alltid vært rockere, selv om vi naturlig nok har fått sansen for bluegrass etter hvert.
– Stemmer det at AC/DCs plateselskap ba dere enten endre bandnavn eller bli saksøkt? Mens Angus & gutta i bandet elsket skiva deres?
– Det er riktig. Da vi ga ut debuten våren 2001, så gjorde AC/DC sin “Stiff Upper Lip”-turné i USA. Og vi leste stadig i intervjuer med Brian Johnson om hvor dritbra han syntes skiva vår var, han hadde fått en CD av noen. Men plateselskapet deres, som også har rettighetene til navnet og logoen så vidt jeg har skjønt, tvang oss til å endre navn, siden vi da skrev det som AC/Dixie, og de mente det brøt med rettighetene. Jeg var ganske forbanna der og da, men i ettertid innså jeg at de gjorde oss en tjeneste, for da ble det litt mer avstand mellom oss og det ene bandet – vi hadde uansett tenkt å utvide reportoiret. Jeg spurte advokaten om de hadde tenkt å saksøke bildelfabrikanten AC Delco også, men det var visst ikke aktuelt, siden det var et stort selskap, mens vi bare var et lite tulleband.

– Dere har jo etterhvert lagd 15 skiver, og mange av de er tematiske, som debuten med bare AC/DC-låter, men dere har også lagd en med bare Kiss-låter og en med bare norske låter (som vi skal komme tilbake til). Noen ideer for hvor dere skal gå videre? En Justin Bieber-skive? En Jay-Z-skive? En black metal-skive?
– De fleste av skivene våre har jo ikke noe slikt tema. Den nyeste, “Free Your Mind And Your Grass Will Follow”, har flere soul-låter, og tematisk handler den kanskje mest om raseproblematikken, som jeg anser som et av menneskehetens største problemer nå – at noen skal synes at en rase er bedre enn en annen på grunn av antall pigmenter i huden. Og det er vel hva nasjonalismen egentlig kan kokes ned til. Når noen sier at de vil holde Norge norskt, så mener de som oftest at de vil holde Norge hvitt. Selv om USA stort sett ble bygget av svarte som vi hadde kidnappet fra Afrika, på et land vi hadde stjålet fra de røde. La oss i det minste være ærlige om vår nasjonale historie!
– Er Hayseed Dixie i ferd med å bli et politisk band?!
– Nei, med politisk tenker jeg på hvilket parti du skal stemme, om du skal være høyre- eller venstre-orientert, og det er jeg ikke interessert i, det kan folk klare å bestemme seg for selv. Jeg er mer opptatt av folks tankegang, av sosiale problemer. Og vi har for eksempel Marvin Gayes “What’s Going On”, som handler om akkurat det. Og vi har Bob Marleys “Buffalo Soldier”, som handler om et svart kapittel i amerikansk historie. Jeg er ikke på noe korstog, jeg veiver ikke noe flagg, men vi som artister kan holde opp et speil og reflektere samfunnet vi lever i. Budskapet er der om du vil høre det, men det ligger under overflaten. Det er en grunn til at vi spiller Black Sabbaths “War Pigs” hver kveld, og det er ikke bare fordi det er en strålende låt. Men teksten er like aktuell i dag som i 1970.

– Det virker som om dere alltid har hatt et godt forhold til Norge, men hva i Herrens navn fikk dere til å spille inn en hel skive med norske låter og norske tekster!?! (“Sjt. Munchs Drikkeklubb Band” fra 2011) Det må da være deres minst selgende skive?
– Åh ja, så klart! Nei, det var nok sikkert en veldig dårlig idé, men det virket som en kjempeidé der og da! Men de fleste idéene som har formet livet mitt, har inntruffet etter multiple øl klokka 04 på morgenen. De fleste fornuftige mennesker tar til vett neste dag og innser at det var fyllerør, mens jeg har prøvd å leve livet på de stikk motsatte prinsipper! Jeg tar det som et klart øyeblikks genialitet – men enkelte idéer har funket bedre enn andre, må innrømmes. Og her bet jeg nok over mer enn jeg kunne svelge!
– Og hvordan oppsto idéen?
– Vi satt på Elm Street Rock Cafe her i Oslo en sen kveld, vi hadde en frikveld etter en turné, og norske kompiser begynte å spille oss noen Jokke-låter og oversatte tekstene for oss. Og det var da det slo meg at ‘Vi må gjøre en skive med norske låter om drekking og horing og drap!‘ – på norsk! Og det ble en utfordring, for ikke mange norske artister synger på norsk. Derfor er bare halvparten av låtene på norsk. Vi gjorde en låt av Backstreet Girls, som jo synger på engelsk, og Turboneger og Animal Alpha. Jeg prøvde til og med å skrive noen egne låter i Jokkes ånd, en av de er kalt “Dagen Derpå”, inspirert av et maleri av Munch som jeg så på Nasjonalgalleriet. Tittelen passet, og jeg kjente meg godt igjen i Munchs bilde! Jeg uttaler det nok ikke spesielt bra, men forhåpentligvis er det forståelig. Den amerikanske aksenten kommer jeg uansett alltid til å ha.
– Og for oss er det mer gøy at du synger gebrokkent norsk med amerikansk sørstatsaksent, enn hvis du sang på perfekt flytende norsk!
– Nettopp! For å synge det perfekt, måtte jeg ha blitt født her, måten dere uttaler ordene på er veldig syngende og musikalsk. Dere har lyder vi ikke har på engelsk.
– Og dere spiller selvsagt disse låtene eksklusivt her I Norge – dere ville aldri kjørt “To Fulle Menn” på en konsert i London!
– Åh jo da!
– Hva? Seriøst?!?
– Javisst! Vanligvis gjør vi “Hvis Jeg Var Deg”, den gjør vi nesten hver kveld uansett hvor vi er, men “To Fulle Menn” har vi spilt over hele verden. Det er på tide at folk i USA og England får høre en låt på et annet språk enn engelsk, det har vel nesten aldri skjedd før. “Rock Me Amadeus” av Falco var kanskje en hit der for 30 år siden, men tror du faen ikke at de dermed lagde en engelsk versjon av “Der Kommisar”?? Så der var det ikke Falco som lå på listene, men coverbandet som het After The Fire. Vi amerikanere er så vant til å bare høre engelsk, at det er greit å minne de på at resten av verden er vant til å høre på musikk på hundrevis av andre språk. Mano Chao er jo strålende, han har en låt som heter “Clandestino” som var en hit over hele verden unntatt England og USA, for vi har innstillinga ‘Vi vil ikke høre noe utenlandsk skjit, syng på engelsk for helvete, det er Guds språk!’ Så joda, jeg liker å irritere folk litt – vi har jo tatt inn en drikkelåt på finsk og en låt på nederlandsk også, som vi gjør nesten hver kveld.
– Noen andre obskure språk på ønskelista? Ingen skiver på ungarsk i horisonten?
– Åh Herregud, nei! Jeg har bedt bookingagenten vår om å ikke sende oss til Japan, for da må jeg lære meg en drikkesang på japansk, og det kommer til å ta et halvt år, jeg vet ikke om døgnet har nok timer til det! De skandinaviske språkene og nederlandsk er forsåvidt greit å sette seg inn i når man kan engelsk og litt tysk, for det er alle germanske språk med samme utgangspunkt, så skriftlig kan jeg skjønne det meste. Og da er det mye lettere å lære seg en tekst. Men det blir veldig vanskelig på språk jeg ikke forstår i det hele tatt – jeg kan ikke bare lære meg lydene, jeg må skjønne ordene for at det skal kunne fungere. Ungarsk og japansk har null fellestrekk med de germanske språkene, så der måtte jeg begynt helt på null.

– Merker du noe forskjell på publikum i Italia vs Skandinavia vs USA eller England, på hvilke låter de responderer best på?
– Nei, det går vel i såfall på hva de er vokst opp med. Jeg føler at publikum her er mye mer inne i låter som “We’re Not Gonna Take It” og Kiss-låter, enn i f.eks England, hvor glamrocken ikke slo så godt an som her. Kiss er mye større i Skandinavia enn i Storbritannia. Men bortsett fra slike småting, synes jeg ikke det er så stor forskjell på publikum fra land til land. Jeg ser større forskjell på type byer enn på ulike sider av landegrenser. Det er en spesiell type publikum i industribyer, eller universitetsbyer, eller i småbyer ute på bondelandet. Eller havnebyer! Jeg elsker å spille i havnebyer, sikkert fordi de er mer åpne og aksepterende, selv om det kanskje er mer fyll og hor der. De har nok sett og opplevd mer enn folk på innlandet. Hamburg, Liverpool, Glasgow, New Orleans… de har en egen stemning som appellerer veldig til meg fordi jeg synes de er interessante! Det jeg mener er at noen fra Leeds har sikkert mer til felles med folk fra andre industribyer som Düsseldorf eller Torino eller Detroit, enn de har med folk fra York, noen timer unna. Gir det mening? Jeg har alltid følt at det er typen by man er i som avgjør stemninga, ikke nasjonaliteten.

– Dere ble nettopp eksponert for et større publikum enn dere noengang har hatt før, da Justin Timberlake og Jimmy Fallon satt og sang din låt “Poop In A Jar” på The Tonight Show, som vises for mange millioner over hele verden.
– Ja, jeg aner ikke hvor det kom i fra, det er jo en låt som er femten år gammel, men det var et innslag i TV-showet hvor de skulle teste hverandres kunnskap om hverandre – hva er din beste venns favoritt TV-show, hans favoritt-øl, hans favoritt-sang! Og Fallon skulle liksom bevise at han og Timberlake var bestevenner, og sa at ‘Ja, jeg vet hva din favorittlåt er, det er den du synger hver gang ei dame dumper deg!’. Og så sang de ett vers og refrenget av “Poop In A Jar” sammen, og nevnte at det var Hayseed Dixie som hadde lagd den, faktisk. Jeg har en datter på åtte år som ikke synes jeg er verdens kuleste fordi jeg synger ‘bestefar-rock’ – men etter at jeg viste henne klippet hvor Justin Timberlake synger min låt, har pipen fått en annen lyd! Jeg fikk faktisk utbetalt over 9000 dollar i royalties for det klippet siden det var på nasjonal TV – godt betalt!
– Men Hayseed Dixie må da betale veldig mye i royalties til andre artister!?
– På en måte – plateselskapet eller konsertstedet betaler royaltiene før vi får utbetalt vår lønn, så det er ikke penger som passerer gjennom mine hender først – jeg aner knapt hvor mye det dreier seg om, så da bryr jeg heller ikke hodet mitt med det. Av 22 låter på setlista er kanske 8 eller 9 mine, resten betaler vi royalties av. Jeg bare fører på et skjema hva vi spiller, så får opphavsmennene det de har krav på via TONO.
– Har dere en fast setliste for turnéen, eller improviserer dere underveis?
– Nei, vi har faste åpningslåter, og faste avsluttere, men vi aner ikke hva som kommer mellom – det tar vi på strak arm og tilpasser kveldens publikum. Hvis jeg føler at noen av de andre gutta er litt på autopilot, så slenger jeg inn en obskur låt for å holde dem på tå hev, haha! For hvis ikke vi er gira og koser oss på scenen, hvordan kan vi forvente at andre skal bli gira og kose seg, ikke sant???

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2017