Hammerfall – Savner tidspresset

Det svenske metallbandet HammerFall ønsker å spre positivitet når de klinker til med utgivelsen «Hammer Of Dawn», som ble sluppet i februar. Frontmann Joacim Cans røper imidlertid ovenfor NRM at veien til ferdig skive var lang og kronglete.

Tekst: Freddy Ludvik Larsen
Foto: Tallee Savage
, Sandra Myhrberg
Livefoto: Geir Amundsen

 – Dere slipper albumet «Hammer Of Dawn» i slutten av februar. (Anmeldt her!) Hva vil du selv fortelle om det nye albumet?
– For oss er arbeid med album egentlig en prosess som foregår kontinuerlig. Vi kan ikke bare sette oss ned for å jobbe med materiell til et album. En slik fremgangsmåte blir veldig tung, i hvert fall for oss. Det er ikke slik vi fungerer. Denne gangen ble det annerledes. Arbeidet med dette albumet startet for lenge siden, for da pandemien brøt løs fikk vi beskjed om at det ikke ble noen flere spillejobber på en god stund. Da begynte vi å jobbe med låtmaterialet til denne skiven. Så god tid som vi har hatt nå, har vi aldri tidligere hatt på å skrive låter. Men samtidig som vi hadde rikelig med tid, stilte vi svært høye krav til oss selv. Dette førte imidlertid til at veien frem til ferdig skive ble tung. Musikken ble spilt inn i Göteborg, mens jeg, som tidligere har spilt inn vokalen i USA, ventet lengst mulig med å komme inn der.
–  Og det ble til slutt for lenge å vente?
– Ja, til slutt måtte jeg innse at det ikke kom til å gå. På grunn av pandemien kom jeg rett og slett ikke inn i landet. Da ble det bestemt at jeg skulle spille inn vokalen hos Jacob Hansen i Danmark.
– Mest kjent for å ha skiver med produsert Volbeat, Pretty Maids og U.D.O.?
–  Riktig! Jeg er av typen som kan gi beskjed om at i dag vil jeg ikke synge fordi stemmen ikke føles bra. Det har alltid gått greit når jeg har arbeidet med kjente i USA som vet hvilke problemer en vokalist går igjennom. Det med Danmark syntes jeg var kjemperisikabelt, og jeg var spent på hvordan det skulle gå og arbeide med ny produsent som ikke kjente meg. Jeg hadde imidlertid uroet meg uten grunn, for samarbeidet fungerte veldig bra. I dag er jeg takknemlig for at jeg fikk muligheten til å spille inn vokalen rett rundt hjørnet. Eller rett rundt hjørnet var det ikke, jeg kjørte jo bil i elleve timer før jeg kom frem til Hansen Studio. Da vi var ferdig med innspillingen av musikken og all vokal, ble det faktumet at vi hadde veldig god tid, et problem. På grunn av pandemien var det heller ikke noen spillejobber å se frem til. Det eneste du gjør da er å høre på det ferdige resultatet om og om igjen. Så begynner man å endre på ting man i utgangspunktet syntes var veldig bra. Man tenker ‘Kanskje kan jeg synge litt høyere her’. Så er man i gang.  
– Så det er faktisk bedre å jobbe under tidspress?
– Ja, absolutt. Når man jobber under tidspress, går man inn i studio og gjør det man har bestemt seg for på forhånd. Men når man sitter hjemme og har ingenting å gjøre, begynner man som sagt å tenke at man kanskje kunne gjort det partiet slik, og kanskje sunget den delen litt høyere. En annen ting er at da jeg gikk i studio hadde jeg ikke sunget på over ett og et halvt år.
– Har det vært vanskelig å være kreativ under pandemien?
– Ja, inni mellom har det vært et helvete vil jeg si. Det er fordi man ikke har hatt noen ting å se frem mot. Vi skulle eksempelvis spilt på flere festivaler, men alt har blitt kansellert. Mange av mine kreative problemer oppsto da jeg ble gående hjemme i Stockholm. Heldigvis har jeg, vi kan kalle det for et sommerhus, som ligger tre-fire timer nord for Stockholm. Da jeg kjente at jeg hadde kjørt meg fast, tok jeg med meg all faenskapen og reiste opp til huset i Dalarna. Det ble løsningen for meg.

– Jeg la merke til at på den forrige plata, «Dominion», så hadde maskoten deres, Hector, lange djevelhorn på coveret. På den kommende skiva har han glorie over hodet. Henger de to utgivelsene sammen på noe vis?
– Ikke mer enn at på det forrige albumet så var Hector nede ved helvetes porter, kan man si. På denne skiva ville vi at det skulle være motsatt. At temaet skulle være lyst og positivt. Det er litt artig å tenke på, for på det stadiet vi bestemte oss for positivt tema visste vi heller ikke hvor langvarig pandemien skulle bli, og hvordan den ville utviklet seg. Jeg ser på Hector som en Fugl Føniks-figur, som reiser seg fra asken på «Hammer Of Dawn», som er et veldig håpefullt album. Bare ved å se på coveret får man positive følelser.
– Dere brukte forskjellige produsenter på vokal og på resten av musikken. Er det vanlig at dere jobber på denne måten?
– Ja, vi har jobbet på denne måten i ganske mange år nå. For noen år siden tok vi en pause med bandet, men under arbeidet med albumet «(r)Evolution» (2014), kom vi frem til at vi ville jobbe med ulike seksjoner og deler hver for oss, i egne studioer hjemme. Jeg har behov for å jobbe på denne måten, for når du er hjemme skal du hente barn på skolen, du skal lage mat, du skal betale regninger. Men når jeg skal spille inn vokalen må jeg reise bort. Tidligere har jeg vært i Los Angeles eller Nashville. Der kan jeg finne roen og levere hundre prosent.
– Den danske skrekkongen, King Diamond, bidrar på låten «Venerate Me». Riktignok ikke mye, men han er med.
– Ja, så var det jo det her med at det ikke handler om kvantitet, men om kvalitet.
– Hvordan gikk det seg til?
– Da Oscar (Dronjak, gitar) presenterte «Venerate Me» for resten av bandet sa han ‘Det her partiet hadde vært kult om King kunne vært med å synge på’. ‘Ja, men hvorfor spør vi ikke ham da?’, svarte jeg. ‘Faen, skal vi gjøre det?’, sa den andre gitaristen vår, Pontus (Nordgren). Han jobber også som lydtekniker for King Diamond. ‘Klart du skal spørre han’, svarte vi. Vi kjenner for så vidt også King. Han har besøkt oss i Dallas og vi har spilt på de samme festivalene. Vi kjenner både han og kjæresten hans. King svarte med engang at dette hadde han lyst å være med på. Dette betyr veldig mye for Oskar og meg, for vi er utrolig store fans av både Mercyful Fate og King Diamond.
– Frister det med mer samarbeid med King Diamond i fremtiden?
– Ja. Det hadde vært kjempemorsomt. Vi har ingen planer om det her og nå. Men moro hadde det vært. Vi vil gjerne gjøre mer med han.

– Dere har mye på gang under HammerFall-flagget. Det gis også ut vodka med bandets navn på og en tegneserie om Hector, samt en action-figur av ham.
– Ja, nå restarter vi. Nå skal vi vise at HammerFall fortsatt er et aktivt band. Når man har vært borte en periode, er det mange som lurer på om vi fortsatt holder på. ‘Jo, selvfølgelig holder vi fortsatt på. Vi er snart ute med nytt album’, svarer jeg. Man må finne måter man kan minne folk på at vi fortsatt er et høyst relevant band, for vår type musikk spilles ikke lenger på radio eller TV. Vodka, whiskey og champagne kan man få med HammerFall på. Vi har høy kvalitet på produktene våre, og liker du dem, hører du kanskje også på musikken.
– Etter planen skal dere i mars på turné sammen med tyske Helloween. Turnéen heter United Forces. Er det slik at dere er to likeverdige band, og ikke HammerFall som oppvarming til Helloween?
– Både vi og Helloween skulle egentlig på selvstendige turnéer i utgangspunktet. Men så ble vi spurt om vi ikke kunne slå sammen vår turné med deres. Vi kaller den United Forces, og begge bandene er nevnt med like stor skrift. Men Helloween blir hovedbandet, og spiller et litt lengere sett enn det vi gjør.  Vår del er også en hel konsert, men det blir mester og elev, som jeg pleier å si. Helloween er en stor del av vår oppvekst. Uten dem er det mange band som ikke ville hørt slik de høres ut i dag. Heller ikke vi.

– Du sier Helloween har inspirert dere som band. Hva med deg som vokalist? Hvem var dine forbilder?
– Blant mine tidlige forbilder kan jeg nevne Geoff Tate i Queensrÿche spesielt. Han var en stor inspirasjon. Det var for så vidt også Kai Hansen, som vokalist i Helloween. Jeg elsket Kai sin stemme. Han lå på grensen hele tiden, og hadde så mye sjel. På mange måter fremsto Kai som veldig ekte og troverdig.
– For moro skyld kan jeg nevne at jeg snakket med Helloween-gitarist Michael Weikath, for et par år siden. (Les det her!) Han mente Helloween ikke var det første power metal-bandet. Det var Judas Priest.
– Jeg så alltid på Helloween som speed metal band, fordi de spilte veldig fort, noe som ikke var vanlig på den tiden. Og Judas Priest ser jeg ikke på som power metal band overhodet. Det er ren heavy metal. Hundre prosent. Jeg tror det var amerikanerne som satte power metal-stempelet på Helloween. De er veldig raske med å kategorisere alt. HammerFall er også et heavy metal band, ikke power metal. Det kan man høre på blant annet riffene. Stratovarius er band jeg tenker som power metal. De er atskillig mer symfoniske. HammerFall er mer riffbasert, som tysk- og britisk heavy metal.  
– Da kan jeg jo røpe at i presseskrivet til plata står det at HammerFall er power metal. Hva sier du til det?
– Ja, det gjør det, men det står power, skråstrek, heavy metal, he he.
– Som vokalist, har det blitt vanskeligere å nå de høye tonene etter at du har passert 50 år?
– Det har ikke vært et problem for meg tidligere. Det kjennes faktisk ut som stemmen blir sterkere og sterkere for hver plate og for hver turné. Men man kan ikke kjempe mot evolusjonen. Den dagen jeg ikke klarer å levere, og spørsmålene om man skal stemme ned begynner å komme, da er det på tide å gjøre noe annet. Men det er lett å sitte her og si det i dag, at den dagen stemmen ikke holder, så skal jeg legge opp. Det blir nok en tung beslutning. Men samtidig vil jeg jo ikke stå på scenen og kjempe meg igjennom konsert etter konsert når det ikke låter bra. Det blir ikke rett ovenfor hverken, meg, bandet eller fansen. Men jeg fortsetter så lenge stemmen holder.
– Og hvis du skulle legge opp, hva vil du gjøre da?
– Det er et vanskelig spørsmål. Hva skulle jeg gjort om jeg ikke var vokalist i HammerFall? Og hvem skulle jeg bli da? Jeg er over 50 år. Jeg tror jeg hadde forlatt musikkbransjen og startet noe med mat. Kanskje en restaurant, eller en bar. Kanskje utdanne meg til sommelier. HammerFall er en så stor del av både mitt og Oskar sitt liv at det er vanskelig å tenke seg noe annet.  
– Handler låten «Brotherhood» om dere to?
– Til en viss grad handler den om det sterke båndet som er mellom oss. Vi har kjent hverandre i 25 år. Vi skriver stort sett all musikk sammen. Men låten handler også om brorskapet mellom alle fem bandmedlemmene, og mellom oss og andre band i bransjen. Men det aller viktigste teksten tar opp, er forholdet til våre fans. Dette sier for så vidt alle band, men vår fans er de beste i hele verden. Uten dem er vi ingenting, sammen er vi noe helt spesielt. Det gjelder ikke bare brødre, men også søstre. Det synger jeg i teksten også. Det spiller ingen rolle hvem du er, om du har kort hår, ingen hår eller bruker caps, er homofil eller om du er fra Norge eller Zimbabwe. Vi er alle like mye verdt.

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2022