Halestorm @ Rockefeller, Oslo

Tirsdag 09.oktober 2018

Nå som det nesten ikke selges plater lenger, er det ikke lenger så lett å fastslå hvor populær en artist er for tiden. Men når amerikanske Halestorm spilte på John Dee for seks år siden, på Vulkan Arena på forrige besøk i 2015, og nå altså selger ut Rockefeller, så kan vi trygt konstantere at de er på en solid oppadgående kurve. Fortsetter de sånn, fyller de Oslo Spektrum om 5-6 år.

Gårdagens konsert fikk ikke den beste oppladningen – underveis fra Stockholm ble bandets buss stoppet og holdt igjen i grensetollen, og ankom ikke Oslo og Rockefeller før cirka en drøy halvtime før dørene egentlig skulle åpne. Så at bandets roadcrew likevel klarte å få alt på plass, og at Halestorm gikk på scenen «kun» 50 minutter etter planen, er intet mindre enn et logistisk lite mesterverk.

Til tross for at medlemmene i bandet fortsatt er i første halvdel av trettiårene, har de turnert intensivt i ti år, og bandet har over tyve år på baken. Så selv om de ikke er noen tekniske virtuoser på instrumentene sine, så låter det tett og samspilt. Greit nok, trommis Arejay har en del feilskjær underveis, men han er en av de mest visuelle og underholdende showmenn vi noen gang har sett bak et slagverk, så det tilgir vi ham lett. Gitarist Joe Hottinger og Josh Smith gjør jobben uten å gjøre noe spektakulært ut av det.

Selv om Halestorm fronter seg selv som et band med fire likeverdige medlemmer, er det ingen tvil om at det er Lzzy Hale som er stjerna her. Hun er frontfiguren, spiller både rytme- og sologitar, hun har vært med på å skrive samtlige låter, hun har både kvinner og menn i publikum fullstendig rundt lillefingeren (det havnet faktisk en BH på mikrofonstativet hennes mot slutten…), og ikke minst synger hun sterkere og bedre enn noen annen kvinnelig rocker.

Det er også veldig lett å se at dette er en band som koser seg på scenen – de stråler mot hverandre, de flørter med publikum, og har stort sett brede smil fra første til siste låt. Kvelden ble også litt spesiell med at Lzzy Hale hadde bursdag denne kvelden – 35 år – og fikk sunget bursdagssang til seg ikke mindre enn tre ganger. Og god stemning på scenen smitter nesten alltid over på de som står foran scenen – også denne gang!

Låtmessig var det forutsigbart nok dominert av den nyeste og sinteste skiva «Vicious«, som var representert med syv låter – fra åpninga «Killing Ourselves To Live» og til første ekstranummer, den akustiske balladen «The Silence». Underveis tar vi snardykk tilbake til debuten ved «I Get Off», vi får de fire første og siste låtene fra andreskiva «The Strange Case Of…», og vi får «Amen» og «I Am The Fire» fra forrige skive «Into The Wild Life».  Ikke noe å si på det.

Skal man si noe negativt om denne konserten, må det være at det var i korteste laget. Å gå av scenen etter å ha unnagjort tolv låter på 50 minutter når man har gitt ut fire fulle studioskiver er snaut. Tre ekstranumre hjalp litt på, deriblant en utvida versjon av «I Miss The Misery» og den ultimate allsanglåta «Here’s To Us», som de fleste av oss som var til stede antagelig fortsatt nynna på da vi våknet neste morgen. 5/6

Tekst: Geir Amundsen
Livefoto: Anne-Marie Forker

(Og så gjør vi nok en gang oppmerksom på at vi har et firesiders intervju med frøken Hale i nyeste nummer, noe hun var veldig fornøyd med selv, som du ser. Så raska på – kom deg på Narvesen nå og sjekk det ut, om du ikke allerede har gjort det!)

,