Halestorm – 
skifter gir

I løpet av de siste par årene har amerikanske Halestorm markert seg som et band for fremtiden, og noterte nylig karrierebeste med sin nye skive «Into The Wild Life». Vi tok en prat med bassist Josh Smith innimellom festivalopptredener i USA.

Tekst
Geir Amundsen | Foto Terje Dokken

– Hey Josh, hvor befinner du deg nå?
– Vi er i Nebraska et sted, midt i USA, det er 12:00 på dagen her nå.
– Og dere er på turne nå?
– Ja, vi har hatt en halvannen måneds turne i USA som vi avslutter i neste uke, deretter har vi mesteparten av juli fri før vi skal til Europa for å spille en del festivaler i august, deriblant steder som Budapest og Praha som vi aldri har vært i før, så det blir spennende!
– Spiller dere bare festivaler på denne USA-turneen eller gjør dere egne klubbkonserter også?
– Hovedsakelig festivaler – det er konstant festivaler over hele USA på denne tiden av året. Vi får klemt inn enkelte egne konserter her og der i ukedagene, her om dagen gjorde vi en klubbkonsert sammen med Rob Zombie.
– Hvor store steder spiller dere på egen hånd i USA nå?
– Det varierer litt, men i snitt i lokaler som tar 1500 til 2000. Iblant litt større, iblant litt mindre.
– Foretrekker du å spille festivaler foran titusener av mennesker, eller er det mer moro med egne konserter foran 1500 fans?
– Det er to helt ulike opplevelser. Selvsagt er det dritkult å spille festivaler foran et massivt menneskehav, men det innebærer oftest mye mer stress for både bandet og for crewet vårt. Vi har ikke hele dagen på oss til å sjekke lyd og gjøre oss klare, vanligvis blir bare vår backline slengt ut på scenen, det sjekkes at det er lyd i alle instrumentene og så kastes vi rett ut på dypt vann foran et publikum hvor flesteparten kanskje ikke har hørt oss engang! Og fasilitetene er oftest atskillig mer primitive backstage på festivaler enn på klubber og arenaer. Så etter at festivalsesongen er over, er vi vanligvis glade for at vi har fått ta del i dette, men samtidig gleder vi oss til å komme tilbake til klubbene og spille for våre fans. Men vi skal ikke glemme at festivalopptredener gir oss muligheten til å spille for titusener av mennesker som vi normalt sett aldri ville nådd, og det er utrolig viktig for et band på dette stadiet av sin karriere.

– Dere ga ut deres tredje skive «Into The Wild Life» i april, og den er definitivt mer polert og radiovennlig enn de to første. Var det en bevisst stilendring, eller skjedde det naturlig?
– Det var ikke noe vi hadde diskutert, det viktigste for oss har alltid vært å få de aller beste låtene våre på skiva, uansett stil. Og det var også målet vårt denne gang. Hvis noen av låtene skulle vise seg å bli spilt mye på radio, er selvsagt det bare et kjempepluss. Men vi må være entusiastiske for låta selv, og isåfall føler vi oss trygge på at fansen også vil like den. Javisst er det en annen retning på denne nye skiva kontra de to første, men for min del er den største forskjellen at «Into The Wild Life» er innspilt fullstendig live i studio. Det er oss fire i ett rom, med blikkontakt og plugget inn i vårt eget utstyr, og vi spilte disse låtene sammen inntil vi fikk et opptak som vi følte satt 100%. Enkelte ganger valgte vi bort låter som vi hadde spilt helt perfekt teknisk, men som vi følte manglet den lille gnisten som et annet opptak hadde, selv om det var noen ørsmå spillefeil her og der!
– På den gode gamle måten altså!?
– Ja, det var utfordringen som vi hadde gitt oss selv før vi gikk i studio. Vi visste at vi er et bra band på scenen, men det var likevel nervepirrende å skulle forevige disse låtene i studio på denne måten. Vi følte oss litt usikre på om resultatet skulle bli vellykket, men allerede den første dagen i studio da vi spilte inn «Mayhem» fikk vi bekreftelsen på at vi hadde gjort det riktige valget ved å spille inn en liveskive i studio.

– Jeg har inntrykk av at dere har fått mange nye fans med denne skiva – jeg er en av dem, «Into The Wild Life» er en av årets store overraskelser for meg – men også at dere har mistet en del av den gamle fanskaren, som mener at dere nå har blitt for kommersielle og har mistet aggressiviteten fra de første to skivene. Respons?
– Vi ville eksperimentere på denne skiva med andre stemninger og skifte gir litt oftere. Det er kanskje mer aggresjon på de to første skivene, men det er da ballader der også. Og vi har da absolutt ikke solgt oss til radioen, bare hør på låter som «Sick Individual» og «Mayhem» som rocker hardere enn noe på de første skivene. Vi ser definitivt på oss selv som et rockeband, ikke et metalband selv om vi alle elsker metal. Vi hører på all slags musikk, som du vil merke hvis du hører på noen av cover-EPene vi har gitt ut. Nå sist covret vi (Fleetwood Macs) «Gold Dust Woman», og det var noe helt annet enn vi noen gang tidligere har prøvd oss på, og det var utrolig inspirerende å føle at vi behersket også denne typen musikk. Men til de av våre fans som tror at vi har mistet energien; kom og se oss i konsert, jeg vet at dere ikke vil bli skuffet! Vi sparker fortsatt ræv, vi har det gøy på scenen, og spiller låter fra alle våre tre skiver med den samme aggresjonen og energien som noen kanskje etterlyser på den nye skiva.
– Apropos coverlåter – jeg ser at dere tidligere pleide spille en obskur gammel David Bowie-låt, «Within You» fra «Labyrinth». Hvordan i all verden kom dere på den?
– Haha! Jøss. Utrolig morsomt at du spør om dette, det hadde jeg rent glemt! Filmen «Labyrinth» er en felles favoritt fra vår barndom, så en kveld da vi var fulle og høye satte vi den på, og da den låta kom syntes vi alle at det var en fantastisk god ide å covre den på konsertene våre, og det gjorde vi i noen måneder. Nå i ettertid ser jeg jo at den er litt malplassert på setlista vår…
– Den hadde skapt full forvirring i salen på en David Bowie-konsert! 99% av deres fans hadde vel aldri hørt låta før!?
– Haha, nei du har rett, hva tenkte vi på! Svært få hadde snøring på hva i helvete vi holdt på med, vi spilte den kun for vår egen del. Men det er en jævli kul låt som vi alle elsker! Jeg må fortelle alle de andre at du nevnte den, om vi tar den inn igjen er det isåfall din skyld! Hahaha!

– Jeg hadde knapt hørt Halestorm før dere dukket opp på en Ronnie James Dio tributeskive i fjor «This Is Your Life», hvor dere covret «Straight Through The Heart» – ellers var det mest etablerte band som Scorpions, Metallica og Saxon på denne skiva. Hvordan fikk dere innpass?
– Vi var så heldige at vi fikk æren av å være support for  Heaven & Hell på det som skulle vise seg å bli Ronnies aller siste konsert, i Atlantic City i august 2009. Han var en fantastisk varm person som tok godt imot oss, han kom og hilste på oss og presenterte seg, som om vi liksom ikke visste hvem han var! Han sto på siden av scenen og så på oss mens vi spilte, og kom og tok farvel med oss på tampen av kvelden. Det er ikke mange andre artister av den størrelsen som gidder vise såpass interesse og respekt! Så da Wendy Dio senere tok kontakt for å sette sammen denne tributeskiva, hoppet vi naturligvis på med begge bein!
– Det virker som om absolutt alle som møtte den mannen, forgudet ham som både menneske og sanger. Med unntak av Vivian Campbell.
– Ja, jeg vet ikke – han hadde en aura av godhet og visdom rundt seg som man ikke ble uanfektet av.

– Dere var her i Oslo i mars og spilte en konsert – har du noen minner fra det besøket?
– Javisst, det husker jeg veldig godt! Det var et utrolig kult område (Vulkan), med et digert matmarked rett ved siden av hvor vi spiste ufattelig god mat! (Mathallen) Og rett over gata var det en klatrehall hvor jeg og vokalisten fra Nothing More dreiv og klatret hele ettermiddagen! Vi hadde en knalldag i Oslo, med en topp konsert (på Pokalen) på kvelden, så joda, det var helt nydelig!
– Og dette var en måned FØR skiva kom ut. Var utgivelsen veldig forsinket?
– Nei tvert imot, planen var alltid å slippe den i april, den ble faktisk sluppet en uke før vi hadde tenkt, så det kom som en overraskelse på oss alle!
– Dere turnerer hele året uten pause uansett om dere har en ny skive å promotere?
– Haha, ja, stemmer. Å turnere og spille konserter er det morsomste vi vet, og vi verver stadig nye fans. Vi har egentlig bare såvidt begynt å turnere denne skiva. Jeg regner med at vi skal turnere i halvannet år til før vi bremser opp og begynner å tenke på neste album.

– Dere har turnert med utrolig mange band de siste seks årene – hvilke har dere trivdes best sammen med?
– Det er så mange, rockemiljøet her er ikke så stort. Når man sitter backstage på cateringen på festivalene her, så møter man nesten alltid to-tre andre band som vi tidligere har turnert med, som det er hyggelig å se igjen. Når det gjelder favoritter, så kommer jeg først og fremst på et band vi gjorde en vestkyst-turne sammen med for noen uker siden, et band som heter Rival Sons.
– Fantastisk fett band, og særs trivelige karer!
– Ja, ikke sant! Jeg har likt de lenge, og hadde håpet at vi kunne få til en turne sammen med de. Jeg hadde hørt fine ting om de på forhånd, men man aner jo aldri hvordan personkjemien vil slå ut, så vi var litt usikre på om de ville vise seg å være kule eller drittsekker. Men de var verdens mest behagelige fyrer, det var som å møte gamle kompiser. Vi hadde noen særs trivelige og gøyale uker med de, så jeg tar gjerne en ny turne med de når som helst, gjerne i Europa! Sjekk også ut åpningsbandet vi hadde med oss på den turneen, et band som heter Royal Thunder med en intens kvinnelig vokalist som også spiller bass. Sykt bra band som du bare må se på scenen om du kan.
– Her om dagen snakket vi med deres tidligere turnekompiser i Bullet For My Valentine. Sku hilse!
– Knall, takk takk, hils tilbake om du kan! Vi hadde det strålende sammen med de også, i 2012 tror jeg. Bra band og fine fyrer! Er de ferdige med den nye skiva si? Har den kommet?
– Den kommer i september, tror jeg.
– Må sjekkes ut! Takk for tips!

– I nesten alle andre band med både mannfolk og en eller flere pene damer, så dukker det på et tidspunkt opp et romantisk aspekt som ødelegger hele bandet, som Fleetwood Mac eller Heart. Er Halestorm unntaket fra regelen her? (Vokalist/gitarist) Lzzy Hale er jo en særs appetittvekkende frøken!
– Haha! Kremt. Øh. Joda. Jeg er jo i praksis bandets nyeste medlem, selv om jeg har vært med i tolv år, siden lenge før vi spilte inn debutskiva. Men fra Dag 1 har det vært en familiestemning i bandet, hun er som en søster for oss. Og i tidligere år var Lzzys mor og far alltid med oss på turne – hennes pappa spilte faktisk bass i bandet før jeg begynte!
– Og at hennes bror Arejay spiller trommer i bandet gjør at dere andre holder dere i skinnet? Han følger våkent med?
– Haha. Nei, som sagt, dette bandet føles som en familie, slik har det alltid vært, og slik håper og tror jeg det alltid vil være. Lzzy er min søster og Arejay og Joe (Hottinger, gitar) er mine brødre. Den innstillinga har vi alle. Så ja, jeg tror faktisk vi er unntaket fra regelen, vi kommer alle særdeles godt overens. Man hører så mange skrekkhistorier om band som turnerer selv om de hater hverandre og krangler hele tiden. Vi kan godt være uenige og krangle, men ikke i den grad at det truer bandet og familien! Vi har en felles visjon og mål om å ta dette bandet så langt som mulig, og ha det gøy og harmonisk underveis.