H.e.a.t – Inn i ukjent territorium

Svenskene altså. Er det en musikalsk sjanger hvor de nå bare har tatt helt over, så er det den melodiøse siden av hardrocken. Stockholm har produsert noen av sjangerens beste band, og H.e.a.t har med sin nye og vågale skive “Into The Great Unknown” etablert seg i verdenseliten. Etter en to år lang pause fra scenen er de nå tilbake i aksjon, og en av turneens første konserter fant sted i Oslo, hvor vi fikk samlet halve bandet til en trivelig prat over noen halvlitere. 



Tekst: Geir Amundsen
Fotos: Klara Fowler

Livefotos: Arash Taheri

– Første gang i Norge, karer?
Jona Tee, keyboards (JT): – Første gang i Oslo, men vi har spilt i Norge før, på Leknes.
– Leknes i Lofoten ja – vi har jo en av Norges mest entusiastiske og idealistiske konsertarrangører der.
Erik Grönwall, vokal (EG): – Ja, virkelig. Vi har vært der to ganger faktisk, i 2014 og 2015. Dere har ikke vært i Norge før jeg ble med i bandet, Jona?
JT: – Nei, det var første gang.

- Hvordan er egentlig forholdet mellom H.e.a.t og Norge? Har dere fans og et marked her?

JT: -Vi har nok det største markedet i Spania, Tyskland og England på grunn av at det er der vi har spilt flest konserter.
EG: – Men når vi ser på tallene for streams, så er det de nordiske landene som topper – Sverige, Norge og Finland. Det skal jeg sjekke med en gang. Skal vi se… Sverige, Finland, USA og Norge er de fire landene som hører mest på H.e.a.t, så det er tydelig at vi har fans og et marked her!


- Det har jo skjedd en del med H.e.a.t siden forrige skive «Tearing Down The Walls» kom ut for tre og et halvt år siden. Hva har tatt så lang tid? 

EG: – Vi tok et bevisst valg på å ta et drøyt års pause fra konserter og turnering. Både av personlige grunner, for å se hva annet livet har å by på, men også for å ikke bli utbrente. Og det tror jeg alle i bandet har hatt godt av. Det var en voksen beslutning!
JT: – Vi har syslet med andre ting – Erik har et management, jeg har produsert noen album for andre artister – slike ting. Og det er viktig å fortsatt kjenne at det er gøy å spille konserter! Vi vil ikke turnere så mye at det bare kjennes som et ork. Og da må man også ha kontroll på privatlivet, så ikke det blir en belastning. Og så bruker man jo en del tid på å skrive låter, det må også regnes inn i vårt fravær. Vi gjorde siste konsert i september 2015, og så møttes vi igjen i juni 2016 for å kjøre i gang igjen – og det var da Eric (Rivers, gitar) fortalte at han ville hoppe av.
– Var det av familiære årsaker?
EG: – Nei, ikke hovedsakelig. Jeg tror bare han var gått lei. Han hadde hatt tid til å reflektere over det, og konkludert med at dette livet var ikke noe for ham. Ikke nå i hvert fall, hvem vet, kanskje kommer han tilbake. Men tidspunktet var bra – hadde vi vært midt i en prosess med plateinnspilling eller på turne, så hadde det blitt et større problem.

– Dave, du var med på å starte bandet. Hva var det som fikk deg til å slutte i bandet i 2013, og så komme tilbake i fjor? 


Dave Dalone, gitar (DD): – Det er vanskelig å peke på en eksakt årsak. Men som du sa i går, Erik, vi hadde alle et felles mål, men vi hadde ulikt syn på hvordan vi skulle komme oss til det målet. Der og da føltes det rett å gjøre noe annet.

- Så hva har du gjort? 

DD: – Jobbet i studio, skrevet låter, brukt tid med kompiser og familie… sånt man ikke hadde tid til før.
EG: – Ja, jeg fikk inntrykk av at du i 2013 kom til det punktet som vi andre kom til i 2015 – at nå trengte vi akutt en pause. Jeg tror det kan sammenfattes med ett ord: perspektiv. Man ser hva som er viktig i livet når man får litt avstand.
– Det er et paradoks at da H.e.a.t ble et band med kun én gitarist, så ble lydbildet likevel mer gitardominert og hardere på «Tearing Down The Walls». Men på «Into The Great Unknown» har keyboardet fått mye større plass igjen. 

JT: – Jo, men det er jo fortsatt masse gitar på låtene! På noen låter er riktignok keyboardet dominerende, men jeg synes det er kult at vi ikke lager en eksakt replika av «Tearing Down The Walls», men at vi får inn litt nye elementer på den nye skiva.
– Fansen splittet seg totalt da de fikk høre smakebiter fra skiva, og det har vært anklager om kommersialisering, og dere har nærmest måtte forsvare den musikalske retningen dere har tatt her. 

JT: – Ja, men det tror jeg først og fremst skyldes at vi slapp «Time On Our Side» som første låt, og fansen trodde at den var representativ for vårt nye sound. Hører du på hele skiva, så stikker den seg ut på et mer naturlig sett. Når fansen ikke har fått ny musikk fra H.e.a.t på over tre år, og det første de får høre er «Time On Our Side», så er det kanskje ikke rart at det ble noen reaksjoner. Men det er gøy!

EG: – Jeg husker at jeg sendte en melding til de andre den uka som «Time On Our Side» skulle slippes, og sa ‘Forbered dere på sterke reaksjoner!‘, for det skjønte jeg at det kom til å bli. Men jeg hevder fortsatt at det er et av de sterkeste slippene vi har gjort, i form av spredning og diskusjoner. Det hadde vært ille om ingen brydde seg om det vi gjør. At folk snakker, er det beste som kan skje. Derfor har vi takket alle, både for positive og negative reaksjoner.
JT: – «Time On Our Side» har et av de sterkeste refrengene vi noensinne har gjort, det er helt suverent. Jeg står for den låta 100%, selv om den kanskje har skadet oss hos enkelte fans.
EG: – Jeg mener, ingen husker en feiging!
– Nei, dere kunne ha kjørt den samme gamle linja og sendt «Bastard Of Society» ut først, og den ville gått rett hjem hos fansen.

EG: – Nettopp, det ville ha vært en enkel løsning. Enten kjører vi på det sikre, ellers så tar vi en sjanse og viser en ny side av oss. Vi diskuterte det internt og med plateselskapet, men var enige om å gå for «Time On Our Side».

- Det hadde kanskje blitt enda mere ramaskrik om dere hadde kjørt «Redefined» først.

JT: – Det er sant. Men det er også flere fans som har bedt oss om unnskyldning nå som de har fått hørt hele skiva. ‘Nå skjønner vi greia, beklager, vi dømte dere for kjapt’ osv.
EG: – Men jeg skjønner jo fansen, dette var det første de fikk høre fra oss på tre år, så det er ikke rart at de baserer sine reaksjoner på det!
– Men kom den låten helt naturlig, eller var det et slags forsøk på å nå et nytt publikum?

JT: – Kanskje heller en måte å utfordre oss selv på. Komme ut av komfortsonen og ikke bare gjøre samme greie. Det har gått noen år, vi har utviklet oss og hørt på annen musikk som også har inspirert oss. Og det farges jo av på låtskrivingen.
EG: – Se på et band som Queen – de kunne slippe en låt som «Bohemian Rhapsody» som er dels opera, dels pop, dels hardrock. De har låter som «Innuendo» med flamenco-gitarer, eller arenarocklåter som «I Want It All». Og de kommer unna med det, for de har en slik bredde i musikken sin. Og det er hva jeg ønsker for H.e.a.t også – jeg vil ikke være begrenset til å måtte synge en type musikk. Jeg vil at fansen skal lure på hva vi kommer med neste gang.
JT: – Vi hadde skrevet låter til denne skiva som var mye hardere enn noe vi har gjort før. Men de kom ikke med blant de ti vi valgte til skiva. Hadde vi byttet ut «Time On Our Side», «Redefined», «We Rule» og «Eye Of The Storm» med fire harde låter, så hadde dette blitt regnet som en heavy metal-skive!
– Du nevnte Queen, Erik. Det er én låt på skiva som virkelig bare oser av Freddie Mercury, og det er «We Rule». 

EG: – Haha, ja, men det var ikke bevisst, det ble bare sånn.
JT: – Vi hadde forlengst verset klart, med pianointroen.
EG: – Det skrev vel du for flere år siden, på «Address The Nation»-tiden?
JT: – Stemmer. Så hadde vi en komponeringssession på Mallorca, hvor vi plukket frem denne igjen. Da skrev vi for-refrenget, gikk over fra moll til dur, og improviserte refrenget.
EG: – Du og jeg satt på hotellrommet i Italia, før Scorpions, og skrev siste delen av refrenget.
JT: – Ja, riktig det! ‘This time, this space will fade away…
EG: – Så den låten startet altså sitt liv som en idé rundt 2011, og har vokst seg større og større, før det nå omsider ble en ferdig låt!
– Kommer dere til å spille den på konsertene?

EG: – Jajamen! I en litt annen versjon da, du får høre i kveld! (Anmeldelse av konserten her.)

– Hvordan skrives låtene i H.e.a.t? På de to første skivene står du kreditert som komponist på de fleste låtene, Dave. Men etter at du kom med i bandet, Erik, står det bare «All songs by H.e.a.t». 

EG: – Det var en diplomatisk avgjørelse vi tok, siden alle i bandet skriver, og alle bidrar på alle låtene, selv om Dave og Jona har vært de viktigste bidragsyterne. Jona er fortsatt involvert i det meste. I studio kommer alle med innspill, så da er det vanskelig å si hvor mye hver enkelt har bidratt med, selv om en av oss kom med grunnidéen, derfor står det nå bare «All songs by H.e.a.t»
JT: – Idéer flyter fritt innen gruppen, og hvis jeg har en låtidé, så vet jeg oftest hvem det vil passe best å jobbe videre sammen med, om det er Dave eller Erik eller Jimmy.
– Hva med tekstene?

EG: – Det varierer. Ofte har den som har grunnidéen også en idé om tekstens tema, og så sender vi dette til Sharon, en amerikansk dame som har hjulpet oss med flere av tekstene. Dyktig dame som har jobbet mye i Nashville. Vi har jobbet med andre også – Fredrik Thomander, som har jobbet med Treat, Gotthard og Scorpions.

– Kveldens konsert i Oslo er bare den fjerde på to år – dere må da ha savnet å stå på scenen!?

JT: – Javisst! Det var et helt sykt adrenalinrush før vi skulle på scenen i Góteborg på onsdag. Fy faen som jeg har savnet det!

- Og konsert på hjemmebane i Stockholm i går? 

EG: – Ja, det var grymmt! Rocktober, het arrangementet, da kjørte vi på med pyro og greier. Det kan vi ikke akkurat kjøre her på Hard Rock Cafe. Vi får ta noen enkle stjerneskudd…
– Planene for resten av året da? 

JT: – Det er Europaturné i en måneds tid.

- På egen headlineturné? 

JT: – Ja. Vi har med oss et supportband som heter Degreed, et annet Stockholmband.
– Ah, riktig! Jeg har bare hørt deres forrige skive fra 2015, den var jo svinebra! 

EG: – Likte du deres forrige, så MÅ du sjekke ut deres nyeste, den er enda bedre. Jeg er manager for bandet, forresten… hahaha! Og så har vi med oss Black Diamonds fra Sveits.
– Hvis dere skulle vært support, hvilket band ville dere ideelt sett ha turnert sammen med? 

JT: – Jeg tror det hadde vært gøy å turnere sammen med Airbourne – de virker som komplette galninger! De kunne funke, men vi er kanskje litt for softe for deres fanskare.
EG: – Vi har jo åpnet for Scorpions tidligere, så en Europaturne med de tror jeg hadde vært veldig bra for oss.
DD: – Jeg tror det hadde vært bra å turnere med en artist som er helt annerledes enn det vi er. Noe mer poppa og mykere enn oss.

JT: – Ja, jeg hadde gjerne dratt ut med Lady Gaga!
DD: – Ja, noe sånt!
EG: – Det kunne faktisk funket ganske bra å turnere med Gaga, hun har jo hatt The Darkness som support – og vi hadde nok appellert mer til hennes publikum enn det de gjør!
– Men dere har også turnert med Toto? 

JT: – Ikke turnert, men vi har varmet opp for de en gang, i Umeå, men det er ti år siden, et halvt år før vi hadde gitt ut første skiva.
EG: – Men det låter mye fetere når du sier ‘turnert med Toto’, så kjør med det!
JT: – Vi har derimot turnert med Alice Cooper. Og med Thin Lizzy, mens de fortsatt holdt på.

– Hva regner dere selv som den absolutt feteste giggen dere har gjort hittil?

JT: – Aj. Faen, det var et vanskelig spørsmål.

EG: – Det er to konserter som jeg umiddelbart kommer på. Den første var i Madrid med Scorpions…
JT: – Ja, det var fett!
EG: – Og den andre var også Madrid, da vi kom tilbake på egen hånd ett år senere, da solgte vi flere billetter enn vi noensinne hadde gjort før. Og så må jeg nevne da vi kom rett fra Kina, totalt utslitte etter en jævla drit-turne, lander i London, kjøres til Nottingham og går rett på scenen på Firefest i 2014.

JT: – Ja, da var vi helt ødelagte etter elleve dager i Kina.
EG: – Så det er de største for min del. Du har kanskje noe gamle greier?
JT: – Ja, det å få åpne for Toto, var selvsagt stort for meg, den gang. Og det var bandets første store konsert, vi hadde bare spilt små klubber før det. Og plutselig er vi midt i det, med full security og folk med walkie talkies… jeg får gåsehud nå bare av å tenke på det!

– La oss snu det opp-ned. Hva er den kjipeste konserten dere har spilt?

JT: – Bra spørsmål! Svaret er Eskilstuna! Fritidsklubben!
DD: – Ja, faen, det var grusomt.
EG: – Fullstendig brutalt!
JT: – En slik kveld som får en til å lure på hvorfor man gidder. Det var type ti stykker i publikum, og så var det kommet en australsk par for å se oss. Og vi bare ‘Faen, hvorfor kommer dere på akkurat denne konserten?!?
EG: – Uten å snakke for mye drit om arrangøren, så hadde han nok tatt seg vann over hodet, og booket oss inn på et digert lokale som sikkert kunne tatt 2000. Det føltes i hvert fall sånn.

- Når var dette?

EG: – Tidlig, rett etter at jeg hadde blitt med i bandet, rundt 2010, tipper jeg. Men man gir jo alltid alt likevel, uansett hvor mange det er i publikum. Men det føltes så kjipt for disse to australierne, som sikkert tenkte at ‘H.e.a.t er store i Sverige, det blir moro å se de på hjemmebane!‘ – og så utgjør de to ca 20% av publikum. Nei, det var virkelig ikke gøy.
DD: – Etter at vi hadde gjort Melodifestivalen i 2009, så tok vi alt vi kunne få av konserter over hele Sverige, og blant annet på et sted hvor det var kanskje 20 stykker i publikum. Vi endte opp med å spille masse Iron Maiden-covers for moro skyld. Det var ikke så fett.
JT: – Det der hadde jeg fortrengt.

– Hva er greia med Upplands Väsby? Denne lille forstaden til Stockholm har jo produsert flere suksessfulle rockband enn hele Norge og Danmark til sammen!? Europe, Yngwie Malmsteen og nå H.e.a.t ? 

JT: – Kaldt og mørkt og jævli… jeg tror alle jobber ekstra hardt for å komme seg vekk der i fra! Det inspirerer nok drømmen om å komme seg ut i verden.
DD: – Europe var de første, og deres suksess inspirerte nok mange andre. ‘Her vokste Joey Tempest opp, og når han kan, så kan vel jeg og?’
EG: – Strunt i Upplands Väsby, vi har noe enda bedre, og det er Knivsta!
– Er det også en forstad til Stockholm?
EG: – Lengre unna, nærmere Uppsala, der vokste jeg opp.
– Er det skarp konkurranse med andre band? Er det så at hvis Eclipse lager en kanonskive, så føler dere presset til å toppe den igjen? 

JT: – Jeg vil si det er en sunn konkurranse. Vi er både venner og konkurrenter. Vi har skrevet låter sammen med Erik Mårtensson, og han er jo fantastisk å skrive og jobbe med. Vi skriver jo for samme markedet, og personlig trigges jeg av konkurranse, det må jeg faktisk innrømme. Men vi heier jo på hverandre, og unner hverandre den suksessen vi oppnår.
EG: – Jeg fikk helt hakeslipp da jeg fikk høre Eclipse sin «Armageddonize,» som de ga ut i 2015. Fantastisk bra låter, og det inspirerer oss til å lage de beste låtene vi kan.

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2017