H.e.a.t | H.e.a.t II

Gain

To og et halvt år har gått siden svenskene slapp sin forrige skive, den kontroversielle «Into The Great Unknown» som splittet fansen i to. Og mye tyder på at bandet nå har trykket på Reset-knappen og gått tilbake til røttene – ihvertfall til slik de låt da vokalist Erik Grönwall først kom inn i bandet for rundt ti år siden og ga de en solid vitamininnsprøytning, og de to påfølgende skivene «Address The Nation» og «Tearing Down The Walls» regnes av de fleste som de beste de har gjort. Som bandet sier i presseskrivet er «II» lyden av hvordan H.e.a.t ville hørtes ut om de lagde sin debutskive i 2020. De har tatt en stor sjanse med å for første gang produsere skiva selv, men der har keyboardist Jona Tee og gitarist Dave Dalone gjort en kjempejobb – det låter friskt og energisk med et krystallklart lydbilde med masse trøkk.

Men det viktigste er naturlig nok låtene og hvordan de fremføres. Stilen er fortsatt melodiøs hard rock med massive allsangrefrenger, og tonen slås an med «Rock Your Body», en fengende og rytmisk (Tør jeg bruke ordet «dansbar», tro? Hmmm… nei.) låt i beste Def Leppard-ånd. Tempoet økes i «Dangerous Ground», stadig med fokus på de sterke melodiene, før de klinker til med skivas innertier. «Come Clean» er en fantastisk låt som suger deg inn fra første riff og letter fullstendig med et herlig refreng du kommer til å gå å kauke på i ukene fremover.

De har også klart å variere nok til at det ikke bare er allsangrefrenger og arenarock – den blytyngste låta H.e.a.t noengang har spilt inn kommer midtveis på denne skiva, og er stilmessig nærmere Dio/Sabbath enn Eclipse (som kanskje er det nærmeste referansepunktet, både musikalsk og geografisk), og «We Are Gods» fortsetter det stormannsgale temaet fra forrige skives «We Rule». Pluss for glitrende gitarsolo! På den andre siden av spekteret følger balladen «Nothing To Say» etterfulgt av den mollstemte poplåta «Heaven Must Have Won An Angel» – ingen av disse tre er blant skivas beste låter, men de tilfører lys og skygge til en skive som kanskje kunne blitt litt ensformig uten disse. Og avslutninga er optimal – «Rise» er en episk finale, en låt som alle kommer til å stå med armene i været på under kommende konserter.

Skiva har ganske kort varighet – kun 40 minutter fordelt på 11 låter – men av den grunn blir den aldri kjedelig, og det er overhodet ikke noe fyllmateriale her. Bandet leverer som forventet, og Grönwall viser seg nok en gang som en fantastisk vokalist – og han har visst lært å beherske seg også nå, for tidligere har det vært fullt trøkk i stemmen hans absolutt hele tiden, nå har han dynamikken inne uten å være skrudd opp til 11 non stop.

Konklusjonen er at H.e.a.t har antagelig levert sin jevnt sterkeste skive som bør stå på manges Topp 10-liste ved årets slutt, og at dørene har åpnet seg for at de nå kan ta et karrieresteg videre. I Oslo har de kun spilt på Hard Rock Café – er det rettferdighet i verden så fyller de Rockefeller neste gang. (Intervju med Erik, Jona og Dave fra H.e.a.t her!)

5,5/6 | Geir Amundsen

Utgivelsesdato 21.februar 2020