Great White @ Hard Rock Cafe, Oslo

Onsdag 18. oktober

Man kan trygt si at karrieren til amerikanske Great White har hatt en nedadgående kurve siden storhetstida på slutten av 80-tallet da de solgte et par millioner eksemplarer av «…Twice Shy» og var på heavy rotation på MTV. Lavpunktet kom i 2001 da scenepyroen deres utløste en brann som kostet hundre fans livet, deriblant deres egen gitarist. Og det er vel tvilsomt at de selv kommer til å rangere denne kalde høstkvelden i Oslo foran fire dusin mennesker som noen höjdare i karrieren sin.

Selv om det kun er gitarist Mark Kendall igjen fra debutskiva fra 1984, så har også gitarist/keyboardist Michael Lardie og trommis Audie Desbrow hengt med i svingene siden 80-tallet. Orginalvokalist Jack Russel forsvant i en skittentøyvask for syv år siden, og bandet har siden lagd to skiver med erstatteren Terry Ilous (ex-XYZ), mens bassist Scott Snyder har fått ti år på ræva nå.

Great White går på scenen og drar igang med «I’m Alright», åpningssporet fra deres siste skive «Full Circle» som fansen kunne få kjøpt ved merchbordet – og den har ikke vært tilgjengelig i fysisk format fra andre steder enn bandets egen nettside. Karene skal ha full honnør for å gi jernet og holde den profesjonelle maska på, selv om det var sørgelig glissent i lokalet. Det begrenset seg til 7-8 entusiastiske fans helt i front, 10-15 til like bak, og 20 til lenger bak i lokalet, de fleste opptatt med mobilene sine. Og det må være fryktelig demotiverende for bandet.

Men som sagt, bandet leverte det man kan forvente, og lyden på Hard Rock Cafe var blant det bedre vi har hørt i dette lokalet. Man kan alltids diskutere om Terry Ilous er riktig mann for Great White, men at han er en strålende vokalist er det ingen tvil om, og han ser genuint ut til å kose seg på scenen og flørter konstant med publikum i front. Mark Kendall leverer følelsesladde gitarsoloer fra øverste hylle, spesielt når han får et sløyt bluesgroove å leke seg over, som i «House Of Broken Love». Kompet sitter som en kule, og trommis Desbrow er blant de mest animerte i bransjen. Og så har de den svært nyttige altmuligmannen Lardie på keyboards, gitar og kor – men kan noen gi den mannen en frisørtime snarest?!? Det var bare såvidt jeg klarte å beherske trangen til å storme scenen med en saks og brekke ham ned i scenegulvet.

Det var ikke en lang konsert, ca 75 minutter, men vi fikk mange godbiter underveis, som «Lady Red Light», en akustisk versjon av den nydelige balladen «Save Your Love» (som et par skravlebøtter i publikum nærmest klarte å overdøve), gromlåta «Rock Me», en sjelden fremført «Face The Day» og den avsluttende coveren av Ian Hunters «Once Bitten Twice Shy», som er Great Whites største hit. Ingen ekstranumre, men det ville nesten bare føltes krampaktig når det står syv mann og kauker på mer.

Til tross for et deprimerende oppmøte, skal bandet ha respekt for profesjonaliteten med å fullføre med humøret i behold. Etter at de selv hadde pakket ned instrumentene sine fra scenen, kom de ut i lokalet og møtte fansen, poserte for bilder, skrev autografer og viste seg som jordnære karer. Det kan jo umulig ta av på en konsert med så glissent oppmøte, men det var likevel en høyst trivelig aften på Hard Rock Cafe. Om Great White ser noen grunn til å noensinne komme tilbake til Norge, er vel derimot tvilsomt.

4/6 | Geir Amundsen

Foto: Karoline Hagane