Graham Bonnet Band | Meanwhile, Back In The Garage

Frontiers

Graham Bonnet har rukket å bli 70 år, og det er temmelig nøyaktig 50 år siden han hadde sin første hitsingel («Only One Woman» med The Marbles), men han fortsetter ufortrødent med å gi ut skiver og turnere med sitt nye band – det er ikke mer enn et par måneder siden han spilte konsert på Hard Rock Cafe i Oslo. Man kan lure på hvorfor han fortsatt gidder å holde på, men som han selv sier i refrenget på «The Hotel»; «Far away arena days are gone, lost from me, as long as I’m still standing and the band plays on, this is the place I should be«. Jeg tror deg, Graham.

Og vokalt virker det ikke som om Bonnet har mistet mye av den voldsomme kraften han ble kjent for – han låter ikke mye dårligere nå enn han gjorde på 90-tallet. Han brøler fortsatt som en gammel løve, og gjør en solid innsats her, selv om han kanskje ikke alltid har dagen når han står på en scene – i følge ryktene må han ta moderne teknologi i bruk for å levere live.

Mannen har en CV som de fleste rockeinteresserte kjenner godt til, med skiver med Rainbow, Michael Schenker Group og Alcatrazz øverst. Med seg i sitt nye Graham Bonnet Band har han blant annet sin gamle Alcatrazz-kollega Jimmy Waldo på keyboards, som også har produsert skiva. Bonnet har jobbet med noen av rockens fremste gitarister, som Ritchie Blackmore, Steve Vai, Yngwie Malmsteen og Michael Schenker, og på «Meanwhile, Back In The Garage» er det den gode gamle shredderen Joey Tafolla som får utfolde seg. Tafolla tok derimot sin gitar og stakk tidligere i år, og er erstattet med Kurt James, som til og med rakk å spille på en av låtene på skiva – den Russ Ballard-skrevne «Livin’ In Suspicion», som kunne vært en radiohit i en annen tid. (Ballard skrev jo også låten Bonnet er mest kjent for – Rainbows «Since You Been Gone».)

Skiva starter ikke spesielt lovende – tittelsporet er en kjapt galopperende neoklassisk rocker som høres mer ut som Malmsteen, men det tar seg heldigvis raskt opp med «The Hotel», som er pur Classic Rock. Så har vi metallåta «Long Island Tea», som i starten høres mer ut som Accept eller Judas Priest, (her høres også Bonnet mer anstrengt ut enn han gjør på resten av skiva) og det er heller ikke blant skivas beste låter. Den hederstittelen går muligens heller til den seige «The House», hvor Tafolla leverer sin beste solo.

Bandet har også valgt å levere en cover av Tina Turners 80-tallshit «We Don’t Need Another Hero». Man kan diskutere hvor vellykket denne versjonen er, men for meg var den et høydepunkt som ga et hardt tiltrengt melodisk pusterom mellom de to kjappe sinnalåtene «Man On The Corner» og «America…Where Have You Gone». For at det er en knallbra låt er det ingen tvil om.

Skiva avsluttes på ypperlig vis med den seks minutters lange balladen «The Crying Chair», som starter forsiktig med bare akustisk gitar og vokal, men som vokser seg til et mektig crescendo utover i låta.

«Meanwhile, Back In The Garage» er nok ikke skiva som Graham Bonnet kommer til å bli husket for, og den kommer selvsagt ikke til å selge til noen andre enn den allerede dedikerte menigheten, men det er likevel muligens den beste skiva under Bonnets eget navn på ganske så mange år. Låtmaterialet holder ikke mål hele veien, men Graham og bandet leverer, produksjonen er bra, og når låtene sitter, så høres dette riktig så bra ut.

Med på kjøpet får du også en DVD med en konsert fra tidligere i år, med 19 låter fra nesten hele karrieren, fra Rainbow og frem til GBBs «The Book» fra 2016. Men det er ærlig talt litt trist å se en gammel helt som Graham Bonnet stå på en scene med spisebord klint helt opp i fronten, hvor folk sitter på stoler og spiser og drikker mens de har Bonnet som underholdning. Da setter jeg heller på Rainbows Donington-konsert fra 1980 hvor Bonnet opptrer foran 55000 fans, og ikke middagsgjester – det var litt mer stemning der, gitt.

(Vi har forøvrig intervju med Graham Bonnet i neste nummer – i mellomtiden kan du jo lese dette arkivintervjuet.)

3,5/6 |  Geir Amundsen

Utgivelsesdato: 13.07.2018

,