Graham Bonnet – 
gitarheltenes førstevalg

Den tidligere Rainbow-, Michael Schenker Group- og Alcatrazz-vokalisten Graham Bonnet har hatt en karriere som strekker seg over 45 år, men hadde aldri besøkt Norge – før nå. Det var selvsagt et ypperlig påskudd til å ta en prat med herren om hva han har syslet med frem til nå.

Tekst & foto Geir Amundsen

– God morgen Graham, våken og frisk?
– Det er fortsatt tidlig på morgenen her i California og jeg har nettopp våkna, men jeg har fått meg en kaffe og er klar!
– Vi skulle jo egentlig snakket sammen rett etter konserten din i Oslo i forrige uke, men du var så sliten og trøtt at jeg syntes det var greiest for alle å utsette det til du hadde fått sovet ut og kommet til hektene igjen.
– Det satte jeg veldig pris på! Hele den dagen i Norge husker jeg nesten bare vagt i en tåke, jeg kom nærmest direkte fra Los Angeles, var super jetlagga og hadde nesten ikke sovet. Det var som å gå på scenen klokka fem på morgenen når jeg bare lengtet etter senga. Jeg skulle bare ønske at arrangørene hadde lagt inn en dag til hvile før de konsertene.
– Så hvordan gikk konserten i Sverige neste dag? Jeg regnet med at du blåste alle sikringer i Oslo, du sparte jaggu ikke på det lille kruttet du hadde igjen!
– Det gikk fint! Da hadde jeg fått sove ut og justert kroppen. Det var bare i Oslo at jeg var helt kjørt. Og det beklager jeg til alle som var der. Den menneskelige stemmen er et skjørt instrument.  Jeg har alltid slitt med jetlag – tidligere pleide jeg dra over til Japan en uke før resten av bandet for å bli vant til tidsforskjellen!
– Du fikk ihvertfall Oslopublikummets sympati og respekt for at du likevel ga alt du hadde. Du tok ingen snarveier ved å gå ned en oktav.
– Nei, jeg gjør alltid så godt jeg kan for fansen som tross alt har betalt for å høre meg. Men jeg syntes det var helt forferdelig, jeg var skikkelig flau og hadde vondt av både bandet og publikum – de få som var der. Det var en annen stor konsert i byen den dagen, skjønte jeg?
– Ja, samtidig foregikk Øyafestivalen med 15000 folk.
– Riktig. Det passet jo maksimalt dårlig. Det visste jeg ikke før jeg kom, og det var jo et veldig skuffende oppmøte på konserten, så dermed ble det ikke noen stemning i salen heller. Men folk i Oslo var utrolig vennlige mot meg, så jeg kommer gjerne tilbake.

– Jeg fant nettopp ut at du kommer tilbake til Norge i oktober, for å gjøre en konsert på Gjøvik sammen med Joe Lynn Turner og Jørn Lande!?
– Ja, stemmer. Men det er vel bare en enkelt konsert, såvidt jeg har forstått.
– Med Rainbow- og Purple-låter ja. Jeg antar at Jørn Lande skal ta seg av Ronnie James Dio-låtene.
– Det høres logisk ut. Og så kommer vi tilbake til Europa i november med mitt eget band.
– Ja, hva er ståa med nytt band?
– For tida jobber jeg med nye låter og innspillingen av disse, og vi forbereder våre første konserter med det nye bandet. Det skal finne sted i på Whisky a Go Go i Hollywood i september.
– Så er dette et helt nytt band, eller en ny versjon av Alcatrazz?
– Nei, dette har ingenting med Alcatrazz å gjøre, selv om vi nok kommer til å spille noen gamle låter med både Alcatrazz og Rainbow, fordi det er hva folk vil høre. Vi har seks-syv nye låter klare som alle låter ganske ulikt fra Alcatrazz – mer bluesy, og ikke så tungt. Det er fortsatt rocka, men ligger nærmere pop, blues og R&B – ganske Beatles-inspirert. Og det var jo den type musikk jeg spilte før jeg begynte i Rainbow. Så det er en miks av alt – ikke bare en type musikk.

– Du har gjort så mye ulikt opp gjennom årene, at jeg har lurt på hvordan en ny skive fra degvil låte  hvis du skulle lage musikk totalt etter ditt eget hjerte, uten å ta hensyn til hva publikum forventer?
– Det er nesten akkurat det jeg har gjort nå. Jeg elsker gammel R&B, som Al Green, det var der jeg startet. Jeg og min fetter hadde et band som het The Marbles på sent 60-tall, og vi hadde en hit med en låt som heter «Only One Woman» som brødrene Gibb i The Bee Gees skrev for oss. Men jeg liker også jazz, blues og progressiv musikk i stil med The Moody Blues. Jeg elsker musikk som gjerne tar en krapp venstresving, hvor du ikke vet hvordan hele låta kommer til å være etter å ha hørt de første ti sekundene. Ulike typer melodier og arrangementer underveis, det er hva vi ønsker å gjøre nå – kanskje litt a la Cream, ikke bare vers/refreng/vers/refreng. Mer uforutsigbart! Vi gjør det vi føler for uten å tenke på hvilken musikalsk bås det hører hjemme i – i går lagde jeg en countrylåt!
– Jaha?!
– Ja, og jeg har aldri gjort noe country-aktig i mitt liv! Men den låta bare dukket opp i hodet mitt. Det nærmeste jeg har vært country hittil, er vel en Bob Dylan-låt kalt «It’s All Over Now, Baby Blue», fra mitt første soloalbum. (Fra 1977)

– Så når kan vi forvente den nye skiva di? Har du platekontrakt?
– Nei, vi jobber med saken for tiden. Vi driver og øver, men vi er på jakt etter ny trommeslager. Vi har en i tankene, vi må bare få bekreftet at han er tilgjengelig for alle konsertene vi har utover høsten og vinteren. Han er stor fan av Cozy Powell, forresten! Vi startet egentlig som et akustisk band, med meg på gitar i tillegg til en annen gitarist og en bassist, men innså snart at vi måtte få inn en trommis og en keyboardist også siden vi ville bli nødt til å spille Rainbow og Alcatrazz-låter på konsertene. Så med en gang det er på plass, og vi har fått øvd inn de nye bandmedlemmene, så begynner innspillingen av skiva. I løpet av året håper jeg at vi kan legge ut noen nye låter på hjemmesida mi, så folk kan få høre smakebiter av hva de har i vente.
– Er dette med Howie Simon (som spilte i siste utgave av Alcatrazz) på gitar? 
– Nei, dette er helt andre folk. Bandet vil antagelig bare bli kalt Bonnet, og musikerne er fra Hollywood-området, unge folk i begynnelsen av 30-åra.
– Og bassisten, det er dama di, ikke sant?
– Det er riktig. Beth-Ami.
– Hu er jo dritlekker. Bra fangst, mann!
– Ja, ikke sant? Takk takk! Hun, jeg og gitaristen Conrado Pesinato samarbeider veldig tett og bra, så det er viktig å få inn folk som passer inn også med personligheten, ikke bare musikalsk.

– For et par år siden sa du i et intervju at du hadde gjenforent Alcatrazz, og dere var nesten ferdig med å spille inn ny skive. Hva skjedde der?
– Det skjedde ikke. Vi fikk nesten ikke spillejobber, dermed uteble inntektene som vi var avhengige av for å kunne ha råd til å spille inn en skive. Til slutt ble jeg lei og begynte å tenke på å gjøre noe helt annet. Vi hadde riktignok skrevet åtte låter som var helt ferdige, men de ble aldri spilt inn som annet enn demoer. Jeg sparket i praksis meg selv fra bandet som jeg startet i 1983, trommis Glen Sobel fikk et tilbud fra Alice Cooper, og Howie og bassist Tim Luce begynte med andre ting.
– Howie begynte vel med Jeff Scott Soto, tror jeg?
– Mulig, de spiller sammen av og til, jeg kjenner Jeff veldig godt. Så det var ingen dramatisk avslutning, ingen krangel eller bitterhet, selv om de kanskje var litt skuffet over at jeg trakk meg ut. Men jeg var rett og slett lei av å spille de samme låtene år etter år.

– Du vil naturligvis alltid bli assosiert med Rainbow – føler du at den skiva («Down To Earth») overskygger alt annet du har gjort?
– Nei, ikke egentlig. Det at jeg ble valgt til å synge for Rainbow var jo min store sjanse her i livet.  Jeg hadde gitt ut et par soloskiver før det, men de solgte ikke noe særlig i England, hvor jeg da fortsatt bodde. De slo derimot bra an i Australia! Jeg er fortsatt ganske stolt over de to soloskivene, fordi de var ganske varierte – og det er den tråden jeg prøver å gjenoppta, forskjellen er at nå har jeg et navn og folks oppmerksomhet – håper jeg! Men ja, de første soloskivene mine ble oversett, og jeg føler de var ganske bra.
– Er de mulig å få tak i på CD pr i dag?
– Ja, jeg tror da det! Eller på vinyl. Eller kassett, hahaha!
– Jeg trodde lenge at «Line Up» (1981) var din første soloskive.
– Nei, den lagde jeg etter Rainbow, før jeg startet Alcatrazz.
– Litt av et band som backer deg der – Micky Moody, Jon Lord og Cozy Powell. I praksis Whitesnake med Graham Bonnet på vokal!
– Ja, jeg hadde fått en del gode musikervenner i løpet av de foregående årene!

– Stemmer det at du i denne perioden faktisk fikk et tilbud fra Black Sabbath?
– Ja, jeg fikk mange forespørsler fra flere store band på den tida. Black Sabbath, Hawkwind, Sweet…et par andre også. Jeg var definitivt aldri noen Sabbath-fan, så det ville ikke vært riktig for meg. Det var vel Ronnie James Dio som fikk den jobben, og han ville heller ikke gjøre det først! Det var Wendy som overtalte ham, og det ble jo ganske vellykket, må man si. De ga vel ut tre skiver med ham?
– Klassikere alle som en.
– Ja. Jeg sparket meg selv bak da jeg innså hva jeg hadde takket nei til. Men i ettertid var det nok like greit.

– Hva var det som førte til at du forsvant ut av Rainbow etter bare en skive?
– Vi avsluttet «Down To Earth»-turneen med en konsert på Castle Donington (som ble en årlig festival i årene som kom). Deretter skulle vi begynne å jobbe med neste skive. Men vi hadde ikke noen nye låter, og Ritchie var nesten aldri til stede. Det var stort sett meg, Cozy og Don Airey som bare hang i studio og kjedet oss. Den eneste låta vi hadde klar, var «I Surrender», som de senere gjorde med Joe Lynn Turner. Tida gikk og ingenting skjedde. Jeg tror ikke de var helt sikre på hvilken retning de ville gå musikalsk, for jeg ble forespurt om jeg hadde noe imot at de brukte en annen vokalist på noen låter. Min respons var å spørre om Ritchie ville hatt noe imot at vi brukte en annen gitarist! Cozy Powell var også desillusjonert og hadde bestemt seg for å slutte, så jeg pakket sakene mine og dro tilbake til Los Angeles.
– Og det tok ikke lang tid før du i stedet slo deg sammen med Michael Schenker.
– Stemmer. Jeg så MSG på The Country Club her i LA, og da hadde de fått med seg Cozy, som hadde vært min nærmeste venn i Rainbow. Han spurte meg om jeg kunne tenke meg å bli med i MSG. Jeg svarte at dere har da allerede en vokalist? (Gary Barden) Men han var visst på vei ut, så noen uker etter at de hadde reist tilbake til Europa, fikk jeg en konvolutt i postkassa. Den inneholdt en kassett med tre uferdige låter og en lapp med beskjed om å skrive melodilinje og tekster. Senere fløy jeg over til England for å øve med Cozy og Michael, og dette føltes som et riktig valg for meg. Jeg likte arrangementene på låtene, de var interessante.

– Så du var mye mer involvert i låtskrivinga med Schenker enn i Rainbow?
– Ja, absolutt. Ikke minst fordi Michael ikke var god nok i engelsk til å skrive tekstene selv!Så jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte ta det ansvaret. Men jeg var involvert i låtskrivinga med Rainbow også, selv om jeg ikke ble kreditert på skiva.
– Ja, Cozy Powell sa flere ganger i intervjuer at «All Night Long» var hovedsakelig din ide. Er det korrekt?
– Ja, jeg nynnet riffet til Ritchie og hadde også melodien klar. Og jeg samarbeidet med Roger Glover om mange av tekstene, uten å bli kreditert.
– Hvorfor ikke?
– Jeg hadde aldri vært i noe band før, jeg ante rett og slett ikke hvordan den prosessen foregikk! Med Michael fikk jeg frie hender, og kom opp med alle tekster og melodilinjer, mens han lagde musikken. Og det ga meg selvtillitt til å begynne å lage egne låter.

– Men det ble bare med en skive med Schenker også. Kan du vær så snill å fortelle historien om den gangen du veiva med kuken på scena foran tusenvis av fans?!?
– Oooh. Må jeg?
– Det er jo episk rock folklore, mann! Klassiker!
– Det var en forferdelig dag, og dette skjedde i Sheffield. Mine kompiser fra Whitesnake var også i byen, og vi hadde drukket en god del på ettermiddagen etter at jeg hadde vært hos tannlegen.  Alt var egentlig rigget og klart, og jeg dro til konsertstedet hvor vi skulle spille den kvelden. Michael lå og sov i garderoben, og jeg banket på og ropte at jeg trengte jakka mi som lå der inne, kunne han åpne? Han brølte tilbake ‘Ha deg vekk, jeg sover!’ Jeg ble forbannet, gikk til min egen garderobe og fortsatte å drikke. Innen vi skulle gå på scenen, var jeg dritings. Siden vi skulle spille mange låter fra de to første MSG-skivene, som jeg ikke kjente til, hadde jeg skrevet ut alle tekstene og tapetsert scenegulvet med arkene. Jeg kunne bare låtene fra skiva som vi hadde lagd sammen. Men alle disse arkene forsvant da publikum slapp inn i salen og klemte seg opp mot scenekanten. Og det var helt krise – jeg kunne hverken låtene eller tekstene fra de to første skivene, som vi skulle spille mange låter fra. Her står vi på scenen foran to tusen fans, og Michael begynner på en låt som jeg bare dro vagt kjensel på, og alle forventet at jeg skulle begynne å synge. Jeg var som sagt allerede dritings, og på dette tidspunktet revnet glidelåsen i buksa mi. Jeg hadde ikke på meg undertøy, og pikken…hahaha… pikken ramla ut. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle komme meg ut av situasjonen, det var jo et mareritt allerede, så jeg bare gjorde det til en del av showet og begynte å nappe og dra i den, og kjefta og skreik ‘Dra til helvete!’ til både bandet og til publikum som hadde rappa tekstarkene. Huff. Det var helt katastrofe.
– Hva skjedde så?
– Jeg løp av scenen, helt i panikk for det er vel knapt mulig å drite seg selv mere ut. Jeg ante ikke hva jeg holdt på med. Jeg løp til garderoben, og en av roadiene kom og sa at jeg burde komme meg unna snarest, ellers ville jeg ble grisebanka. Så jeg løp ut bakveien, tok en taxi tilbake til hotellet, og neste morgen var jeg på et tog tilbake til London, til Heathrow og fløy til Los Angeles. Da hadde jeg alt fått beskjed fra manageren at bandet hadde sparket meg, for vi skulle spille spille Readingfestivalen neste dag, og de stolte ikke på at jeg kunne holde meg edru. Så de fikk den gamle vokalisten tilbake på dagen, og fortsatte med ham. Det var i det minste en alvorlig lærepenge for meg som jeg sverget aldri skulle skje igjen, aldri hadde jeg dummet meg mer ut, hverken før eller senere. Jeg angrer på oppførselen min den dag i dag. Det var pinlig, det var idiotisk, det var barnslig og jeg sviktet både bandet og fansen.
– Du får trøste deg med at du i det minste valgte riktig år å gjøre dette på. Hadde du gjort det i 2014, ville kuken din vært på Youtube i løpet av ti minutter.
– Hahaha, det har du faenmeg rett i! Ja, det er flaks at folk ikke hadde iPhones med videokamera i 1982! Men det finnes visstnok et lydopptak av kvelden, hentet rett fra miksebordet. Jeg har aldri hørt det, og ikke vil jeg høre det heller.

– Opp gjennom årene har du jobbet med en imponerende liste med gitarhelter, fra Ritchie Blackmore og Michael Schenker til Yngwie Malmsteen og Steve Vai, Chris Impellitteri og Bob Kulick. Hvem samarbeidet du lettest med, og hvem var de vanskeligste?
– De enkleste var nok Ritchie Blackmore, og Steve Vai.
– Blackmore? Det hadde jeg ikke trodd. Han har jo et frynset rykte i bransjen.
– Ritchie er egentlig en veldig sjenert person, og han velger sine venner med omhu. Han ønsker ikke å la folk se den følsomme siden av seg, og personligheten du ser på scenen, er ikke Blackmore privat! Jeg hadde overhodet ingen problemer med ham, han er en helt nydelig fyr!
– Og Steve Vai? Dere gjorde ei Alcatrazz-skive sammen før David Lee Roth rappa ham fra deg.
– Steve er en fantastisk gitarist men han fokuserte alltid på låta, ikke på gitarsoloen sin, som mange andre gitarister gjør. Jeg og han hadde veldig mye felles, spesielt hvordan vi strukturerte låtene. Skiva vi lagde sammen («Disturbing The Peace», fra 1985) er stadig en favoritt fra min karriere. Og Steve Vai er også en utrolig sympatisk og behagelig fyr!

– Hvem var de vanskeligste å forholde seg til da?
– Chris Impellitteri. Og Bob Kulick. Bob Kulick likte jo ingenting av det jeg gjorde, og jeg trivdes ikke i det bandet. (Blackthorne – i 1993) Vi kom virkelig ikke overens. Michael Schenker var heller ikke alltid den enkleste å ha med å gjøre.
– Nå hadde alle forventet at du skulle svare Yngwie Malmsteen på det spørsmålet.
– Yngwie var helt grei til å begynne med. Han var en artig og trivelig fyr i starten, men han ble et monster etterhvert.
– Har du lest selvbiografien hans? («Relentless», fra 2013.)
– Nei. Burde jeg?
– Han påstår blant annet at du saboterte gitarsoloen hans på en konsert i Oklahoma ved å nappe ut kablene bak på forsterkerne hans, og at han deretter slo deg ned.
– Jeg husker episoden, men jeg saboterte ham selvsagt ikke! Jeg gikk av scenen da han skulle ha en ti minutter lang gitarsolo, og snublet i en kabel da jeg passerte bak gitarriggen hans. Som vanlig hadde jeg solbriller på, og så jo ikke en dritt – jeg falt av scenen bak, ramla to meter rett ned og bristet ribbeina! Så gikk jeg ut til turnebussen vår som sto parkert ved sceneinngangen. Yngwie kom løpende ut etter meg, greip meg rundt halsen og begynte å kvele meg, mens han skreik at jeg hadde ødelagt hans øyeblikk i rampelyset. Tomlene hans var i ferd med å knuse adamseplet mitt, jeg var livredd! En av roadiene våre greip fatt i ham, dro han unna og brølte ‘Hva faen holder du på med?! Rører du Graham igjen, så får du rundjuling!’. Og jeg ante ikke hva som var problemet! Jeg ville da aldri sabotere vår egen konsert, det er jo helt latterlig! Vi er på samme lag. Vi hadde kranglet heftig tidligere, men dette var dråpen, og han fikk sparken. Men som alle skjønner, det var et hendelig uhell som ble misforstått, og vi har forlengst lagt det bak oss.

– Takk for praten og åpenheten, Graham! Da ses vi om et par måneder!
– Ja, det blir hyggelig, da håper jeg at jeg ikke er så jetlagget! Og så får du følge med på hjemmesida mi, som sagt kommer vi til å legge ut smakebiter på ny musikk der i løpet av året!