Gotthard – «Sveitsere og nordmenn kan vel ikke spille rock!»

Gotthard fra Sveits har i nærmere 20 år vært et av de aller største bandene i sentral-Europa, men har enda til gode å slå igjennom for alvor utenfor de tysktalende regionene. I hjemlandet har alle deres elleve første skiver toppet listene. Bandet var nylig på Norgesvisitt i Kristiansand, Oslo og Haugesund, og vi fikk en halvtime på privaten med Gotthards vokalist og frontmann Steve Lee backstage på Rockefeller før konserten.

Tekst og foto: Geir Amundsen

– Velkommen tilbake! Gotthard skulle spilt her i februar, men den konserten ble avlyst på kort varsel. Hva skjedde?
– Vi var på en skandinavisk turné og skulle spille i Sverige, Norge og Danmark, men det var så kaldt at stemmen min ble helt ødelagt, og jeg ble pålagt av legen å holde kjeft et park uker. Vi hadde idiotisk nok gjort en kort utendørsopptreden i nærmere 20 minusgrader. En gitarist kan skifte streng, en trommis kan skifte skarptrommeskinn, men en vokalist kan dessverre ikke skifte stemmebånd. Så dermed er vi nå tilbake for å spille for de som hadde kjøpt billett til forrige gang.
– Jeg har ikke sett dere live før, men tittet på konsert-DVDen deres nylig (innspilt på hjemmebane i Zürich foran 15000 fans) og ble forbauset over at Gotthard ikke er større enn det dere er utenfor Sveits og nabolandene. Vesentlig dårligere band har blitt massive på de samme premissene. Tror du at det skyldes at dere er sveitsiske og ikke amerikanske eller britiske?
– Det er veldig mulig. Hvis det eneste folk vet om oss er at vi er fra Sveits, har de ingen assosiasjoner til hvordan dette skal låte. I utlandet er jo Sveits stort sett bare kjent for gjøkur og sjokolade.
– Og Krokus og Celine Dion, noe som heller ikke er et kvalitetsstempel i min bok. Og dere legger jo heller ikke skjul på at dere er sveitsiske. Tvert imot, dere spiller jo bevisst på det med bandnavnet og liveskiva «Made In Switzerland».
– Ja, vi er selvsagt stolte over hjemlandet vårt og ser ingen grunn til å late som vi er noe annet enn det vi er. Vi ville blitt kjapt avslørt hvis vi hadde kjørt på med LA-stilen og hatt tekster og platecovere som spilte på strender, California, Route 66 og Manhattan. Dere nordmenn blir sikkert møtt med de samme fordommene når norske band skal prøve seg utenlands. «Sveitsere og nordmenn kan vel ikke spille rock!«, liksom?!

– Dere fremstår også som et harmonisk band som har det gøy på scenen. Kanskje fordi dere har hatt så stabil besetning?
– Ja, riktig observert, vi trives godt i hverandres selskap og krangler svært sjelden. Jeg og Leo (Leoni, gitar) startet bandet i 1990, og kjernen i bandet har holdt sammen i nesten 20 år nå. Og den dagen det ikke lenger er gøy å stå på scene, så legger vi opp! Det er da hele poenget.
– Så rytmegitarist Freddy Scherer er fortsatt nykomlingen i bandet, etter å ha vært med i «bare» 6 år? Mens dere andre fire har spilt på samtlige skiver siden 1992?
– Haha, neida, han er godt inne i varmen nå. Freddy spilte sammen med Marc (Lynn, bassist) i et band som het China før Gotthard.
– Ah! Da har jeg faktisk sett halve Gotthard live, her på Rockefeller som forband til Yngwie Malmsteen rundt 1990!
– Jaha? Det har de ikke nevnt. Det var her altså?
– Jepp, fullsatt lokale, det var vel mens Malmsteen fortsatt var på høyden, på «Eclipse»-turnéen. Det var vel neppe noen ubetinget fornøyelse å være forband for den karen…
– Haha, nei, jeg har hørt endel historier fra den tiden som jeg sikkert ikke bør gjengi uten å ha advokat ved min side!

– Hvordan vil du beskrive Gotthards musikk for de som ikke har hørt dere? Hvilke band er dere mest inspirert av?
– Jeg vil kalle oss for klassisk hard rock, inspirert av de store bandene fra 70-tallet. Vi er alle nå i 40-årene, og har vokst opp med band som Deep Purple, som vi fikk sjansen til å være supportband for på en turné i 2008, Led Zeppelin, Whitesnake, AC/DC, Aerosmith og Rainbow.
– Apropos Rainbow, hvilke tanker gjør du deg om Ronnie James Dios dødsfall? (Som inntraff et par uker før dette intervjuet fant sted.)
– Jeg ble veldig lei meg, og ikke så lite sjokkert, jeg trodde han var på bedringens vei! Dio var ett av mine store forbilder, og de gangene jeg har møtt ham, har han fremstått som en reflektert, veltalende og genuint vennlig person.
– Angående inspirasjonskilder, så ville jeg kanskje også nevnt 80-talls Bon Jovi, før de ble gørrkjedelige? Og påvirkningen fra Led Zeppelin og Whitesnake er jo veldig tydelig, spesielt i «Black Dog»/»Still Of The Night»-pastisjen «Sister Moon».
– Jo, vi har aldri lagt skjul på den. Det er riktignok en 14 år gammel låt, og på samme skive («G» fra 1996) gjør vi en coverversjon av Led Zeppelins «Immigrant Song». (Og på konserten samme kveld var de innom noen strofer av «Stairway To Heaven» før en sprudlende versjon av «Rock And Roll».)

– Så hva er planene for Gotthard i tiden fremover?
– Det er ikke mer enn et drøyt halvår siden «Need To Believe» kom ut, så vi skal fortsette å promotere den i månedene fremover før vi begynner å tenke på å skrive låter til neste skive. Vi spilte noen konserter i Russland i forrige uke, og i juni og juli skal vi på en turné i Sveits.
– Trenger man virkelig å turnere Sveits? Er ikke hele landet innenfor rekkevidde med et par timers kjøring? (Ganske nøyaktig like stort som Trøndelag!) 
– Haha, joda, sant nok, men det er hjemlandet vårt med vår største fanbase, så vi har ikke samvittighet til å avspise dem med én stor konsert, vi spiller gladelig i alle større byer. Noen av konsertene er også festivalopptredener. Så skal vi ta for oss Tyskland til høsten, det er også et svært viktig marked for oss. Etter det aner jeg ikke hva bookingagenten vår har planlagt for oss, men en rundtur i USA hadde absolutt vært morsomt.
– Iført lederhosen og tyrolerhatter på scenen?
– Hahaha! Brilliant! Selvsagt!

Sånn skulle det ikke gå. Fire måneder etter dette intervjuet, den 5.oktober 2010, var Steve Lee på motorsykkeltur i USA med venner, og hadde stoppet i en veilomme i Nevada for å ta på seg regntøy idet det kommer en trailer som får sleng og skrenser inn i en parkert Harley Davidson som deretter treffer Steve Lee. Han ble 47 år gammel. 

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2010.

,