”Good evening! We’re Motörhead, and we play Rock n’Roll!”

Jeg er så glad hver julekveld, for da ble Lemmy født! De fleste trodde vel også at han ville leve evig – hvem kunne vel tro at noen sjukdom skulle kunne leve i den kroppen. Men, etter 70 år og fire dager var det slutt i romjula 2015, både for Ian Fraser Kilmister og for Motörhead; det er heller få band som til de grader har hatt en uerstattelig figur i front. Ei heller finnes vel særlig mange band av ikonisk og influensiell karakter.

Tekst: Wilfred Fruke
Foto: Arash Taheri

Hele treogtjue studioalbum rakk de forskjellige besetningene å gi ut gjennom nærmere førti år, og å skulle rangere dem blir som å skulle sortere sine egne barn… Skjønt, generelt kan en vel si at de eldste står seg temmelig godt, mens alt etter midten av nittitallet flyter noe sammen i hverandre – ingen rakt ut dårlige skiver, selv om det nederste halvdusinet vel kunne fått plass tilbake i cornucopium, mens øvre halvdel alle kan snurres på nårsomhelsten. I det hele tatt er det nesten litt urettferdig, dette her – bandets ypperste peak kommer nemlig ikke med, iom. at dette holdes til studioskiver, hvilket utelukker vidunderlige ”No Sleep ’til Hammersmith”, men likkavæl. For den som er litt mindre nerd enn undertegnede kan ellers samlinga ”No Remorse” varmt anbefales. Skål!

23.   Hammered (2002)

Helt i bånn finner vi ”Hammered”, et album det egentlig ikke er så fryktelig mye å si om, der det detter mellom de fleste relevante stolene. Det er ganske mørke vibber rundt denne, noe som kan tilskrives at det ble hentet en god del inspirasjon fra hendelsene på bl.a. Manhattan i september året før, noe bandet dessverre ikke klarer å vri store fordeler ut av. Det hele bærer preg av å være i overkant framstresset under kort tid både i skriveprosess og i studio, og det er i grunnen ingen låter som står veldig fram – dette er ’mandags-Motörhead’ i ett og alt, selv om det likevel ikke er gjennomgående direkte crappety-crap. Låta de fleste kanskje kjenner herfra må sies å være ”The Game”, som ble brukt som inngangsmusikk av fribryteren Triple H, og faktisk bidrar også Kiss-bror Bob Kulick med gitar på denne. I det hele tatt kledde aldri bandet å bikke mer over i metal enn punkpreget råkkenråll på denne måten, men når heller ikke materialet gidder å løfte labbene for å forsvare seg, smuldrer bare albumet litt inn i det forglemmelige.

22.   Sacrifice (1995)

Om Lemmy-sitatet i overskriften, slik han vanligvis innledet konsertene, noen gang føltes litt ’ute’, står vel ”Sacrifice”-turnéen fremst i rekka. Aldri har bandet vært djupere inn i det metaltekniske, med synkoperte halvtoneriff, taktomslag og doble basstrommer enn på denne skiva – og dette stilomslaget kan vel ikke påstås å umiddelbart ha truffet nye styrkekamre. De skal få for forsøket, men metal fungerte ikke all verden for et band tuftet på en lest mer mot hardt treverk enn stål. Bandkjemien var vel ei heller helt på topp på denne tida, med Würzel på vei ut og en litt fersk trommis som tydelig har blitt ganske så husvarm og lysten på å la sin metalbakgrunn komme langt fram i stilbildet. Med dette sagt; dette er likevel fullt ut brukbart, med trøkk til tusen – men det kan virke som om bandet var mer opptatt av stilendringsparametre enn låtskriving til denne skiva. Til ei låt som ”Sex or Death” vil det dog passe udmerket med en avkjølt Jack&Coke.

21.   Motörizer (2008)

Om ”Hammered” er ’mandags-Motörhead’, kan vel ”Motörizer” ganske kort og litt overfladisk sies å være ’hverdagsvarianten’. Bandets katalog inneholder som sagt ingen direkte svake skiver, men noen lider av litt ansiktsløs anonymitet – og akkurat dette er vel eneste måten ”Motörizer” i grunnen stikker seg ut på. Det er fullt trøkk og bånn spiker, men noe for mye clutch til å ta noen heatseier. Låtene går rett og slett litt på tomgang, med et herlig, hederlig unntak i ”Rock Out”. Ellers er det lite som fester seg, uten at en likevel føler at en kaster bort tida ved å la skiva snurre – det hele føles lett skjematisk og på autopilot. Jeg husker jeg fikk skiva som ny og satt mednikkende til første runde, men det tok likevel lang tid før runde to, noe som må sies å være symptomatisk for skivas jevne, men noe uspennende innhold. Dette er Motörhead-skiva en liksom bare ikke gidder å kaste på i kanonball.

20.   Inferno (2004)

Lang, lang metalrekke, ”Inferno” inn i rekka går. Tiåret fra millenniumsskiftet må unektelig sies å være bandets mest intetsigende og anonyme. Mønsteret var ganske så fast; plate-turné-pause-ny runde i en biannual syklus, uten at det kreative blusset var spesielt på høygir. Til denne skiva kom produsent Cameron Webb på banen, og i hans hender ble bandet pusha videre inn i det musikalske sidesporet de allerede var godt inne på; heavy metal på bekostning av rock n’roll – hvilket selv Webb i ettertid har omtalt som et feilgrep. Like fullt; dette er slett ikke halvgæernt. Det finnes en viss nerve i selve låtene, og dette er skivas fundamentale brannseil. Bandet sitter såklart som ei kongle i Østerdal’n (prøv å trekke den ut, liksom), men innpakningspapiret er noen hakk for brutalt for selve gaven inni. Symptomatisk nok er det akustiske ”Whorehouse Blues” som huskes fra denne skiva.

19.   Snake Bite Love (1998)

Jeg veit det er mange som vil rangere denne helt i bånn, men jeg synes likevel den har såpass mange gode kvaliteter at den fint tåler en snurr i både ny og ne. På mange måter speiler den mye av hva ”Sacrifice” innførte to plater i forveien, og om den så kanskje føles litt som overskuddsmateriale fra den langt bedre skiva derimellom, drar den med seg litt av det gode fra begge de foregående samt at det er en langt mer framtredende rockprofil som trer fram igjen – og det kan så visst likes. Skjønt; det er litt i overkant mye skrapmetall og fyllmasse som tetter hullene mellom de kule låtene, men toppene her er også langt høyere enn tre år tidligere. Åpninga med ”Love for Sale” byr opp til dans, og underveis svinger bl.a. ”Don’t Lie to Me” og ”Desperate for You” seg farlig friskt – sistnevnte sogar med et av Lemmys herlige gullkorn: ”Nobody knows the trouble I’ve seen – but it can be arranged!” – og da lever jeg fint med at f.eks. ei låt som ”Assassin” suger eselrompe.

18.   Bad Magic (2015)

Mye har blitt sagt, og enda mer både kan og skal sies om Lemmy og Motörhead, men de gikk i alle fall ut med stil. Svanesangen ble ”Bad Magic”, og det er nært utrolig hvor vitalt dette låter, mtp. at Lemmy hadde halvannen fot i grava ved tilblivelsen. Bandet jobbet annerledes med denne, ved å skrive låtene i studio, for så mer eller mindre nærmest omgående bare spille det inn live i samma rennet – og det er trolig akkurat det som gir det hele et mer spontant og nærværende sound. Låtene svinger gjennomgående godt, og det er som om det gikk en faen i studio under vissheten av at dette var ’siste kvelden med gutta’ og at siste rest nå måtte på bordet. Ad totalum et høyst verdig punktum og ei skive som står fram som en av den nyere tids bedre ørefyll, også med dette rammeverket ute av sinn. Fortellende nok ble eneste låt framført på konsert herfra ”When the Sky Comes Looking for You” og siste spor en cover av ”Sympathy for the Devil” – skrevet av den andre en trodde skulle kunne overleve atomkrig, sammen med kakerlakkene.

17.   We Are Motörhead (2000)

Det kan ut fra tittelen virke som om bandet her prøvde å sette foten litt ned og ’ta tilbake’ sitt gamle jeg etter en periode med litt mye ’rart’, men reint musikalsk synes de å nesten prøve litt for hardt, uten at det kreative gjennomgående helt spiller på lag. Årtusendet avsluttes med kanskje bandets kjappeste skive, der i grunnen bare den avdempede og sløye ”One More Fucking Time” byr på et lite pusterom. Ellers går det av gårde i ’hundreoghællvete’, uten at en egentlig føler at noen har total kontroll – men joda, det blir en del tøffe svinger på veien, og med det avsluttende tittelkuttets”Ace of Spades”-pastisj skaptes en ny live-klassiker, til glede for nye konsertgjengere. Følelsen av at hele skivas prosess har vært noe presset og forhastet sniker seg dog ubønnhørlig innpå, og satt opp mot de virkelige klassikerne, faller også denne noe igjennom, selv om skivas reise både er småtøff og underholdende – men samtidig noe anonym og ensrettet

16.   March or Die (1992)

Jeg husker denne som en stor skuffelse back in the day, mye grunnet at den ikke på noen måte klarte å følge opp forrige års helstøpte affære, men også fordi jeg ikke likte coveren av ”Cat Scratch Fever”, hvor originalen står meg nær. I bandet hersket full forvirring; Phil Taylor forsvant for siste gang midt i innspillinga, og i hui og hast ble da Tommy Aldridge hyra inn for å banke inn deler av skiva før de da fant sin nye faste trommis i Mikkey Dee underveis – det er altså tre trommisers virke som her skal sammensys til helhet, hvilket egentlig bare er halvveis vellykka. Like fullt, med 20/20-ører har skiva faktisk stått seg overraskende brukbart, i forhold til inntrykket for 28 år siden. Åpneren ”Stand” svinger godt, likeså f.eks. sløye ”Bad Religion”, og den tilbakelente Ozzy-duetten ”I Ain’t No Nice Guy” er sjarmerende nok. Det er nok likevel nevnte galning som tar seieren hjem mtp. ”Hellraiser”-samarbeidet (mens Lemmy De Facto står for teksten på Ozzys ”Mama, I’m Coming Home”). Joda, bedre enn først antatt, men langt bak de største i klassen.

15.   Kiss of Death (2006)

Midt inni en decennial decibelørken av stål finnes en bitteliten oase med nesten reint øl, og ”Kiss of Death” var ved utgivelsen bandets beste skive på et tiår – uten at den likevel altså klokker inn høyere enn 15. plass på lista her. Det var tydeligvis noe spesielt i ’drikkevannet’ akkurat denne gangen, for låtene smelter sammen til en større enhet i større grad enn skivene tidligere nevnt her, det er en overliggende og savnet totaldynamikk som her synes mer på plass. Låtene treffer også bedre hver for seg, og spor som ”Living in the Past”, ”One Night Stand” og ikke minst schwungy ”Christine” bærer vitne om en liten retur mot det Motörhead en fra gammalt av både kjenner og elsker, pluss at de noe tyngre og hardere med dette får en tiltrengt balanse og derav litt drahjelp. Dette er i grunnen denne rangeringas første skive som holder standard fra start til mål – herfra og inn snakker vi i hovedsak storkos.

14.   The Wörld is Yours (2010)

Etter å ha levert litt for mye med håndbrekket halvveis på over litt for lang tid, var det på tide å få fortalt hvorfor faenskapet skulle stå akkurat der. Det kan synes som om inspirasjonen kom i bølger de foregående ca. 15 åra, men med denne innledet de en femårig langspurt som skulle vise seg å holde seg ganske godt helt til slutten. Det blir sagt at det gikk mange tanker mot da nylig avdøde R. J. Dio under den kreative prosessen, hvilket slett ikke står som usannsynlig. Det store hakesleppet uteblir riktig nok, men her har de funnet det rette balansepunktet mellom pønk, råkk og mettal, og det hele smelter sammen til en ganske så helstøpt enhet, selv om den nok må finne seg en plass litt bak i klasserommet når de store gutta skal sitte. Låtene er nå gjennomgående sterkere enn på lenge, og spor som f.eks ”Born to Lose” og ”Get Back in Line” kan lett forsvare en plass blant ’nyklassikerne’ – denne skiva smiler fra A til Å.

13.   On Parole (1979)

Jeg har alltid vært veldig glad i denne, mye på grunn av at den viser bandets ikke ferdig utviklede embryo, og ingen av bandets album sanker større sjarmpoeng. Dette var ment å være bandets debut, men plateselskapet nektet plent å gi den ut. Lemmy skifta så ut bandet og spilte året etter inn mange av de samme låtene på nytt, da med den ’klassiske’ triobesetninga. Soundet likner mer på The Beatles’ ”White Album” enn hva en gjerne forbinder med Motörhead, og det er vel ganske tydelig at Lucas Fox og Larry Wallis ikke var de rette for å stake ut den framtidige soniske kursen. Låtene er ’snillere’ her enn på debuten, men den nesten oversløye versjonen av ”Iron Horse” er fremdeles en av mine store favoritter. Også fine ”Fools” trekker fordeler av lydbildet, mens ”Lost Johnny” og ”The Watcher” igjen kanskje fortjente noe litt røffere. ”On Parole” er likevel ei skive jeg stadig setter på og koser meg med tvers igjennom – det var her det hele startet, selv om det drøyde noen år før denne endelig ble utgitt.

12.   Aftershock (2013)

Denne overraska meg mest under lytterundene før rangeringa her – jeg må innrømme at den nok litt ufortjent har sneket seg litt under radaren. For første gang på noen tiår viser bandet stigning for andre skive på rad, og dette viderefører i grunnen stafettpinnen fra tre år tidligere, med den gode balansen mellom de stilartene bandet hadde tatt til seg underveis gjennom snaut førti år. Skivas store styrke er i grunnen hvor jevn kvalitet det er over låtene, uten at de samme vendingene og sjablongene resirkuleres i noen stor grad – selv om muligens side A plasserer side B litt i baksetet. Optimalt sett kunne kanskje de fjorten sporene blitt redusert til tolv, men samtidig forstår jeg valget – ethvert spor fra denne hadde hevet hvilken som helst av de aller fleste skivene siste tjue åra, uten at den egentlig kan skilte med de helt store klassikerspirene. Dette er kanskje en av dem jeg har slitt mest med å plassere her – men skit samma, skiva er fet!

11.   Overnight Sensation (1996)

Dette husker jeg som en skikkelig revansj etter den litt slitsomme ”Sacrifice” fra året før. Bart og skjegg var borte, men rocken var tilbake, selv om metalen også hadde funnet sin plass – og i miksen av disse finner vi et band som igjen var en sveiset trio, og de kreative kreftene nærmest boblet; det er tydelig at bandets gjevunnede format forenklet tilværelsen og ga dem et realt,om ikke akkurat vitamintilskudd, så i alle fall inspirasjon. Låt etter låt traff rett i flette og ørespiss, fra tøffe ”Civil War” og ”Crazy Like a Fox” gjennom tittelkuttet og barske ”Murder Show” til søte ”Listen to Your Heart” – dette var så visst noe annet! Jeg tror likevel skiva ble litt oversett ’der ute’, og det er nok mange som vil oppdage denne som en liten ’skjult perle’ i katalogen. Det tok dog ikke lenge før Lemmy igjen lot ansiktsbehåringa gro, men bedre enn dette ble de i grunnen aldri igjen – dette er helstøpte greier uten særlige svakheter i noen forføyninger, men det skulle jo ikke holde i den nære fortsettelsen, dessverre.

10.   Rock n’Roll (1987)

I mitt noe enkle hode har denne alltid levd litt i skyggen av forgjengeren, men den har da saktens solide egne bein å stå på – tittelkuttet aleine er jo faenmeg nok til å forsvare legendestatus. Bandet hadde nå ’satt’ seg skikkelig i kvartettformatet, og denne tida framstår som deres andre gullperiode, spesielt med Phil Taylor tilbake. Denne skiva flyter godt på bølgen, og knallperlene kommer på rekke og rad; jeg mener – ”Eat the Rich”, ”Blackheart”, ”Stone Deaf in the USA” (inkl. deilig intro av Michael Palin), ”The Wolf” osv… Eneste spor jeg gjerne skipper er popsuppa ”All for You” – catchy som klamydia, men rock generelt og Motörhead især gjør seg langt bedre i moll enn i dur (mixolydi funker dog fint). Flydur unntatt, naturligvis. Dette er en av de skivene som har vokst mest hos meg opp igjennom åra. Det anbefales å også se farsefilmen ”Eat the Rich”, hvor bandet har såvel soundtracket som små skuespillerroller – riktig nok mer eller mindre som seg sjøl, men dog.

9.   Iron Fist (1982)

Motörhead kunne dette med åpningsspor og tittelkutt, og her dras det i gang med kanskje min aller største favöritt – proto-speed metal, anyone? Videre bys det på Motörhead i umiskjennielig, klassisk format, men låtene i seg sjøl er noen hakk under de foregående bautaene. Ikke mye, men merkbart. Det krever sitt å skrive & spille inn ei skive hvert år innimellom massiv konsertvirksomhet og konstant kjemisk bevissthetsutvidelse, og dette ble da også siste skiva med bandets klassiske trioformat. ”Fast” Eddie Clarke tok over produsentrollen midtveis, noe vel alle i retrospekt innså var en dårlig idé. Det var en tærende stemning i band og studio under innspillinga, noe plata bærer tydelig preg av, og det hele kulminerte tidig i den påfølgende turnéen da Clarke slutta. Dette hadde lenge vært en vane han hadde, men forskjellen denne gang var at bandet aldri inviterte ham tilbake. ”Iron Fist” har noen kanonlåter, som tittelkuttet, og en haug med gode, men litt framstressede låter – love’em all, though!

8.   Motörhead (1977)

Som tidligere nevnt; dette er ikke bandets første innspilte skive, men like fullt en ’riktigere’ debut enn ”On Parole”, sett i lys av bandets videre utvikling. Egentlig skulle bandet inn i studio en helg for å spille inn en singel, men de spikra like så godt inn et helt album på samme tida – godt samspilte var faktisk Lemmy, Taylor og Clarke. Verden takker for det, for ellers kunne det hele vært historie før det egentlig hadde begynt. Mange av de samme låtene finnes her som Wallis/Fox-besetninga hadde gjort tidligere, men soundet var langt røffere og attituden massivt hardere, og det var null tvil om at det var dette som var resepten for framtidig motorhodsk pønkenråll! Hørt med dagens ører er naturligvis ikke innholdet spesielt hardt eller røft, men det er fremdeles en herlig skive der jern- og framdriftsvilje møter lett naivitet og stilsøken kombinert med med store mengder både testosteron, alkohol og amfetamin – bandnavnet kommer fra et annet slanguttrykk for ’speed freak’, for den som ikke visste dette fra før. Grunnsteinen var lagt, og verden ble aldri helt den samme igjen.

7.   Bastards (1993)

Etter all vingling og usikkerhet som preget ”March or Die”, kjørte Motörhead-toget ubønnhørlig videre med Mikkey Dee i sine faste rekker, og faste former er som oftest en styrke og en inspirasjon i seg sjøl. ”Bastards” låter bånnsolid tvers igjennom, og det er åpenbart at studioskuldrene denne gang var lave og komfortable. Go’låtene trillet ut, og bandet låt tightere enn noensinne tidligere – og det er et herlig skyv og driv over dette her! Er det mulig å ikke bevege hodet taktfast etter ei låt som ”Born to Raise Hell”, gynge etter ”I’m Your Man” eller la seg bevege av ”Don’t Let Daddy Kiss Me”? Me sayz nope. Denne skiva er uten dødpunkter og Howard Benson må ha hatt en behagelig jobb i produsentstolen, men snodig nok var skiva vrien å få tak i utenfor plateselskapet ZYX’ hjemland, Tyskland. Synd, for denne hadde fortjent langt større suksess internasonalt. Aldri har vel Lemmy lagt så kule harmonier på egen stemme, og sjelden har bandet hatt et så ’ryddig’, men fett sound.

6.   Orgasmatron (1986)

Jeg mener det var denne som ble promotert med at en skulle sette høyttalerne ut i hagen, så ville gresset dø. Jeg har aldri testa sjøl, men jeg ser ikke bort fra at det kan være tilfelle – stakkars gresstrå som skal stå opp mot knyttnever av lyd, i form av ”Deaf Forever”, ”Built for Speed” eller tittelkuttet.. Dette var første hele skive som kvartett, og samspillet mellom Phil Campbell og Würzel funka som ei kule. Pete Gill banka trommer kult nok, men det ble med denne skiva for hans del. Skivas svake punkt har i grunnen lite med selve bandet eller låtene å gjøre, men mer med en noe tam produksjon og miks – det spruter ikke akkurat av skivas lydbilde. Bandet var i en god steam på denne tida, og de holdt momentet oppe etter de flotte nye låtene fra samlinga ”No Remorse” fra to år tidligere på mesterlig vis. Kanskje den første av de store skivene, dette.

5.   Bomber (1979)

Man har classic rock albums, og så har man Motörhead Topp 5. Kun drøyt åtte måender var gått siden forrige perle, og disse var i hovedsak brukt ute på turné eller i studio – ting skjedde fryktelig fort nå. Bandet hadde denne gangen ikke fått testa så mye av materialet på scena, og dette forklarer også litt hvorfor de kanskje trøkker et lite hakk mer i seinere konsertopptak. Men, hvilke låter; ”Dead Men Tell No Tales”,  ”Poison”, ”Stone Dead Forever”, for å nevne noen – og det hele rundes av med en av bandets aller beste, tittelkuttet. Dette er nært perfekt formet rock, men en kan undres om ikke skiva hadde kunnet blitt løftet enda et lite hakk om låtene hadde fått modnet bittelitt mer – selv om prestasjonen å skrive av slik tapning under et slikt press kan ta pusten fra den beste. Bandet spiller briljant sammen, og den perioden de her var inne i står bortimot uten sidestykke i rockens historie, hva det kvalitative angår.

4.   1916 (1991)

Denne vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt – mye fordi det trolig er den Motörhead-studioskiva jeg har hørt flest ganger, men også fordi de gjestet Rockefeller i Oslo med denne på min egen tjueårsdag. Men, hjælpes; hvilken skive dette er, uavhengig av subjektivt føleri! Her finner en det meste, fra rårock som ”The One to Sing the Blues” og ”I’m So Bad, Baby I Don’t Care”, via introverte ”Nightmare”, balladen ”Love Me Forever” og både punk- og swingrock før det hele tones helt ned med den avdempede, men sterke framstillinga av 1. verdenskrigs helvete på slagmarkene. Det eksperimenteres bredt, men samtidig med stort hell, og i kombo med boblende kreativitet i låtsnekringa og en både luftig, kledelig og rikholdig produksjon med bl.a. blåsere detter det ut en av de mest fullkomne og komplette rockeskiver til dags dato – og jeg trur jaggu den solgte ganske så godt, også.

3.   Another Perfect Day (1983)

Mange vil helt sikkert gi tyn for å holde denne inne på pallen, men for meg representerer Brian Robertsons inntreden noe nytt i soundet – det hele ble med dette en tanke mer melodiøst og generelt musikalsk i kjølvannet av Clarkes tilbaketreden, og med nytt blod kom ny inspirasjon og glød. Denne gløden varte ikke særlig lenge, i og med at Robbo bl.a. på den påfølgende turnéen gjerne stilte i grønne shortser og nektet å spille flere av bandets eldre klassikere (noe han en gang personlig fortalte meg at han gjorde kun for å irritere Lemmy, hvilket absolutt funka etter hensikten). Uansett bakteppe; ”Another Perfect Day” skilter med ei variert og knallsterk gullrekke av låter, der for meg vel kanskje særlig ”Shine”, ”Dancing On Your Grave”, ”One Track Mind” og ”I Got Mine” står fram som favoritter. Kanskje var det greit at det ble med denne ene skiva med Robbo, som i utgangspunktet ble masa inn i bandet av Thin Lizzy-fan Phil Taylor, men om noen skive har vokst massivt i anseelse med åra blant fansen, så er det jaggu denne.

2.   Ace of Spades (1980)

You know I’m born to lose, and gambling’s for fools – but that’s the way I like it, baby, I don’t wanna live forever!” – og ikke glem joker’n! Trolig Lemmys mest kjente og mestsigende tekstlinje, og denne låta kjenner til og med mora mi på 77 igjen på introens første to takter. Resten av skiva er ikke like heseblesende adrenalinpumpende, men dette er kanskje bandets mest jevnt over groovy skive – stillesitting under f.eks. ”Shoot You In the Back”, ”Jailbait” eller ”The Chase Is Better Than the Catch” (eller ’Crabs’, som Lemmy gjerne parafraserte seg sjøl på) aksepteres rett og slett ikke, og det finnes ikke svake spor noe sted. Enkelte (hei, Vidar) mener at dette er ’verdens beste LP’, hvilket fullt ut kan forstås, men jeg våger meg likevel ut i uenighetens rike; skivas vel eneste lille svakhet er i grunnen den lille mangelen på variasjon – det kjøres litt i samme giret fra låt til låt, og selv om låtene hver for seg er strålende, mangler helheten det lille kneppet, og dette sender den en bitteliten vortelengde bak vinneren. Fun fact: Den lange feedbacken under soloen på ”Road Crew” kommer av at ”Fast” Eddie datt på ryggen i krampelatter under take – men det låt så kult at de beholdt det! bra var bandet på den tida at de kunne tillate seg slikt. Helt sjef!

1.   Overkill (1979)

Begrepet ‘den vanskelige andreskiva’ gjaldt så visst ikke Lemmy & Co. Så snart form og retning var satt med debuten, starta trioen for alvor å jobbe målretta, og de neste halvannet åra ble brukt på ypperligste måte. Låter ble skrevet, prøvd ut, omskrevet og forkastet, og de stod så igjen med en tilåters LP som toucher sublim perfeksjon – ”Overkill” har alt, og det er få skiver som til de grader casher ut sjekken platetittelen skriver ut. Her er fart i tittelkuttet (ok, den gikk vel bare fortere og fortere med åra), sløy tunggroove i ”Metropolis” og ”Limb From Limb”, fullt trøkk i ”No Class” og ”Damage Case” og litt luft gjennom ”Capricorn” – pluss de andre sporene som bygger under helheten, summert opp til kanskje tidenes feiteste trøkk n’roll-LP. Bandet er i toppform og spiller guddommelig sammen, og særlig Lemmys lekre basslinjer snor seg lekent rundt i lydbildet – ikke bare i ”Stay Clean” sin distinkte bassolo, men generelt gjennom det hele. Sjøl kalte han seg sjelden ’bassist’, men heller ’deep guitarist’, noe som er mye av nøkkelen til hele bandets karakteristiske sound. Dette er Rock Extraordinaire og kan ikke, skal ikke og må ikke spilles på lavt volum!

Skribenten ville forresten gjerne vise dere trappeoppgangen sin…!