Hele fem år har gått siden franskmennene for alvor løftet seg opp blant eliten med fantastiske “Magma”. Omsider er det duket for en oppfølger fra gjengen, og vi var ikke vanskelige å be da det åpnet seg en mulighet for en samtale med vokalist/ gitarist/ produsent Joe Duplantier.
Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Gabrielle Duplantier
Livefoto: Tommy Østby
– Dere slipper “Fortitude” 30. april, er dere fornøyde med resultatet? (Det var ihvertfall vår anmelder!)
– Jeg er ekstremt spent og gira, for vi har virkelig jobbet hardt med denne skiva og elsker den allerede som du spør om – vi har jo sittet på det ferdige materialet i nesten et år og kan ikke vente med å endelig utgi den og vise den frem.
– Den ble utsatt en stund på grunn av pandemien?
– Helt riktig, vi var så og si helt ferdige da koronaen slo ut over verden og hadde egentlig tenkt å slippe den uten forvarsel rundt juni i fjor. Deretter bestemte vi oss for å vente til september da ting forhåpentligvis hadde roet seg litt, men vi skjønte jo fort at det ikke kom til å gjøre så da ville vente et par måneder til så vi kunne gjøre det i forbindelse med turnéplanene våre. Du vet, som omtrent alle andre band har gjort det siste året. Men nå etter et år har vi rett og slett blitt enige om å bare gi den ut så får ting komme når de kommer. Ellers ville vi bare ha råtnet inne med den.
– Dere har allerede sluppet et par låter i forkant, hvordan er tilbakemeldingen fra fansen?
– Overveldende, jeg elsker reaksjonene – det virker som de skjønner oss og hva vi vil frem til. Den første, “Another World”, var nok kanskje litt vanskelig å svelge for de største metall-puristene da den er forholdsvis rolig, men vi var helt klare på at det måtte være første singel ettersom refrenget er såpass stort og mektig og representerer noe nytt fra oss. Vi var faktisk litt i forkant med tanke på dagens situasjon, for den handler om at vi vil flykte vekk og den ble skrevet i god tid før pandemien smalt. Derfor var det også viktig at neste singel var mer “in your face”, som jeg regner med at fansen vil ha så da falt valget lett på “Born For One Thing” som er mer klassisk Gojira. Enda er det mer i vente.
– Det vil jeg tro, for “Fortitude” må da være det mest varierte albumet deres hittil?
– Helt enig – det er veldig variert, nesten som en tur der du starter i Helvete og beveger deg mot himmelen, haha! Jeg liker å skape følelsen av en reise når jeg skriver, og det føler jeg vi har fått til denne gangen. Jeg er en lytter selv og liker å høre på skiver som får meg til å sveve avgårde, så når jeg er med på å lage et album er min ambisjon til å få lytteren til å reise med oss og denne gangen liker jeg å tenke at vi har tatt det et skritt videre.
– Har du en visjon om hvordan du vil at albumet skal fremstå når du begynner skrivingen eller er dette noe som kommer etterhvert?
– Vi er alltid inspirerte og nysgjerrige på hva som kommer ut når vi jammer sammen – vi møtes noen ganger med en idé i forkant, andre ganger helt blanke men med tanken om å skape noe mektig. Vi elsker også å fortape oss i en spesiell melodi eller et særegent parti. Vi har vel et slags mønster som er gjenkjennende fra album til album når vi starter skriveprosessen, men vi blir stort sett alltid overrasket over hva som kommer ut. Det klikker som oftest hos alle, og er noe som bare skjer.
– Produserer dere selv?
– Ja, du vet; Jeg kunne tenkt meg å jobbe med produsenter og har også gjort det med for eksempel Cavalera Conspiracy og andre prosjekter jeg har deltatt i og har lært mye, men uten å kunne noe for det føler jeg meg mer som en produsent selv enn en sanger og gitarist. Det er det som trigger meg, selve produseringen. Å produsere egen musikk er det aller beste jeg kan gjøre med livet mitt. Kanskje en tanke incestuøst, og det hadde sikkert vært praktisk med en tredjepart som gjorde den delen så man utelukkende kunne fokusere på utførelsen – men det ligger ikke for meg og jeg har til og med blitt fortalt av produsenter at det er like greit at jeg gjør det selv da jeg har såpass klar visjon om hva vi skal frem til. Det er både en forbannelse og en velsignelse. Av og til sover jeg i studio hvis vi nærmer oss deadline, og det kan være litt krevende for familien. Men jeg er flink til å lytte til instinktene mine, og har utarbeidet et ganske bra øre for detaljer. Så hvis du legger merke til enkelte ting langt bak i miksen, som en ekstra gitar eller noe annet krydder er det lyden av meg som ikke sover, haha!
– Dere har nevnt at det viktigste med denne skiva var at dere skulle ha det gøy. Føler du at dere har fått til det?
– Definitivt! Det har vært et eventyr, og et krevende et til tider – for vi var helt inneforståtte med at vi skulle skape de aller beste låtene i karrieren som også skulle være de mektigste og sterkeste. Og når man setter linja såpass høyt føler man seg liten. Enkelte ganger var det virkelig vanskelig, for uansett hvor hardt vi prøvde låt det bare dritt, haha! Satset på at det skulle være bedring neste dag, også var det enda verre. Disse stundene var det en del av, men uansett når man ser på helheten var det en helt fantastisk tid. Spesielt i studio der vi nesten utelukkende benyttet analogt gammeldags utstyr. Vi eksperimenterte mye med mikrofonplasseringer istedet for digitale løsninger, og byttet mye gitarer til forskjellige partier – deriblant noen gamle jeg fant fra tidlig i karrieren med en helt spesiell sound. Så produksjonen var veldig interessant å jobbe med denne gangen. Vanligvis i metall spesielt jobber man seg frem til en spesiell lyd og spiller inn alt med den og legger på noen få effekter her og der i miksen. Det er ekstremt begrensende og gir ikke mye rom til variasjon. Men denne gangen hadde vi uendelig mange muligheter som i tillegg var veldig morsomt å jobbe med. Riktignok en utfordring å mikse sammen, men samtidig en meget givende jobb. Jeg elsket å holde på med det, og når vi sendte materialet fra oss til miksing var det i prinsipp allerede ferdigmikset. Prosessen var helt utrolig morsom, og har lært meg mye – deriblant mer om hvordan mitt eget utstyr fungerer og hva jeg kan få ut av det. Vi hadde også en annerledes inngang enn hva vi vanligvis har hatt – i stedet for å gå fullstendig idiot på 20 tagninger per spor beholdt vi nå opptaket hvis feelingen var der, selv om det ikke nødvendigvis var perfekt utført. Ta for eksempel trommene på “The Chant”, de er spilt inn på én tagning.
– Fint du skulle nevne akkurat den, for vi må nesten dykke dypere inn i duoen “Fortitude” og “The Chant”, forkledd som to separate spor men er vel egentlig bare ett. Det må vel være noe av det mest melodiske dere noensinne har gjort?
– Ja, absolutt! Der omhandler alt melodien og er opparbeidet over en groove vi har jobbet med og utviklet over en lang periode. Dette har vært en helt ny måte å jobbe på for oss, der vi tidligere har gjort oss ferdig med en låt omtrent idet den er påbegynt er dette en låt vi har jobbet med over tid. Den er enklere enn hva vi vanligvis gjøre, men av og til vil ikke det automatisk bety at den er lettere hvis du skjønner. Det kan være ganske utfordrende å gjøre en enkel låt fengende, ihvertfall hvis du spiller den musikken vi gjør. Det gjør også jobben min som vokalist mer krevende da den gir vesentlig mer plass til vokal.
– Jeg kan lett se for meg at den blir en mektig livefavoritt da den tid kommer.
– Jeg er livredd. Jeg håper virkelig folk synger med på akkurat den, ellers er vi “fucked”. Men som jeg kjenner publikummet vårt som synger med på de utroligste ting kommer det nok til å gå bra. Jeg håper virkelig de tar den til seg og synger ut hjertene sine, da kommer det til å bli en helt fantastisk stemning.
– Finnes det et lyrisk tema, en slags rød tråd på albumet?
– Det er flere tema og ord som kunne passe på flere av låtene, noen av de som har vært et tema siden dag én av bandet, for eksempel utviklingen og veksten av en selv; Å være mer åpen og inkluderende – rett og slett å være et bedre menneske. Livet er oppdrag, hva gjør vi med det og hva vil vi med det? Vi mener noe av oppdraget er å bidra til at verden blir et bedre og lykkeligere sted. Et av ordene som beskriver flere av låtene bra er åpenbart selve tittelen “Fortitude” (styrke), og det kan for eksempel omhandle styrken man finner innenfra til å komme seg igjennom bedritne dager der det regner og man må gjøre ting som ikke er spesielt motiverende. Vi må forsørge familien, vi må på jobb. Det finnes smerte man må igjennom, og nå om dagen har vi i tillegg en pandemi. Men vi må være sterke, og alt vi må igjennom er egentlig en mulighet til å vokse og lære noe. Så hvis vi ikke er helt i søvne og ikke redde for å se oss selv i øynene, erkjenne realiteten og skjønne hva vi kan gjøre for å endre både oss selv og verden rundt oss – det kan både være de små eller ambisiøse ting, da kan store ting skje. Og ting må skje, for som ting ser ut nå går vi enten alle ned eller reiser oss opp sammen. Og selv om ting skulle gå ned og vi ender selve menneskeheten kan vi like gjerne gå ut med et smell hvis du skjønner.
– Dere gjorde det fantastisk med forgjengeren “Magma” som både ble nominert til Grammy og i tillegg ga grobunn for verdensomfattende turnévirksomhet. Hvilke forventninger har dere til “Fortitude”?
– Vi får se. “Magma” representerer en mørk periode av livet mitt, men de to låtene som utgjorde forskjellen i mine øyne var “Silvera” og “Stranded” som er noe mer enn “bare” standard metall-låter. De er litt enklere å fordøye, og var våre første hits som gjorde det virkelig bra. Når det gjelder “Fortitude” er jeg ikke sikker på om vi har låtene som kan gjøre den jobben, men selve albumet som helhet føler jeg er enda sterkere ettersom den er rikere og innehar flere momenter enn forgjengeren. Det er absolutt annerledes, men skulle noen låt kanskje bli nominert til noe som helst vil jeg tippe nevnte “The Chant”. Men dette er ikke noe vi tenker noe særlig på, det får bare tiden vise.
– Siden starten har dere beveget dere stadig lenger fra death metal-røttene, er det noe dere får negative reaksjoner på eller er kidsa generelt fornøyde?
– Folk er generelt fornøyde, vår fanbase vokser seg stadig større for hver utgivelse og det gjør meg jo veldig glad åpenbart. Men det er ikke fordi vi har gått inn for å bli kommersielle og “sell-out”, det er noe som har skjedd naturlig etterhvert som vi har utviklet oss. Selvfølgelig finnes det noen få skuffede fans fra gamle dager som sikkert skulle ha sett at vi fortsatt kjørte dødsmetall fullt ut, men det ligger uansett dypt i genene våre og kommer alltid til å være en del av oss og er der vi kommer ifra og har våre røtter. Vi er oppvokst med bandene derifra som er jorden vi har vokst opp fra, der Gojira er på vei til å bli en vakker blomst. En vakker og fargefull blomst som vokser opp fra denne mørke og skremmende jorden. Folk burde jo ikke klage, men heller starte sine egne band og spille dødsmetall til døden tar de.
– Dere har holdt på i 25 år med praktisk talt samme lineup. Hva er hemmeligheten?
– Vi kommuniserer mye, men det er ikke lett. Vi har alle hatt våre stunder hvor man er lei og ekstra kritiske, men tanken om å slutte har aldri streifet meg. Vi har hatt en ganske sunn karriere hittil der vi ikke ble for store for fort, vi hadde ikke noen stor hit på radio som genererte penger for det er ofte slutten på mange. Når band blir for suksessfulle for tidlig blir det ofte krasjlanding. Vi har mer vokst sammen på dette, og sett bandet bli gradvis større og større over tid. Vi tar alle beslutninger sammen, og har funnet hver vår rolle innad i bandet. Jeg og Mario har diktator-rollene der de andre to er mer rolige typer som ofte kan slappe av hjemme mens vi jammer sammen ting der vi krangler som busta fyker og skriver album. Vi har funnet vår dynamikk der jeg og Mario gjør mye av jobben og trives med det, og når vi er på turné prøver vi å holde oss sunne og friske der vi ikke gjør noe dumt. Vi tar jobben vår veldig seriøst og jobber hardt. Jeg tror rett og slett vi alle er nysgjerrige på hva som skjer videre og hvor det neste skrittet tar oss.
– Utviklingen deres har jo vært ganske konstant fra dag én der dere har vokst gradvis større og større for hvert album, kanskje det er nøkkelen og ikke bli verdenshersker fra første stund?
– Helt riktig, og som jeg sa så har det tatt knekken på mang et band. Det tok oss ti år før vi spilte utenfor Frankrike, og vi ga ut alt på uavhengige selskaper. Det fantes ikke et eneste stort selskap som ville ta i oss med ildtang, og det var helt greit for oss for vi prøvde ikke å bli store – vi ville bare spille musikken vår på best mulig måte. Så vi var innom omtrent alt som kunne krype og gå av lokaler i Frankrike før vi utvidet til Sveits og Belgia. Deretter begynte vi såvidt i Storbritannia før vi omsider spilte i Statene, og det var da ting virkelig begynte å rulle for oss. Så vi fikk prøve ut denne livsstilen over en lang periode og finne ut hva som fungerer og ikke minst hva som ikke fungerer for alle mann før det virkelig tok av, og det tror jeg ikke var så dumt. Men som du sier, for hvert album har vi blitt litt bedre og har hatt stadig litt mer budsjett å rutte med samtidig som stadig flere folk strømmer til, så dette har skjedd veldig gradvis. Det føles stødig og komfortabelt.
– Nå er jeg så lei at denne pandemien ødelegger mitt vanlige avslutningsspørsmål, for det er vel ikke godt å si hvordan framtiden til Gojira ser ut?
– Det kan jeg fortelle deg; Vi skulle dra på turné i fjor, men det skjedde jo ikke. Vi har ikke avlyst noen ting, bare utsatt alt – men det eneste som fortsatt er klart er turnéen med Deftones i Statene i august/september, noe jeg ser frem imot da jeg simpelthen elsker Deftones, og det kommer til å bli stor stas. Vi har spilt med de før og blitt gode venner så det kommer til å bli helt fantastisk. Ellers så er utgivelsen sikker, og vi er ekstremt spente på hva folk synes. Vår neste singel er rett rundt hjørnet, og i tillegg har vi en veldedighets-event på trappene som vi jobber med samtidig. Så det skjer ting på tross av pandemien, og så fort ting åpner opp for fullt legger vi ut på veien igjen. Det gleder vi oss veldig til.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2021