Lørdag 9.november
Fjorårets gjenforeningsfestival på Sentrum Scene med et av skandirockens desiderte største og beste band var en braksuksess. Men som kjent kan det å gjenskape en suksess føre til et realt magaplask. Skulle Gluecifer klare å gjenta bragden på Rockefeller tre kvelder på rad eller var kruttet brukt opp?
La oss slå fast med en gang at kruttet hverken var brukt opp eller vått. Gluecifer anno 2019 låter rett og slett dynamitt. Utrolig nok, når en tenker på at dette er middelaldrende menn som har levert høyoktan-rock i en mannsalder. Det finnes nok av eksempler på gjenforeninger med band som har passert middagshøyden, men Gluecifer er motbeviset. Du kan se at Biff Malibu & Co. har blitt noen cheeseburgere tyngre, men du kan ikke høre det. Tvertimot var det full gass og fyr i teltet settet igjennom til publikums store glede, og kremlåtene kom som perler på en snor. Alt fra da det hele startet med den første fullengderen “Ridin’ the Tiger” i 1997 til “Automatic Thrill” som rundet av en epoke i norsk rock som ingen kan eller bør glemme. I likhet med Turboneger og Hellacopters var rock ‘n’ roll lokomotivet fra Bærum en institusjon i Skandinavia under siste halvdel av nittitallet og begynnelsen av årtusenskiftet. Joda, det fantes andre bra band også, men det var noe eget ved Gluecifer. Mange prøvde seg på samme oppskrift, men det låt ikke like tøft.
Hvorfor de la inn årene er nesten umulig å skjønne når du ser disse karene 14-år senere på Rockefeller, joda jeg vet at andre ting kom i veien og at motivasjonen ikke var på topp på slutten, og det er nok derfor det gnistrer og spruter av bandet i dag. Spillegleden og entusiasmen denne kvelden var det ihvertfall ingenting å si på og med et feststemt publikum kunne du kjenne eimen av eksos og svidd denim. Det er egentlig ingen vits i å trekke frem enkelt-låter, for samtlige sandblåste murveggene på Rockefeller, men det er ikke til å stikke under en barstol at “Get the Horn” var høydepunktet for undertegnede. Det eneste jeg vil påpeke er at hvis noen er i tvil så låter Gluecifer bedre live enn på skive, de var og er först og fremst et live-band. Ikke at skivene er dårlige, langtifra, men live er det kjappere, råere og det blir en helt annen og enda bedre opplevelse. Slik som denne kvelden ble. Ikke magisk, men det var jaggu ikke langt unna. 5/6
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Geir Kihle Hanssen