Ginger Wildheart – med mange jern i ilden

Hva gjør man når man akkurat har utgitt et soloalbum og akkurat har gjenforent bandet man har oppnådd klart mest suksess med? Man utgir enda en skive selvsagt, basert på låter utelukkende ment for de hardeste fansa. Vi tok en telefon til sjef Ginger for å høre akkurat hvor opptatt han er akkurat nå.

Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Amy Barwell

– Hva kan du fortelle om «G*A*S*S* Mark II?»?
– Vel, den er basert på låter jeg lagde utelukkende til mine fans, G*A*S*S* står for «Ginger Associated Secret Society» og tok tolv måneder å gjøre. Jeg ville prøve ut en ny forretningsmodell i stedet for den vanlige modellen der folk donerer penger ved å gi ut tre nye sanger hver måned i et år. Det var veldig tungt og hardt ettersom det helst skulle medfølge artwork, publisering og podcaster ved hver utgivelse. Dette var fordi jeg tidligere hadde forsøkt å starte en single-klubb med plateselskapet, men de fikk kalde føtter. Det endte med at de tok betalt for et årsverk med musikk som aldri ble noe av og som skuffet mange folk. Jeg ville ta knekken på akkurat det og prøvde i stedet å gjøre det på min egen måte. Så den korte versjonen er at vi ga ut sporadisk ny musikk for en liten registreringssum og ga folk det de betalte for.
– Er dette da en slags «Best-of» fra den perioden?
– Ja, den første fikk fansen lov til å velge sanger mens denne valgte jeg mine egne personlige favoritter. Jeg var litt spent på reaksjonen denne gangen da jeg er kjent for å ha litt sær smak. Men jeg synes begge skivene fungerer på egne ben på hver sin måte. Musikken føles samtidig veldig variert – jeg har en ekstremt eklektisk platesamling, og har tatt inspirasjon fra både Motörhead som Richard Thompson.
– Vil det bli en tredje skive fra prosjektet?
– Nei, da blir det nok heller en ny skive fra 555-prosjektet – et annet prosjekt der fansen valgte låtene som ble utgitt. Derfor sitter jeg på en god del materiale som aldri har blitt kommersielt tilgjengelig. Så det er nok større sjanse for at det kommer ut tipper jeg.

– Tar jeg feil når jeg tipper at godeste Kory Clarke gjester på «Waves Of Sadness»?
– Faktisk ja, og det litt flaue er at jeg ikke kommer på hvem det er i farta. Mye mulig Tom Spencer fra The YoYos da han er den som minner mest om vokalen til Kory. Jeg har aldri jobbet med han, så Kory kan det ikke være.
– Husker du hvem som synger på «Petite Morte» da?
– Ja, det er Yolanda Quartey fra bandet Phantom Limb. Jeg falt fullstendig for vokalen hennes med en gang jeg hørte den så jeg bestemte meg for at vi tilfeldigvis skulle møtes og bli venner, haha! Det skjedde heldigvis og jeg spurte om hun var interessert i å synge på en av sangene mine, noe hun var. Den beste måten å jobbe med folk i denne bransjen er å være direkte. Hun er en av de som ikke klarer å synge dårlig om hun så prøvde, jeg er helt sikker på at hun kunne synge før hun kunne prate. En av de som er velsignet med en så fantastisk stemme og får meg til å innse at jeg ikke er mye til sanger selv.
– Hva i alle dager er en «Caer Urfa»?
– Stedet jeg ble født og vokste opp heter South Shield, men het Caer Urfa for veldig lenge siden da romerne tok over. De ordene har fulgt meg opp igjennom livet mitt, fra pubber til bandnavn så jeg bestemte meg for å skrive en låt om hjembyen min og kalle den for det. Jeg synes det er et veldig vakkert navn.
– Det høres ut som et sted fra Ringenes Herre.
– Ja, forsåvidt. Det er ingen som vet helt hvilket språk det er, men det er ikke romersk, italiensk eller latin – så det kommer fra språket som regjerte før romersk. Det vet jeg ikke helt hva er i farta, muligens saksisk. (Et kjapt google-søk kunne imidlertid fortelle at det er brytonisk – journ.anm.). Historie er ikke min sterke side, det er for lenge siden. Jeg sliter med å huske hva jeg gjorde i dag tidlig.

– Hva fikk deg til å starte opp Round Records?
– Jeg var lei av å jobbe med såkalte eksperter og forretningsmenn når det gjaldt musikken min. Jeg kjenner mitt eget marked og vet hvilke grupper som er interesserte i det jeg driver med best selv og regnet med at det ville gjøre jobben som musiker langt lettere, selv om det medførte mer jobb generelt. Men for å si det på denne måten; Hvem vil vel ikke ha sitt eget selskap? Alle musikere vil det, men det er veldig mye jobb og du trenger litt flaks for å finne det rette teamet. Nå har vi et team med veldig bra folk og jeg er veldig glad for at det går såpass bra for da kan jeg tenke på andre ting enn finansielle spørsmål. Et bra selskap burde bli styrt som en fan ville ha styrt det, spesielt når det kommer til markedsføring og publisitet. Hvis man ser på det på den måten vet man at det blir bra, og det er akkurat sånn jeg vil ha det. Det er garantert kvalitetskontroll. Du ville ha blitt overrasket hvor mange forretningsmenn som vil kutte i budsjettene så sluttproduktet blir dårligere og ingen husker noenting ti år senere. Mens med vårt team jobber vi for at folk skal fortsette å høre på og snakke om sangene ti år senere, og da bør de låte bra og ha en presentasjon som ser attraktiv ut. Jeg startet opp i 1996 under The Wildhearts etter en lang krangel med vårt daværende selskap East/West og jeg ikke var enig med omtrent noenting de gjorde. Men vi fikk til et samarbeid med de hvor de distribuerte skivene våre og vi sto for resten. Dette hadde ingenting med penger å gjøre, for ingen starter opp sitt eget selskap for å tjene penger, selv om jeg selvsagt vil at de som jobber skal bli betalt. Det handler utelukkende om mitt forhold til musikk og behandle den på best mulig måte. Det er så alt for få forretningsmenn som skjønner det, jeg kunne like gjerne ha snakket norsk til de.

– Kan du fortelle litt om soloalbumet du slapp tidligere i år, «Ghost In The Tanglewood»?
– Ja, den består av låter jeg trengte å få ut av systemet mitt. Den er basert på ting jeg hørte på som liten, da jeg forelsket meg i musikk. Det betydde såpass mye for meg å lage den så jeg har allerede oppfølgeren klar, kalt «The Pessimists Companion» som vil bli tilgjengelig fra nettsiden til Round Records før jul og kommersielt tilgjengelig til februar neste år.
– Det vil si den tredje utgivelsen på under et år, det er rimelig imponerende?
– Vi har ikke en gang startet kan jeg si deg, haha! Frank Zappa klarte 71 album før han døde og målet mitt er å passere han før det er min tur. Men etter alt jeg har gjort og opplevd ser det ikke ut til at jeg kan dø så jeg kommer antageligvis til å være i live til evig tid.

– Og midt oppe i det hele har dere gjenforent The Wildhearts?
– Ja, vi holder på med en ny skive akkurat nå mens vi snakker faktisk. Danny og C.J. legger på bass og gitar, mens jeg og Rich la på trommer og gitar for et par uker siden. Jeg skal straks inn å legge solopartiene og når stemmen min fungerer som den skal gjør jeg vokalen. Men på grunn av at det er en påtvunget pause og fordi vi er The Wildhearts ender vi helt sikkert opp med å skrive ti nye låter tenker jeg. Det føles akkurat som det gjorde da vi startet og lagde «Earth Vs The Wildhearts» for den også ble skapt over to sessions som vi gjør nå med en liten pause mellom de hvor vi hadde skrevet enda flere låter. Men det er veldig spennende, både for oss men også meg personlig og forhåpentlig vis for våre fans. (The Wildhearts slapp «Renaissance Men» den 3.mai 2019.)
– Hvordan går det med Danny? Du fortalte om at han måtte amputere benet sitt sist vi snakket?
– Ja, det var egentlig meningen at han måtte klippe på leggen men de gikk litt lenger opp så han er vår offisielle pirat. Men ting går bra med han og han er enda mer positiv nå med et ben enn han var med to, haha! Men det føles veldig godt å ha han med, og at vi fortsatt er i livet nok til å fortelle historien. Det er rart å tenke på at vi alle faktisk har overlevd. Det er jo mange av de som holdt på samtidig som ikke er her lenger, og med tanke på hvor ekstremt vi har levd er det helt sjukt at ingen av oss har dødd. Vi har visst alle Lemmy-genet. Men det låter fantastisk om jeg får si det selv, jeg gleder meg som en unge til å få vist verden hva vi kan. Trommene og gitarene låter helt utrolig, og basslyden til Danny burde bli klassifisert som et eget dyr. Også låter vi om mulig enda tyngre enn før, uten at vi prøver på det. Jeg tror det kommer av måten vi spiller på – vi er alle fans av gammel thrash og pønk og låter deretter. Vi prøver ikke å være Judas Priest eller Iron Maiden, men spiller vår ting på vår egen måte som vi alltid har gjort. Det jeg håper vi får til før noen av oss dør er å få utgitt en bok om historien vår. Der kommer det til å dukke opp et par interessante historier for å si det mildt. Da kan jeg også finne ut hva som skjedde rundt meg på nitti-tallet for faen om jeg husker det selv. Bør nok komme med en advarsel på coveret tror jeg.
– Du nevnte trøbbel med stemmen, kan du fortelle litt om det?
– Jeg har fått en skade på stemmebåndet som må leges. Det er ingenting som kan gjøres annet enn å vente, men estimert vil den være i orden i løpet av en seks ukers tid. Det er litt av en prosess man må igjennom, fra å få et kamera opp i nesa og ned halsen for å se om det trengs operasjon eller ikke. Deretter har jeg måttet leie inn en sangpedagog for å lære en bedre sangteknikk som ikke skader stemmebåndet. Stemmebånd er ganske ømfintlige greier, og man må være forsiktig med de. Det er slitsomt å snakke også, men ettersom jeg har et album å promotere er jeg nesten pent nødt.

– Hvordan er det med turnéplaner ellers med The Wildhearts?
– Ja, vi tar en runde når skiva kommer ut uten at jeg er helt sikker på når det skjer. Antageligvis rundt neste sommer. Ellers skal jeg ut på en egen turné i februar, noe jeg gleder meg til. Da har vi utelukkende booka litt annerledes steder å spille på som gamle teatre og liknende så det blir spesielt. Jeg har det ikke bra når jeg er inaktiv, jeg liker å holde meg i geskjeft.
– Blir det noen sjans til å se deg her til lands eller er det utelukkende i hjemlandet det skal turneres?
– Med The Wildhearts så vet jeg ikke enda, vi har et nytt management som vi driver å blir kjent med i disse dager og legger planer for fremtiden. Jeg håper vi får det til ettersom det er veldig lenge siden sist, men jeg vet ikke.

– Du gjennomgikk et selvmordsforsøk i fjor, er det noe du er komfortabel å fortelle mer om?
– Det stemmer, men det er vel ikke så mye å fortelle. Jeg er vanskelig å drepe – alkohol og narkotika fikk det ikke til og jeg fikk det heller ikke til selv. Så jeg regner med å være med ut løpet. Det var en periode hvor jeg slet noe voldsomt, men alt er bedre nå. Så lenge jeg har mange baller i luften som holder meg opptatt og jeg kan ha utløp kreativt går det bra. Jeg liker å ha mange ting å tenke på, og nå ser jeg lyst på fremtiden.

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2018

,