Ginger Wildheart | G*A*S*S* Mark II

Round Records – Bandcamp 

En effektiv herremann, godeste Ginger. Midt i blant skiverelease og turnering av et av hans mange prosjekter Mutation og utgivelser av soloskiver spilte han inn 36 låter utelukkende ment for den harde kjernen av hans fans, kalt G*A*S*S*. For to år siden kom en slags del én bestående av 12 låter fansen valgte, kalt «The Year Of The Fanclub» – mens nå kommer altså del to; 13 andre låter fra samme prosjekt valgt av sjefen sjøl.

Den begynner ekstremt punka i Motörhead-aktige «Friends Of Bill» og setter standarden umiddelbart. Man hører godt hvilket band han kommer fra og låta setter seg høyt oppe blant det kuleste The Wildhearts noensinne gjorde. Men allerede på spor to, «King Rat», roer herr Wildheart det hele ned og viser frem sin mer poppa side. En meget pen låt og det kommer tidlig frem at det er en meget variert skive vi har med å gjøre her.

Et av singelvalgene; «That’s A Nasty Habit You Got There» er pop-punk fra øverste hylle og kunne ha glidd inn på de fleste The Wildhearts-skivene uten å gjøre seg bort. Litt countrypreg i den mildt sagt merkelig titulerte «Caer Urfa» øker variasjonen enda en smule, og det eneste de fire første sporene har til felles er til tider meget sterke melodiføringer – men det er jo som kjent også en av herr Wildheart sine sterkeste sider.

Det finnes i det hele og store fint lite å trekke for i løpet av de første sporene på skiva, og det er nesten litt småklysete at dette er ting han mer eller mindre har hostet opp i mellom musikkøktene han egentlig har holdt på med samtidig – og bare dét faktumet er nok til å heve en fra før av bra karakter enda et hakk i mine øyne. Ta for eksempel et av de definitive høydepunktene på kalaset, nemlig nydelige «Petite Mort», som nesten kan kalles en slags gospelballade med en gjesteartist jeg ikke vet navnet på i farta som synger absolutt nydelig og gjør seg meget godt med koringen til Ginger. Melodisk langt fra noen revolusjon, men man trenger ikke å finne opp hjulet hver gang. Jeg tar også med etterfølgeren «Waves Of Sadness» blant høydepunktene som også glir fint inn i The Wildhearts-katalogen. Jeg har også mistanke om at han har fått hjelp av en annen 90-talls legende her, nemlig Kory Clarke fra Warrior Soul.

«G*A*S*S* Mark II» har også med et par spor av den mer schizofrene sorten, nemlig «Adrenalina» med sin intro som jeg bare ikke klarer å sette takten på før den går over i både frespønk og litt psychobilly før et helt latterlig fengende refreng, og ikke minst den over ni minutter lange «Don’t Lose Your Tail, Girl» som jeg bare ikke klarer å forklare om det så sto om livet. Det sies at han skal ha klart å kvitte seg med narkotikaproblemet sitt, men etter å ha hørt den er jeg neimen ikke sikker. Men de plasserer seg trykt blant skivas definitive høydepunkt de også.

Kiss-inspirasjonen henger tykt rundt avslutteren «I’ll Have Another» og ender dermed herligheten med en skikkelig godfølelse. Dette var noe markant annerledes enn den lett psykotiske sinnataggen «Dark Black» med Mutation, som jeg forøvrig også likte meget godt – men denne gangen er Ginger Wildheart mer tilbake som man er vant til å høre han og viser at han fremdeles har et veldig godt øre for melodier og rett-frem-rock. Det er en skive med mange høydepunkt og få om ingen antiklimakser, og alle som liker The Wildhearts og ikke har noe problem med å jobbe litt for musikken man hører på kan trygt gå til anskaffelse av «G*A*S*S* Mark II». 5/6  | Sven O Skulbørstad

Les også intervjuet vi gjorde med Ginger da han slapp Mutation-skiva si i 2017

,