De fleste kjenner nok til Gilby Clarke fra hans år i Guns N’ Roses, men gitaristen som Slash ga æren for å ha reddet nettopp Guns N’ Roses i 1991, er så mye mer enn bare det. En lang karriere som i år har strukket seg over fem tiår, har gitt oss enormt mye god musikk. Når han nå er klar med sitt nye soloalbum «The Gospel Truth» var selvfølgelig vi på plass for å få litt sannhet.
Tekst: Glenn Knudsen
Foto: Neil Zlozower, Joe Daly
– Det første jeg må gjøre er å sjekke om alt står bra til med deg og familien din i disse usikre tider?
– Ja, alt er bra med oss og familien er trygg. Kona mi, datteren min og meg selv har isolert oss og ingen er syke.
– Hvis vi nå går tilbake til 1991 da du begynte i Guns N’ Roses, så var det rett ut på veien for deg. Bandet var i gang med den enorme «Use Your Illusion»-turneen som varte fra 1991 til 1993, så du måtte rett ut på turné. Hvor lang tid hadde du egentlig på deg på å lære deg alle sangene?
– Fra dagen Slash fortalte meg at jeg hadde fått jobben til vi skulle ut på veien igjen, var det nøyaktig en uke. Jeg hadde de dagene på å lære meg alt jeg måtte for å kunne spille live med dem. Guns N’ Roses brukte ikke noen settliste på den tiden. Hver kveld spilte de det de hadde lyst til akkurat der og da, så det betydde at jeg måtte lære meg rundt femti sanger.
– Var det utfordrende for deg?
– Det var utfordrende på den måten at jeg bokstavelig talt måtte sette meg ned med en kassettspiller og bare ha lyden på Izzy Stradlin sin gitar for så å kopiere det han spilte. I dag kan du se alt på Youtube, som ville ha gjort ting enklere for meg, men det var andre tider den gang. Sånn satt jeg dag og natt i en hel uke. Det morsomme var at da jeg var kommet til den siste sangen jeg øvde inn, som var «Estranged» som er en ganske lang sang, så måtte jeg ringe Dizzy Reed for å be om hjelp. Han ga meg da en bok med alle noter og alt jeg trengte til sangene på «Use Your Illusion». Haken min datt da jeg fant ut at det fantes en bok med alle partiene jeg skulle lære meg. Det hadde spart meg flere dager hvis jeg hadde hatt den fra første dag av.
– Du sa at Slash var den som fortalte deg at du hadde fått jobben i Guns N’ Roses, men hvordan ble du tilnærmet angående jobben?
– Det var gjennom Slash at jeg fikk høre om jobben. Jeg kjente ikke alle i bandet, men den jeg kjente best var ironisk nok Izzy Stradlin samt Slash og Matt Sorum. I tillegg til de så kjente jeg en som jobbet rundt bandet som heter Josh Richman og han foreslo meg for bandet da de lette etter en erstatter for Izzy Stradlin. Slash tok på seg jobben med å kontakte meg, og det var sånn jeg fikk jobben. Det var også Slash jeg hadde mest med å gjøre hele tiden mens jeg var i bandet.
– Da du hadde brukt den uken på å øve og du var klar for din første konsert med bandet, så var det som nevnt rett ut på turné. Husker du den første konserten du spilte med Guns N’ Roses?
– Den første konserten min med bandet var i Worcester, Massachusetts – som enkelt forklart er i Boston og vi skulle spille to kvelder der. Grunnen til at jeg husker den så godt er at jeg hadde tidenes hangover den første kvelden vi spilte der. Vi kom til Boston dagen før konserten og jeg traff noen venner i et band jeg kjente som skulle spille der den dagen. Etter konserten gikk vi ut. Jeg ble da introdusert for Jägermeister, som jeg endte opp med å drikke hele kvelden. Jeg husker ikke så mye av selve konserten, men jeg husker at jeg hadde en grusom hangover, haha.
– Det tok vel gjerne litt av nervøsiteten bort fra hele greia for din del?
– Vet du, det er jeg helt enig i at det nok gjorde. Jeg tror egentlig de andre i bandet var mer nervøse for meg enn jeg selv var. De ville at jeg skulle gjøre en god jobb og få en god start i bandet.
– Hvis man ser på de to videoene «Use Your Illusion 1 & 2 World Tour 1992» som ble gitt ut i etterkant av turneen, så ser man et band som er på topp og som fyrer på alle sylindre. Samtidig vet man at de fleste i bandet på den tiden slet med stoff og alkohol, som påvirket ting på en negativ måte. Hvordan sto egentlig ting til i Guns N’ Roses da du kom inn i bandet?
– Det beste med hele greia for min del var alltid konsertene. Alle i bandet ville gjøre det beste de kunne hver kveld de gikk på scenen. Gutta i bandet var i ulik fysisk forfatning på den tiden som du nevner, men alle hadde vi en ting til felles, og det var at vi ville være på topp når vi sto på scenen foran publikumet vårt. Både Axl Rose og Slash tok ting veldig seriøst når det kom til konsertene, og vi andre så på Slash som litt umenneskelig på den tiden. Hvis noen andre hadde drukket så mye som ham, ville det vært umulig å spille så bra kveld etter kveld, men han klarte det.
– Ifølge det jeg har hørt og lest så var det planlagt en dokumentar om bandet som skulle inneholde mye av det som ble filmet på «Use Your Illusion»-turneen. Hva kan du fortelle meg om det? Tittelen skulle være «The Perfect Crime» og ifølge Slash så sitter Axl Rose på rettighetene.
– Jeg vet ingenting om hva navnet på den dokumentaren skulle være, men vi hadde et filmcrew med oss i 1992 og 1993. De filmet en del kjempekule ting, en del personlige intervjuer og ikke minst mange gode konserter. Jeg vet dessverre ikke hvorfor den ikke ble gitt ut eller hva som skjedde med den.
– Det har jo gått noen år siden det ble filmet, men tror du den dokumentaren noen gang vil se dagens lys?
– Det tviler jeg på, for å være ærlig. Jeg tenker at hvis den ikke har kommet ut til nå, så vil den nok aldri bli gitt ut.
– Det er jo fryktelig synd i min mening, men Axl Rose har vel sine grunner for å holde den tilbake. Det siste albumet som Guns N’ Roses har gitt ut med det vi gjerne kan kalle de klassiske besetningene var «The Spaghetti Incident?» i 1993 – et bra stykke arbeid i min ydmyke mening. Hvilke tanker gjør du deg når du ser tilbake på innspillingen av det albumet?
– Noe av det materialet ble spilt inn mens de holdt på med «Use Your Illusion» albumene, så jeg la på gitaren min der Izzy Stradlin egentlig skulle ha spilt, men aldri gjorde. Bortsett fra det så brukte vi bare noen få dager i studio for å gjøre resten ferdig, men det jeg husker godt fra tiden i studio var at de gjorde ting på den måten jeg liker å spille inn musikk på. Nemlig å spille som et band i studio, der vi alle kan se på hverandre mens vi spiller og få følelsen av å spille inn et album sammen som en enhet. Det er det som fanger magien og som gir det beste resultatet. Jeg gjør veldig sjelden flere opptak av mine gitarpartier i en sang, så jeg hadde fritt spillerom på det jeg gjorde uten at Slash eller noen av de andre blandet seg inn. For eksempel på låten «Since I Don’t Have You» følte jeg ikke at min gitar gjorde noe særlig for låten, så jeg la i tillegg på akustisk gitar for å gi låten det lille ekstra. Det fungerte helt fint og jeg er fornøyd med resultatet. En morsom ting med den platen er at mens vi var i studio for å ferdigstille albumet så var vi midt i en turné-runde, så vi hadde ikke utstyret vårt med oss. Vi var på østkysten av USA for å gjøre den ferdig, så alt ble gjort med det utstyret som var tilgjengelig i studioet.
– I tillegg til at dere hadde ’Fuck ‘em all’ skrevet med Zodiak-morderens tegn på coveret, så hadde dere også med «Look At Your Game, Girl» av Charles Manson på plata. Hva tenker du om det?
– Som alle nok vet så er det kun Axl Rose som spiller på den låten og han spilte den inn for seg selv, uten oss andre tilstede. Da han etterpå fortalte oss at den sangen skulle være med på albumet, så må jeg si at jeg følte det ikke var en særlig god idé. Jeg forstår humoren til Axl Rose. Han har veldig god humor, men den er ganske svart for å si det sånn. Jeg mente at selv om han syntes det ville være morsomt, så ville nok ikke andre synes det var like morsomt. Det er noen folk man ikke vil bli assosiert med, helt enkelt.
– Jeg vet at Slash har sagt at Axl Rose sparket deg fra bandet uten å ha diskutert med noen av de andre i bandet. Det måtte ha vært en frustrerende og forvirrende periode for deg?
– Den perioden i Guns N’ Roses har virkelig ikke blitt dokumentert skikkelig. Det som skjedde var at Slash kom til meg en dag og fortalte meg at Axl Rose ikke ønsket meg i bandet lenger. Jeg ble overrasket og spurte hva det egentlig betydde. Han forklarte da bare at vi alle visste hvordan Axl Rose var, og at ingen egentlig helt visste hva det ville bety for min involvering i Guns N’ Roses. Axl Rose fortalte meg aldri direkte hvorfor han ikke ville ha meg med i bandet mer, men Slash tok altså på seg den jobben, og det respekterer jeg han for. Så en uke senere ringte Slash meg og sa at jeg ikke skulle bry meg om samtalen vi hadde hatt, og at jeg fortsatt var med i bandet. Han mente at det ikke var rett å sparke meg, så han hadde pratet med Axl og fått ham til å gå med på å la meg bli i bandet. Et par uker etter det igjen stoppet plutselig lønnen min å komme, uten at jeg hørte noe fra noen av folkene i eller rundt bandet. Det høres ustabilt og kanskje litt merkelig ut, men det var sånn det faktisk skjedde. Jeg var da midt i prosessen med å gi ut mitt første soloalbum, så jeg var distrahert av det og hadde andre ting å tenke på. Jeg brydde meg vel ikke egentlig så mye der og da, tror jeg. Jeg var selvfølgelig skuffet, men jeg visste allerede før alt det skjedde at ingenting kom til å skje på en stund med Guns N’ Roses. Vi hadde akkurat fullført en lang turné, samt at vi hadde gitt ut «The Spaghetti Incident?» så bandet trengte en lengre pause.
– Var du inne på tanken at det faktum at du jobbet med et soloalbum hadde noe å si på at Axl Rose ville ha deg ut av bandet?
– Absolutt ikke. Alle i bandet var med og spilte på albumet mitt – inkludert Axl Rose. Jeg tilbød alle sangene jeg hadde skrevet til Axl Rose og Slash, hvis de ville bruke dem til et nytt Guns N’ Roses album. De takket nei og sa at hvis det skulle bli et nytt album, så ville de starte fra bunnen av.
– Når man hører på ditt første soloalbum og Slash’s Snakepit sitt debutalbum, så hører man mye Guns N’ Roses i sangene. Jeg kan ikke unngå å lure på om låtene fra de to platene faktisk var påtenkt som låter til det som kunne ha blitt det påfølgende Guns N’ Roses-albumet?
– Jeg tror alle som kjenner bandet og musikken har tenkt den tanken. Det er mye Guns N’ Roses i begge de to albumene som du nevner og det vil nok være sånn på alle platene de som var med i bandet gir ut.
– «Pawnshop Guitars», som er ditt debutalbum som soloartist, husker jeg godt fra da det kom ut i 1994. Det er et album stappet med kvalitetslåter, men hvor viktig var det albumet for deg personlig og for karrieren din videre etter Guns N’ Roses?
– Det interessante da jeg ga ut mitt første soloalbum var at jeg overhodet ikke hadde tanker om å gjøre en solokarriere. Jeg hadde en haug med sanger som jeg hadde jobbet med de siste par årene, og siden Guns N’ Roses var på pause etter «Use Your Illusion»-turneen, så tenkte jeg at jeg kunne samle sammen de beste å gi ut et album. Og da jeg hadde gjort skiva, så ble turnéen til rett og slett fordi Guns N’ Roses fremdeles var inaktive. Jeg har alltid hatt mest lyst til å være gitarist i et band og har aldri forsøkt å bli en soloartist. Det bare utviklet seg av seg selv egentlig. Når det gjelder selve debutalbumet så er jeg ekstremt fornøyd med hvordan det ble. Den høres ut akkurat sånn jeg hadde håpet den skulle gjøre da jeg lagde den – og alle vet at album ikke alltid blir slik som man ønsker. «Pawnshop Guitars» ble nettopp det, og jeg er som sagt fremdeles ekstremt fornøyd med det.
– Din siste utgivelse er låten «Rock and Roll is Getting Louder» og den har den klassiske 70-talls rockefølelsen ved seg, samtidig som den høres moderne ut. Jeg hører også litt punkrock inni der og den rocker skikkelig. Kan du fortelle litt om låten?
– Du traff spikeren rett på hodet i det du sa der. Det var akkurat det jeg var ute etter da jeg skrev sangen. Den begynte med et riff, som det som oftest gjør når jeg skriver ny musikk, og i dette tilfellet var det bassriffet som jeg kom på først. Det skulle egentlig være gitarriffet, men jeg hørte en del på Rolling Stones, T-Rex og David Bowie og oppdaget da at forskjellen på måten man lagde sanger på da og nå er at på den tiden var det bassen som bar sangene mye mer enn den gjør i dagens rock. Jeg bestemte meg derfor å gjøre gitarriffet om til bassriffet og la det bære låten. Jeg ville holde ting så enkelt som mulig, så det er ikke så mye mer til musikken enn bassriffet og gitarene. Jeg har ikke gitt ut musikk på en del år nå så jeg ville gjøre det jeg gjør best og det er rock and roll helt enkelt.
– Vil resten av albumet følge i samme ramme?
– Ja, det vil det. Sangene på alle soloplatene mine er like på den måten at de kunne vært gitt ut på hvilken som helst av mine plater, fra den første til nå den siste.
– Hvorfor har det tatt så lang tid for deg å komme med nytt solomateriale, og er du spent på mottakelsen?
– Jeg er veldig spent ja, men jeg er ikke nervøs for hvordan den vil bli mottatt fordi jeg er stolt av hvordan resultatet ble, og jeg liker den godt selv. Når det gjelder mellomrommet mellom den nye soloplata og den forrige som jeg lagde i 2001, så kom jeg til et punkt der jeg følte at det å gi ut album var unødvendig. Når jeg turnerte under mitt eget navn spilte det egentlig ingen rolle om jeg hadde et nytt album ute eller ikke. Etter noen år begynte jeg å føle at jeg kanskje hadde tatt feil i den antakelsen. Helt enkelt fordi følelsen av å ha et nytt album ute er spennende. Jeg var på den siste Mötley Crüe-konserten i 2015, og der møtte jeg en kompis av meg som spurte meg samme spørsmål. Han sa til meg at siden jeg er en artist så er det viktig å hele tiden lage nye låter og gi dem ut. Om de selger mange eksemplarer er ikke viktig, men du trenger å være kreativ som artist. Det han sa gikk inn på meg, og jeg innså at han hadde helt rett, og det var det som til slutt gjorde at jeg bestemte meg for å være kreativ og fortsette å gi ut ny musikk.
– Albumet har du gitt tittelen «The Gospel Truth», som får en til å tenke. Hva ligger bak den tittelen og har du noen utgivelsesdato for den?
– Plateselskapet kommer til å gi ut tre singler i løpet av våren før plata kommer ut. «Rock n’ Roll Is Getting Louder» kom ut i februar, nummer to i mai, den tredje litt før sommeren, og så vil hele skiva bli gitt ut etter at den tredje singelen er sluppet. Ting har blitt litt forsinket på grunn av viruset som herjer. En av sangene på albumet heter «The Gospel Truth» og den handler litt om refleksjon samt litt om at alt i dag liksom er litt skyggelagt og at man ikke helt får se sannheten. Det virker som om at alle kan si akkurat hva de vil til hvem de vil og ingen blir holdt til ansvar. Jeg har alltid levd etter visse regler, og en av dem er at jeg gjør alltid det jeg sier at jeg skal gjøre. Noen ganger gjør folk feil og de sier unnskyld, men noen sier aldri unnskyld for de gangene de gjør feil – og alle gjør feil. Jeg har alltid vært en ærlig person og prøver alltid å fortelle sannheten fra mitt ståsted. «The Gospel Truth» kan du si er sannheten slik jeg ser den.
– Kommer du til å turnere albumet?
– Det vet jeg helt ærlig ikke. Personlig ville jeg elsket og reist en tur rundt i verden med den nye plata og spille for fansen, men ting skjer i verden nå som gjør at ingen egentlig vet hva som vil skje framover. Vi får se når ting har roet seg ned og alt er tilbake til normalen igjen.
– Du er også med i supergruppa Kings of Chaos sammen med blant andre din gamle GnR-venn Matt Sorum. Hvordan ble du involvert i det prosjektet?
– Ja, det stemmer, og det enkle svaret på det spørsmålet er rett og slett at Matt Sorum spurte om jeg ville være med,og jeg sa ja. Da vi startet Kings of Chaos var stammen i bandet Matt Sorum, meg selv og Duff McKagan. I tillegg til oss fra Guns N’ Roses hadde vi Steve Stevens med som den andre gitaristen og det var kjernen i bandet i lang tid. Da Duff McKagan gikk tilbake til Guns N’ Roses hadde ikke han lenger tid til å være med, og etter det har vi endret litt på medlemmene. Det var Matt Sorum som startet hele greia og jeg må bare si at jeg elsker å være en del av prosjektet fordi det er så morsomt å spille alle de fantastiske sangene med alle de forskjellige vokalistene vi har med oss.
– Hva er planene framover for Kings of Chaos?
– Vi har en rekke konserter planlagt for sommeren, men slik som ting er nå er det vel tvilsomt at de blir noe av. De blir nok sikkert ombooket, så vi får bare vente å se hva som skjer.
– Til slutt må jeg bare få spørre om du ble spurt om å ta del i «Not In This Lifetime»-comebacket til Guns N’ Roses?
– Jeg ble spurt av bandet om å bidra som gjestegitarist og ikke som fast medlem. Da de ga meg den første datoen som de ønsket at jeg skulle være med som gjest, passet det ikke for meg. Jeg hadde en familieforpliktelse som var veldig viktig for meg og som jeg ikke kunne gå glipp av. Jeg takket derfor nei til tilbudet og etter det har jeg ikke hørt noe mer fra dem. Det kan nok tenkes at det var fordi jeg sa nei til det første tilbudet.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2020