Giant – tidsendrende veteraner

Med kultklassikerskivene «Last Of The Runaways» (1989) og «Time To Burn» (1992) fikk amerikanske Giant et kort opphold i rampelyset før grungen drepte bandet – for godt, trodde mange. Nå er de klare med ny skive, «Shifting Time», riktignok uten vokalist og gitarist Dann Huff, men med en ny og svensk frontmann. Vi fikk Giants trommis og produsent David Huff på skjermen fra Nashville.

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Enzo Mazzeo

– Hei hei! Hvor i verden befinner du deg?
– Jeg er i Oslo, Norge.
– Ah, riktig! Jeg husker vi spilte der på tidlig 90-tall.
– Juni 1992, riktig det! (På Alaska, nå Betong.) Jeg var i front! Og har plektrene som beviser det!
– Var du?! Herregud. Nesten tretti år siden. Og her sitter vi og prater om en ny Giant-skive.
– Ja, jeg trodde vi hadde hørt det siste fra dere. Har dere i det hele tatt spilt noen konserter siden 1992?
– Nei, ikke med unntak av en kort veldedighetskonsert til inntekt for en bekjent av oss som hadde mistet huset sitt i en brann. Og siden hans favorittband var Giant, gjorde vi tre låter på en klubb her i Nashville. Men ikke ellers, vi ble jo oppløst i 1992. Etter at Nirvana slo igjennom, endret alt seg over natten, plutselig var rocken død og publikum borte.

– Hvordan kom denne nye besetningen sammen? Deres nye vokalist er Kent Hilli fra svenske Perfect Plan, som spilte inn en cover av Giants «Stay» i 2019 – hadde det noe med saken å gjøre?
– Mye skyldes nok sjefen på plateselskapet Frontiers, Serafino, som hele tiden har vært interessert i å lage en ny Giant-skive. Og etter veldedighetskonserten i 2017 ringte han meg igjen, veldig ivrig. Jeg var litt reservert, også fordi Dann ikke kunne være med – han har i praksis ikke sunget siden 1992, og da er det ikke bare å begynne igjen flere tiår senere, stemmen er som en muskel som må holdes ved like, ellers mister du den. Han sang ikke i 2017 heller, da hadde vi med en lokal kar som vikar, Dann spilte bare gitar da. Dann er også så etterspurt som produsent og studiomusiker at han ville tape masse penger på å bruke tiden sin på Giant i stedet. Men Serafino sendte meg en video av Kent som sang «Stay», og jeg ble slått i bakken av hvor bra han sang. Perfect Plan har visstnok covret den låten i årevis, Giant har alltid vært hans favorittband, og jeg hadde sett det et par år tidligere også, så han var ikke helt ukjent for meg. Både Serafino og jeg var enige om at stemmen hans ville passe meget bra inn i Giant, og etter at jeg fikk snakket med ham på Skype, skjønte jeg at han også er en fantastisk fin fyr.
– Men dere har enda ikke møtt hverandre ansikt til ansikt?
– Nei, ikke enda. Men vi har jo snakket sammen daglig foran kamera og mikrofon mens vi lagde skiva. Pandemien stengte grensene og gjorde det umulig å lage skiva i samme rom. Hvis Europa var åpen, så var USA stengt, eller omvendt. Takk Gud for teknologien!
 Men dere gjorde jo en ny skive med Terry Brock på vokal i 2009, «Promise Land». Han ble ikke forespurt om å lage denne skiva også med dere?
– Nei, samarbeidet med Terry dabbet bare av, uten at vi noensinne kranglet. Han gjør sologreier, og er jo også på Frontiers, så det er mulig at de visste noe vi ikke visste da de foreslo Kent for oss.
– Fansen brumler naturlig nok om at Giants hovedmann på 90-tallet, Dann Huff, ikke er med lenger. Men har han vært involvert i denne skiva på noe sett?
– Dann og jeg er bestevenner, vi jobber sammen hver eneste uke. Og det har vi gjort siden college! Dann elsker Giant, og har gitt sin fulle velsignelse til at vi gjør dette, men han har ikke vært involvert på denne skiva utenom en gitarsolo på en låt. Låtene er stort sett skrevet av italienske Alessandro Del Vecchio og hans samarbeidspartnere, som har lagd låtene spesielt med tanke på Giant.
– Hva med Kent, har han vært involvert kreativt?
– Det har han! Det er en av grunnene til at han ble involvert i utgangspunktet!
– Hva med Giants andre originalmedlem ved siden av deg selv, bassist Mike Brignardello – hva har han gjort dette årtusenet? Den siste skiva jeg fant ham kreditert på, var en Lynyrd Skynyrd-skive fra 2012!
– Vi jobber alle konstant i studio med andre artister, på mange måter i likhet med Toto, selv om ingen av oss har dødd. Jeff Porcaro var en meget nær venn av meg! Våre karrierer er skummelt like, med at vi alle startet med å gjøre sessions, så dannet vi band etter at våre veier hadde krysset hverandre så mange ganger. Så da «vår» musikk døde på 90-tallet, var det en lettelse at vi i det minste kunne gå tilbake til å gjøre studio sessions med andre artister. Og det er hva Mike har vært travel med hele tiden. Dessuten har han turnert med Amy Grant, og med Giants gitarist John Roth i Starship.

– Jeg vet det er håpløst å planlegge noe for tiden, men har dere intensjoner om å gjøre konserter eller turnere med Giant? Og da aller helst i Europa?
– Vi har fått tilbud fra noen av festivalene i Europa, så det er interessant. Vi kan ikke krysse Atlanteren kun for et par konserter, det er ulønnsomt. Vi snakker derimot om å gjøre en konsert i Los Angeles med denne nye besetningen, både gamle og nye låter, og filme det. Da får vi både spilt konsert, og delt det med fans over hele verden. Men ja, vi vil veldig gjerne spille i Europa!
– Jeg antar at bandets gitarist John Roth er den travleste av dere, siden han også spiller i både Winger og Starship ved siden av Giant?
– Ja, han er utvilsomt den av oss som har spilt flest konserter i sitt liv. Jeg må nok gjøre atskillig mere forberedelser før jeg kan spille en times konsert. Men da vi gjorde den opptredenen på støttekonserten i 2017, hvor vi spilte tre låter, så øvde vi bare halvannen time for å sjekke at vi alle faktisk husket låtene. Og Dann ringte meg neste dag og sa at ‘Det var jo enkelt, som å sykle. Har man først spilt en låt mange ganger, så har vi den i fingrene.’ Jeg kjenner flere Giant-fanatikere som sliter med å godta endringer i bandet, og jeg ser jo den. Dann er nærmest uerstattelig, han er unik. Men musikk handler om utvikling og forandring. Vi kunne ikke gjenskapt de to første skivene selv om Dann hadde vært med, men jeg føler vi har gjort en meget bra jobb med å bevare Giants særpreg og bære fakkelen videre.
– Var det du og Mike som produserte denne skiva, eller var det Alessandro i Italia?
– Det var oss, men vi har ført opp Alessandro som medprodusent siden han var så viktig underveis. Han har vært involvert i de fleste låtene, han korer og spiller keyboards, og han har mikset den. Pluss at han er en kul og grei fyr, så vi syntes det var rett og rimelig at han ble medprodusent.
– Apropos keyboards, hva med gode gamle Alan Pasqua som spilte keyboards i bandet på 90-tallet? Han ble ikke hanket inn igjen?
– Alan er også en av disse sykt talentfulle musikerne som du rett og slett ikke kan erstatte, og en aldeles nydelig fyr. Men Alan mistet interessen for denne type musikk på 90-tallet, han har syslet med jazz siden, pluss at han underviser i musikk på USC i California. Jeg har ikke møtt ham på årevis, men Mike møtte ham i Los Angeles da han spilte der med Amy Grant, og de hadde hatt en helaften og mimret om Giant-tida. Vi elsker Alan, men han har for lengst gått en helt annen vei, mens Dann og jeg har gått samme sti, vi jobber sammen på alt unntatt Giant.

– Du, jeg googlet navnet ditt for å finne ut hva annet du har gjort, og da fant jeg en David Huff som sang og spilte gitar i David & The Giants allerede på 60-tallet! Et kristent band som besto av brødrene Huff pluss en trommis.
– Haha, ja, jeg er klar over den, men det er en helt annen David Huff. Jeg har snakket med ham på telefon, men aldri møtt ham. Men ja, det er sykt pussig at han er David Huff i bandet David & the Giants, og jeg er David Huff i Giant.
– Og dere er ikke i slekt en gang?
– Nei.
– Så sprøtt, jeg var sikker på at det skulle være onklene dine eller noe sånt. De har til og med hatt med folk som Tommy Aldridge på trommer og Gregg Giuffria på keyboards en stund.
– Hva, er det sant? Det ante jeg ikke! Jeg har jo jobbet på hundrevis av skiver fra alle sjangere, til og med Avicii, pop og rap og country som Keith Urban og Taylor Swift. Men går du på allmusic.com og søker opp David Huff, så er det veldig mye på hans profil, men det meste av det er meg! Han står til og med oppført som trommis på Giant-skivene! Men alle de kristne greiene er ham.

David Huff loser oss igjennom de fire første Giant-skivene:

LAST OF THE RUNAWAYS (1989)
– Dette var en magisk periode for rocken. I USA var rocken pop da, i den betydningen at det var svært populært og ble spilt på radio hele tiden. Jeg husker jeg og Dann satt i bilen hans da han ble oppringt på biltelefonen hans, og det var A&M Records som tilbød oss platekontrakt.Det var nesten et sjokk for oss, det hadde vi ikke drømt om, vi var session-musikere som var vant til å backe andre artister! Så vi fikk en manager, Bud Prager (som også jobbet med Foreigner, Megadeth, Mountain og Damn Yankees), måtte han hvile i fred (Prager døde i 2008.) og begynte å jobbe med debutskiva vår. Alle fire i bandet hadde jobbet som produsenter for andre artister, men Bud foreslo at vi fikk inn en produsent utenfra som kunne ha en annen innfallsvinkel, og det var faktisk en genistrek. Når du er ung, tror du at du kan gjøre alt best selv, men vi innså fort at Terry Thomas var perfekt for oss, og en herlig fyr. (Har også gjort Bad Company, Foreigner, Tesla – og Anja Garbarek, faktisk.) Han var produsent og lot oss fokusere på å være bandet. Vi begynte innspillingen i Los Angeles, og det var alltid én i bandet som ankom for seint – fordi vi hadde andre oppdrag, alt fra sessions til radiojingles. Terry ble etter hvert ganske frustrert over dette, og stilte som ultimatum at vi skulle bli med ham til England og spille inn skiva på hans hjemmebane. Da kunne vi fokusere på skiva uten å se på klokka for å gjøre andre ting. Og det var det smarteste vi noen gang gjorde. Vi bodde i Farmyard Studios, et studioresidens i London hvor vi kun jobbet, spiste og sov hver dag i tre måneder. Det var en fantastisk og lærerik opplevelse.
Folk spør oss i dag hvorfor vi ikke kan lage en skive som «Last Of The Runaways» igjen – vel, da hadde vi et ubegrenset budsjett, vi enten sov eller jobbet i studio i London 24 timer i døgnet før vi fløy til New York for å mikse skiva i en måned til. I dag er det ikke penger i rockemusikk, den gang kastet plateselskapene penger etter lovende band. Det var en fantastisk periode.
– Tok denne skiva av med en gang den ble sluppet? Det var jo et par hitsingler på den.
– Ja, «I’m A Believer» var første singel, og den ble umiddelbart spilt mye på radio. Jeg husker ikke helt om «I’ll See You In My Dreams» var andresingel. Vi kan takke KLOS, en rockestasjon i L.A., for mye, de hadde en DJ ved navn Bob Coburn, som spilte Giant hele tiden – ikke bare singlene. Det førte til at morgenshowene plukket oss opp, og da begynte snøballen virkelig å rulle. «I’ll See You In My Dreams» kom inn på listene i USA, og da fikk vi en telefon fra Heart om å være forband for dem på en USA-turné. Vår første konsert med de var foran 17000 på Miami Arena i 1990.

TIME TO BURN (1992)
– Innspillingen av «Time To Burn» var også en utrolig gøy periode. Vi gjorde også denne med Terry Thomas, men spilte inn denne i Memphis, Tennessee, hvor Terry og hans tekniker kom over fra London. Nok en gang bodde vi et studioresidens og brukte tre måneder hvor vi jobbet intenst med innspillingen av disse låtene.
– Den ble jo sluppet på verst mulig tidspunkt, mars 1992, akkurat i det grungen for alvor tok over verden.
– Ja, og utgivelsen ble litt forsinket på grunn av at A&M Records ble solgt til Polygram akkurat da, og det er ikke gunstig å gi ut en skive på et selskap hvor man ikke helt vet hvem som styrer hva. Så vår manager tok oss videre til Sony, som var svært entusiastiske. Lite visste både de og vi at det musikalske landskapet var i ferd med å endre seg kraftig for alltid.
– Så dere la i praksis opp etter en sommerturné fordi grungen hadde tatt over?
– Ja, det var helt vilt – vi hadde en 6-8 måneders turné klar, og startet i Europa i mai, men underveis fikk vi melding om at resten av konsertene var avlyst. Det eneste folk plutselig var interessert i, var band fra Seattle, Spin Doctors og sånt. Kule band, jeg elsket musikken deres, men jeg følte meg brått som en utdødd dinosaur, enda jeg ikke var 30 enda! Og vi var et ganske ferskt band, vi hadde ikke opparbeidet oss den massive fanskaren som f.eks Journey eller Foreigner hadde.
– Til og med Foreigner mistet jo platekontrakten i den perioden.
– Ja, og da var jo nykomlinger som oss sjanseløse. Vi dro hjem fra Europa og begynte å jobbe sessions igjen.

III (2001)
– Tredjeskiva fra 2001 var uutgitte låter fra arkivet, låter vi ikke hadde gitt ut før. I ettertid vet jeg ikke om det var så smart å gi ut den. Noen av låtene var veldig bra, fullt på høyde med de to første skivene, men langt fra alt holdt samme kvalitet. Det var kanskje en liten baktanke at om den skiva genererte noe interesse, så ville vi kanskje ha lagde en ny skive med nye låter, men den satte ikke akkurat salgsrekorder. Og fansen gjennomskuet jo dette, de avskrev skiva som B-sider, låter som ikke kom med på de to første. Og det hadde de helt rett i.
– Ja, det er kanskje bare «You Will Be Mine», «I Can’t Let Go» og «Bad Case Of Loving You» som kunne forsvart en plass på de to første.
– Men der er det allerede lignende låter.
– Jeg mener å huske at dere spilte «Bad Case Of Loving You» på Oslo-konserten i 1992.
– Det er mulig, vi spilte den i hvert fall av nødvendighet på «Last Of The Runaways»-turneen siden vi bare hadde gitt ut én skive da.

PROMISE LAND (2010)
– Serafino fra Frontiers skal ha mye av æren for at det ble en ny skive med Giant, og han skal ha at jeg kjenner ingen andre i bransjen som er så lidenskapelig fan av den musikken han gir ut. Han var bare sugen på å få høre en ny Giant-skive! Så han ringte og foreslo det, mens jeg sa at Dann ikke kunne synge lenger og heller ikke hadde tid til å ta del i dette. Så da satte han oss i kontakt med Terry Brock, som er en herlig fyr, skikkelig morsom og en killer vokalist. Vi lagde skiva i Nashville og fikk inn John Roth som gitarist. Vi hadde kjent ham i noen år, så han gled rett inn.
– Dere spilte aldri konserter for å promotere den?
– Nei, det var kun en skive, og så skjedde det liksom ikke noe mer.
– På den skiva hadde Dann skrevet syv av låtene, og Erik Mårtensson fra Eclipse hadde vel et par.
– Ja, det var låter som var blitt skrevet de siste årene, og Serafino kom med noen låter som Erik hadde skrevet. Jeg er kjempefan av ham, vi burde jo ha tatt kontakt med ham for denne nye skiva.

Erik Mårtensson: – Det var Serafino som tok kontakt og lurte på om jeg hadde noen låter som kunne passe for Giant. Jeg hadde tre som egentlig var skrevet for soloskiva til Toby Hitchcock, sendte de over, og alle tre kom med.
– Var det tilfeldig at åpningslåta, din «Believer», hadde nesten samme tittel som åpninga på Giants debutskive, «I’m A Believer», også deres første singel?
Erik: – Ja, helt tilfeldig, den hadde ingenting med Giant å gjøre da den ble skrevet. Det var en ære for meg å få med tre låter på en skive av Giant, et band jeg alltid har elsket, og spesielt kult at Dann Huff spiller gitarsoloen på «Believer», en låt som jeg korer på!

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2022